Mandagsimpuls med sr. Hanne-Maria Berentzen O.C.S.O

I serien norske innslag fra Vatikanradioen snakker sr. Hanne-Maria i dag om naturens eksplosive vekst, grunnlovsjubileet og Kristus som historiens herre. 

TEKSTVERSJON

Kom Hellig Ånd med skapermakt, opprett hva synd har ødelagt, og glede i hvert hjerte giv, som du har født til evig liv. Slik synger hele Kirken verden over hver morgen i disse ni dager mellom Kristi himmelfart og pinse. Det er søster Hanne-Maria fra Tautra Mariakloster som bringer denne bønn og hilsen videre på sommerens første mandag. For nå er det juni, nå er det sommer, samme hva gradestokken viser. I disse siste dager av den jublende påsketid er det betimelig å reflektere litt over Åndens skapermakt og all den vekst vi er vitne til i oss og rundt oss.

På Tautra grønnes og gror det så fort at en kan få bakoversveis av å prøve å følge med i flora og fauna. Svaleungene flyr rett mot deg og aner ikke at de bør være forsiktige med hvor de flyr inn, stærens tre unger flakser inn og ut av redet, hopper fra kvist til kvist, og prøver i blant å komme samtidig inn det lille hullet til det lune redet. Tjelden ved naustet vårt har allerede mistet tre egg – og måkene ruger så tett i stranda at det er best å gå en annen vei og la dem være i fred. Men skal du i stranda likevel, er det fantastisk å se variasjonen i måkeeggene – noen lys olivengrønne med spetter i, noen sandfargete, noen mørkere brune. De første ærfuglungene er allerede klekket.

Beitemarken lyser av hvite markjordbærblomster, blå veronika og gul tepperot, heggen er avblomstret, mens rogn og syrin nå står i full blomst. Vinterstormenes velsignelser og ødeleggelser kommer tydeligere frem i veksttiden: Utrolige mange trær og busker sturer fordi de er blitt røsket for sterkt i rotsystemet. Det tegner til å bli fattig frukthøst i vår have. Slikt skifter fra år til år. Men første barbeintturen stranda rundt ga en ny glede: Stormen har pakket rullesteinen så fast og lekkert at det er lett å gå barbeint der en før måtte ta på sko. Barbeinttur gir en helt annen nærhet til naturen, du merker alle små variasjoner i underlaget, fuktighet og tørrhet, hver einernål, gress og mosedott, og må vokte deg for brennesle, tistel og kumøkk. Det skjerper sansene og minner om betydningen av åndelig årvåkenhet.

Ospene har fått ut sine milliarder av blader som lyser grønnere enn grønt før de mattes og mettes. Det tar mindre enn to uker fra første løvsprett til full konsert i morgenbrisen. Med dem skifter utsikten vår fra blå fjord til grønn ospemusikk. Ospa er så sensitiv i bladene at du nærmest SER konserten den holder i hvert lite vinddrag.

Klosterøya vår ligger i Frosta, og bygdas store stolthet er at det var her Frostating ble holdt fra 700-tallet av, tinget for hele Midt-Norge, som har gitt viktige bidrag til vår rettsfølelse og lovverk. Så er det naturlig at Grunnlovsjubileet strekker seg over mer enn 17. mai. Vi cisterciensere lever et visst tilbaketrukket liv og vier mindre tid enn folk flest til nyhetsmedier. Men Grunnlovsjubileet  er verdt en grundig feiring, så jeg fant frem Knut Myklands bind om 1814 i Norges Historie, samt en enklere fremstilling fra forrige jubileum, for 25 år siden. Begge deler gir viktige perspektiver og stor grunn til glede og takknemlighet.

Parallelt med naturens eksplosive vekst ble jeg slått av hvilken enorm vekst vi har opplevd både i befolkning, frihet, velstand, helse og sosialt liv. Mykland skriver at folketallet i Norge rundt 1500 var 150 000. Dette var mens vi ennå hadde norsk regjering, om enn dansk konge, like før reformasjonen.  De neste 300 år økte vi til 1 million. De siste 200 år er folketallet mer enn firdoblet. Valget til riksforsamlingen på Eidsvoll foregikk i kirkene – det var stort sett hva vi hadde av forsamlingshus, og det var der folk møttes, der alle kunngjøringer ble gjort i samfunnet. Nå har selv ei lita bygd som Frosta, med godt 2400 innbyggere - foruten kirke og kloster kulturhus, rådhus, idrettshall, skole og bibliotek, flere barnehager og grendehus, bygdemuseum, fotballbane og et godt antall trenings- og velværelokaliteter, svømmebasseng, bedehus, sanitetshus, aldersboliger og sykehjem, grønnsakpakkeri, gjenbrukstorg, vertshus, campingplasser, diverse kaféer, restauranter og selskapslokaler, bilverksted, og det meste av hva man trenger i primærhelsetjeneste og dagligforretninger for folk og dyr.

Velstandsøkningen er til å bli svimmel av, akkurat som det å følge ospeløvets vekst. Tenk bare på hvilken utvikling vi selv har opplevd i kort eller langt liv!

Det som slo meg sterkest i lesingen av Myklands Norgeshistorie, var å tyde tegnene i tiden – å se hva det betyr at vi tror på Kristus som historiens herre. Slik jeg leser hans fremstilling av hva som skjedde i 1814, var det et år da ingen av partene i striden om Norges selvstendighet fikk det som de ville. Mens resultatet for landet vårt ble bedre enn noen kunne forestilt seg. Hans Fredrik Dahl ble i et intervju med NRK en tid etter at han ble katolikk, spurt hva troen gjorde med hans historiesyn, han som tidligere hadde hatt et marxistisk historiesyn. Han svarte noe slikt som at troen gir alt mening. Å ta et tilbakeblikk på vårt lands utvikling de siste 200 år styrker meg i takknemlig tro på at Den Hellige Ånd virker i vår samtid og vår historie. Vår tro er historisk, troen på Jesus Kristus handler om en inkarnert Gud, som ikke har forlatt oss etter Kristi himmelfart, men som virker midt iblant oss, frem mot og etter pinse.

Det prins Christian Fredrik og selvstendighetspartiet ønsket i 1814, var å få oss tilbake under den danske krone og en relativt eneveldig konge, men med en selvstendig norsk forfatning, noe som var revolusjonerende nok. Svenskenes overlegne militærmakt og stormaktsdiplomati satte en stopper for denne tanke som hadde vunnet frem i Riksforsamlingen på Eidsvoll. De korte krigshandlingene sommeren 1814 tvang oss til union med Sverige, pålagt i Kiel-freden tidlig på vinteren. På en måte var det som 17. mai gikk tapt. Men slett ikke! Det politiske og militære spill frem til 4. november-grunnloven ga oss større selvstendighet og et bedre grunnlag for nasjonens fremtid enn unionspartiet og selvstendighetspartiet hadde forestilt seg.

Jeg nevnte hvordan kirkene stort sett var de eneste forsamlingssteder i landet i 1814. Kristen tro og praksis var nærmest gitt, og en selvfølgelig del av språk og referanseramme under Riksforsamlingen. Den tid er nå forbi, selv om vi kunne glede oss over at Kongen og Dronningen, Storting, Regjering og Høyesterett var samlet til jubileumsgudstjenesten for Grunnloven i Nidarosdomen 20. mai. Vi så et glimt derfra på NRK Midt-nytt, og jeg ble slått av det tydelige uttrykk for endringen av Grunnlovens paragraf 2: Biskop Helga Byfuglien kom sammen med en strålende sr. Else-Britt Nilsen i dominikanerinnedrakt for å hilse Kongen og Dronningen velkommen. Det er bare litt over 150 år siden katolske ordenssøstre fikk adgang til riket. Nå er en av dem leder for Norges Kristne Råd, og den som sammen med preses for de lutherske biskopene er den fremste offisielle representant for de kristne i vårt land.

Det er en tankevekkende konsekvens av sekulariseringen. I undring utfordrer jeg til videre refleksjon: Hvordan handler dette om åndelig vekst på vei til pinse? Lovet være Jesus Kristus, som gir oss frihet, religionsfrihet, selvstendighet, daglig brød, lov og rett.