– Til slutt så jeg at det var Gud som kalte meg

Av Heidi H. Øyma. Først trykt i St. Olav katolske kirkeblad, nr.4/2014.

–Til slutt så jeg at det var Gud som kalte meg. Han talte ikke direkte til meg som han gjorde med profeten Jeremia, men jeg ser hva som har skjedd i mitt liv.

Dalmatika diakonvielse
Anne Marie Tran bærer frem dalmatikaen hennes mann skal ikles.
Foto: privat

Ordene tilhører Le Van Lai (68), nyviet permanent diakon den første vietnameser som går inn i denne tjenesten i Oslo katolske bispedømme. Lai er gift med Anne Marie Tran og har tre døtre: Therese Le Nordlie (f. 1980), Katharina Le (f. 1984) og Elisabeth Le (f. 1985). For noen måneder siden fikk de sitt første barnebarn, Emma.

Jeg traff Lai dagen etter diakonvielsen i St. Svithun kirke i Stavanger, en vielse han i sin takketale karakteriserte som «en gjennomgripende forandring i mitt liv». Det er ikke den første forandringen han har vært gjennom.  I likhet med svært mange i våre menigheter har Lai en dramatisk livshistorie, som han nå har sagt seg villig til å dele.Lai ble født inn i en praktiserende buddhistisk familie i Saigon. Han studerte realfag på universitetet, men Vietnamkrigen raste, og han fikk et alvorlig problem.

–Studenter som ikke klarte å gå videre, ble innkalt til trening som offiserer i infanteriet. Det innebar små sjanser for å overleve. Jeg var veldig redd fordi jeg strøk ved universitetet. Innen to måneder måtte jeg melde meg. Men før fristen utløp, så jeg at marinen trengte offiserer. Studenter med bakgrunn i realfag var ønsket for å bli styrmenn eller kapteiner. Jeg meldte meg og ble tatt inn. Før det hadde jeg ikke turt å gå ut fordi jeg var redd for å bli stanset av militærpolitiet.

Marinen blir i første omgang redningen, men etter seks år faller Saigon.

–Det nye politiske systemet innebar at alle tidligere offiserer ble satt i konsentrasjonsleir. De kalte det for omskolering. Vi satt på ubestemt tid, man skulle løslates «når hjernen var renset». Jeg var tre år i konsentrasjonsleir. Vi merket at det ikke var omskolering, men en form for hevn.

Lai ble løslatt uten at han vet hvorfor, men fikk ikke lov til å dra tilbake til Saigon. Han skulle rydde jord og klare seg selv i en såkalt «ny økonomisk sone» i jungelen.

–Vi fikk ikke engang utdelt såkorn til å dyrke ris. Etter en måned så jeg at det var umulig å leve der. Jeg rømte tilbake til Saigon.

I Saigon går han under jorden, vandrer rundt på gaten på dagtid og sover forskjellige steder. Han kjenner allerede Anne Marie, er ofte med hennes familie om dagen og går med henne på jobb. Familien hans må passe på at den lokale soneansvarlige informanten, som er deres nabo, ikke oppdager at Lai er tilbake. Denne situasjonen varer to-tre måneder.

– Anne-Marie var en god katolikk, så hun stakk innom jesuittkirken på vei hjem fra jobben

Det er derfor du nå også heter Ignatio!

– Ja. Jeg begynte å bli med henne i messen. Men en dag fikk jeg et engasjement fra en båteier, mr. Chau. Han ville flykte. Han hadde en taubåt og var ansatt hos staten for å heve båter som var senket under krigen. Han så en sjanse til å rømme på vei fra ett oppdrag til et annet. Planen var å reise fra Saigon til Singapore.

–Jeg flyttet inn hos mr. Chau. Han hadde en høy stilling, så ingen fikk lov å komme hjem til ham og sjekke familie og uvedkommende.  Jeg fikk ikke lov å forlate huset, han var redd for at jeg skulle stikke av og finne en annen oppdragsgiver som betalte bedre.

Han var redd du skulle rømme?
–Det stemmer. Det var ikke så lett å skaffe seg en marineoffiser for langfart med en stor båt. Så langt kan man ikke reise med en trebåt eller fiskebåt. Det var mangel på marineoffiser, ikke mange av dem ble løslatt fra konsentrasjonsleirene.

– Jeg bodde på loftet og kom bare ned for å spise middag. Jeg var veldig fattig, hadde ingen penger og fikk ingen lønn. Så fant jeg en bibel. Jeg leste fordi jeg kjedet meg, og jeg hørte familien som bad hver dag nede i stuen. Det var en katolsk familie. Og så begynte jeg å tenke.

Lai og Anne Marie forlover seg før fluktplanleggingen. Som marineoffiser har Lai kun erfaring fra seiling innenfor territorialgrensen. En kamerat som er vant med å seile til Singapore, forteller at han må se etter en bestemt øy som heter Anambas, som ligger mellom Inodesia og Thailandbukta. Denne skal dukke opp etter to dagers reise fra Saigon, hvis ikke er det fare for å havne i farlig farvann med masse korallrev ved Indonesia.

Så reiser dere en natt …

–Mr. Chau sa til meg at det var en prest om bord. Det var p. Simon Linh. Han oppmuntret meg og sa at han bad for meg. Men etter de første to dagene fant jeg ikke øya. Jeg var litt bekymret, for det var 144 mennesker – 144 sjeler – om bord, og jeg hadde ansvaret for dem. Etter tre dager fant jeg fremdeles ikke øya. Det var vanskelig å beregne hvilken hastighet båten holdt, vi hadde ikke de nødvendige instrumentene.

–Men den femte dagen ser jeg en øy i det fjerne. Jeg regnet med den var ca. 50 kilometer unna. Bare jeg, p. Simon og mr. Chau kjente situasjonen. Jeg hadde ikke fortalt de andre at vi skulle se øya, det kunne skapt panikk. Så sa jeg til mr. Chau: «Kan du be p. Simon feire messen, jeg stopper båten.»

Men du var ikke katolikk?

–Jeg ønsket å ha en takksigelsesmesse fordi jeg så øya. Jeg forstod ikke hva jeg sa. Det var som da Peter sa: «Du er Guds sønn». Det var ikke kjøtt og blod som sa det.

–Messen varte en time. Og så ser jeg øya – bare ca. fem kilometer unna! Da skjønte jeg at vi var kommet inn i en sterk strøm fra Thailandbukten ut i havet. Strømmen drev oss utover, og jeg måtte endre kurs og seile innover. Så takk for takksigelsesmessen! Uten den ville jeg ikke visst hvor sterk strømmen var.

Klokken tolv om natten kom det en storm, men neste morgen ser de land ved Singapore.

Endelig fremme?

– Men problemene var ikke over. Mr. Chau ville seile inn i havnen i Singapore. Men han kjente ikke loven. Vi ble tauet ut av marinen. Vi fikk beskjed om å seile nedover kysten og at om vi kom tilbake, ville vi bli beskutt. Jeg sa til mr. Chau: «Vi har ikke råd til å reise. Båten er gammel og bruker mye olje, vi har ikke nok drivstoff, jeg har ingen kart.» Han overlot det til meg å bestemme.  Så begynte jeg å si: «Gud, hva skal jeg gjøre?» Jeg bestemte at kvinner og barn skulle legge seg på dekk og vise at de er slitne og sultne, og at vi skulle satse på å bli plukket opp.

–Det var en norsk båt der, Berg Sisu, fra Bergesen-rederiet. Jeg sendte min maskinsjef, som hadde gått på samme marineoffisersskolen som meg for å snakke med kapteinen. Han svarte at han ikke hadde lov til å plukke opp en båt som var i kjørbar stand. To år senere ble det automatisk slik at man ble plukket opp, men vi flyktet veldig tidlig. Kapteinen måtte ringe både den norske ambassadøren i Singapore og myndigheten i Norge for å spørre om lov til å plukke oss opp.

–Vi lå i to dager ved Berg Sisu, men plutselig kom det en beskjed over høyttaleren: «Dere blir plukket opp».

På dette tidspunktet er Lai helt utmattet, han har ikke klart å spise under overfarten, og de siste dagene har han heller ikke sovet. Men han har tatt en beslutning.

–Der, på Berg Sisu ved anker i havnen, ber jeg pater Linh døpe meg.

Så ble det Norge og Tønsberg, hvordan var det?

– Vi var den første vietnamesiske familien i Tønsberg. Vi ble godt tatt imot både i menigheten og av de ikke-katolske nabofamiliene. De tre nabofamiliene laget en overraskelse for oss. 24. desember banket det plutselig på døren, og de feiret jul med oss –enda vi var fremmede for dem.

–Vi spurte oss frem og fant kirken med en gang. Jeg traff daværende sogneprest, p. Vranken fra Nederland og St. Elisabethsøstrene. En dag banket menighetsrådsformannen på døren. Han hadde med et krusifiks og en mariastatue. Vi har beholdt det krusifikset og den statuen inntil i dag.

–Vi skulle gifte oss, men hadde ingen penger, mine kamerater fra USA sendt oss en gave på 300 dollar. Det var alt jeg hadde. Da organiserte Elisabethsøstrene bryllupsfesten for oss i menighetsalen.

Familien bor fire år i Tønsberg, de to første døtrene blir født. Lai tenker på å dra til sjøs igjen, men det innebærer for mye fravær fra familien. Han satser på en helt ny utdannelse innen petroleumsteknologi og flytter til Stavanger. 

– Katarina var bare seks måneder. Når barna hadde lagt seg, var jeg for sliten til å lese, derfor måtte jeg holde henne og lese samtidig. Det tok tre år, så var jeg petroleumsingeniør. Men da jeg var ferdig, var det ikke lett å få jobb, så jeg fortsatte med studiene i to år til. Etter ferdig sivilingeniørutdannelse fikk jeg jobb i Halliburton – der jeg jobber fremdeles.

Lai er brønnplanlegger, et arbeid hvor erfaring er viktig. Halliburton ønsker derfor at de ansatte skal stå i jobben helt til de fyller 70. Lai regner med å jobbe i to år til, men ser også frem til pensjonisttilværelsen.

–Jeg ønsker å be laudes i kirken med prestene om morgenen. Det er foreløpig ikke mulig. Vi tenker også på å selge huset, som ligger på Forus, og flytte inn i en leilighet nær kirken.

Etter hvert ble det mye kirkelig engasjement i Stavanger?

–Først var jeg formann i den vietnamesisk gruppen, og etter en stund bad p. Rory Mulligan og p. Simon Linh meg om å bli kirkelig assistent – samtidig med Hans Bærheim, i 1996.

Hva tenkte du da p. Rolf Bowitz spurte deg om diakontjeneste?

–Jeg sa, la meg tenke. Så diskuterte jeg med Anne Marie dette med at jeg var for gammel og sånn. Men hun oppmuntret meg: Hvis du føler det er ditt kall … Jeg så tilbake på det som var skjedd, for å finne om Gud kaller. Så bad jeg: «Gud, du snakker ikke direkte til meg som du gjorde med profetene, men du lar det som skjer tale, det var din tale til meg.»

Det at du sa ja til å prøve kallet, betød enda en ny runde studier og utfordringer, i din alder og med full jobb. Hvordan får du til alt?

–Som jeg sa i går da jeg takket, det er Gud som kaller meg til diakon for å gjøre kirkelig tjeneste, for jeg har mange svake sider, som språkkunnskaper og alder, men jeg føler at Gud sa: «Lai, du må ikke si at du er for gammel!»

Lai har flere eksempler på at det er viktig å være lydhør for hvordan Gud taler i hendelser og mennesker.

–Anne Marie og jeg tenkte: Vi følger kirkebudet og går i messen hver søndag. Det holder. Men for en fem-seks år siden var vi i messen en mandag, og jeg la merke til en gutt. Han kom hver dag på en gammel sykkel for å ministrere. Det regnet, men han gikk i kirken likevel. Så tenkte vi: «En tretten år gammel gutt går i kirken hver dag uansett værforhold, vi er voksne, hvorfor gjør vi ikke det? Så begynte vi å gå. Jeg ministrerte sammen med den gutten. Vi må være villige til å lære. Han var et forbilde for oss to. Så vi begynte å gå i messen hver dag. Han har flyttet herfra nå. Vi tenkte at han var som engelen som sier til kvinnene ved graven: «Hva leter dere etter?»

Hva skal du gjøre som diakon i menigheten?

–P. Reidar har ikke fordelt oppgavene ennå, men ett stort behov jeg kan se, er å feire dåpen.

– Og en gang la vår polske kapellan merke til en gruppe skoleungdommer utenfor kirken som så ut som de hadde spørsmål. Han kom til meg. Jeg tok dem inn i kirken og med mine ufullstendige norskkunnskaper svarte jeg på spørsmål og viste dem rundt. Jeg tror det var vellykket. Jeg var alene, og tenkte at kanskje må jeg være her og jobbe for Kirken. Situasjonen vår, ja, det er en nødssituasjon. Vi risikerer at barn og unge forsvinner fordi vi ikke forkynner evangeliet. Er det ikke slik?

Jo. Alle mann på dekk!

–Ja! Jeg sier: «Takk, Gud, min norsk er ikke hundre prosent, men du bruker meg likevel – med din hjelp.»

av Webmaster publisert 11.09.2014, sist endret 11.09.2014 - 16:49