Da klokkene stilnet i Mosul

Av Heidi Øyma, redaktør i St. Olav kirkeblad. Først trykt i St. Olav kirkeblad nr. 4/2014.

Hva betyr det at det for første gang på 1600 år ikke feires messe i Mosul, oldtidens Ninive? At kirkeklokkene er stilnet i en region som for tre måneder siden huset fem bispeseter?

Terroristene i IS/ISIL er opphengt i kirkeklokker. Da de tok over Raqqa på den andre siden av den syriske grensen, en by de hadde styrt i over et år da Mosul falt i juni og som fremdeles er deres hovedkvarter, utstedte de etter hvert regler for at kristne skulle kunne fortsette å bo der. Ett av punktene var at kirkeklokker fremdeles kunne brukes ­– hvis de ble ringt inne i kirkene. Poenget var tydelig og ble også uttrykt eksplisitt: Muslimer skulle ikke utsettes for denne type eksponering for kristendom. De kristne kunne være til stede – så lenge de var fullstendig usynlige.

Den type fremgangsmåte som IS nå følger i Mosul, med innledende forsikringer om toleranse avløst av kontroll, indoktrinering, forfølgelse av minoriteter og stadig snevrere sosialt spillerom for kvinner, er gammelt nytt i Raqqa. Et av de første eksempler på bilder av en kirke hvor korset på taket ble revet ned erstattet med det sorte flagget, er fra den armenske kirken der. At nettopp denne kirken skulle lide en slik skjebne kort før hundreårsminnet for det tyvende århundres første folkemord – på armenere og assyriske kristne – sier sitt om dybden i tragedien. Mange av dem som nå fordrives, er etterkommere etter dem som den gang overlevde.

Akkurat nå er det den menneskelige lidelsen og spørsmålet om hvordan den kan avhjelpes, som kommer i fokus – slik må og skal det være. Men allerede nå kan man spørre etter konsekvensene av det som nå skjer. Jeg tror de vil merkes på i alle fall to områder.

Kristendom og islam. Når det kristne nærværet i Midtøsten svekkes, reduseres også Kirkens evne til å føre en meningsfull dialog med islam. Det er et tap for begge parter. Arabiske kristne har 1400 års erfaring med å leve under islam, med alt dette har medført. Fra 700-tallet av foreligger det en kristen litteratur på arabisk som forsøker å formidle kristen tro på en måte muslimer kan forstå, blant annet ved å låne språk og tankemønstre fra Koranen. Disse forfatterne forsøker å forsvare kristendommen mot anklager som er gjengs i muslimsk polemikk den dag i dag, som at venerasjon av korset eller av ikoner innebærer avgudsdyrkelse eller at de kristne dyrker tre guder.

Ironisk nok foregikk en av de mest siviliserte tankeutvekslinger mellom kristne og muslimske filosofer og teologer nettopp i Baghdad – for over tusen år siden. Likevel, for at denne typen dialog skal fortsette, er det avgjørende at det fremdeles finnes kristne som er fortrolige med arabisk og med Midtøstens måter å tenke på. Hvor mye det vil hemme dialogen med Islam om disse kristne forsvinner, kan vi kanskje få en idé om hvis vi forsøker å forestille oss hva det ville gjøre med Kirkens forsøk på å komme til rette med den moderne verden – i all dens tvetydighet – om kristendommen plutselig forsvant fra Vesten.

Den «dialog» som foregår i krigsområdene i Syria og Irak nå, er langt mindre sivilisert enn i abbasidekalifenes Baghdad, men den kan redde liv. For noen måneder siden ble en liten syrisk by invadert av jihadister.  Det store flertallet i den aktuelle byen er sunnimuslimer, men et lite mindretall er kristne. De kristne familiene hadde søkt tilflukt i den lokale kirken. På et visst tidspunkt styrter en jihadist inn i kirkerommet, begynner å vifte med våpen og roper at alle skal drepes. Da griper en av de kristne kvinnene, «Rana», ordet og begynner å siterer alle vers i Koranen som snakker om beskyttelse av de kristne. Jihadisten blir forvirret, og går for å konsultere sin overordnede. Resultatet er at de kristne familiene klarer å rømme ut en bakdør.

To lunger. Det som nå skjer, kan også få konsekvenser for Kirkens selvforståelse. Blant de positive utviklingene ved katolsk ekklesiologi som skjedde ved Det annet vatikankonsil, var at den latinske kirke ikke lenger ble sett som den egentlige, med de østlige kirker som et slags ornamentalt vedheng. Konsilet slo fast de østlige kirkenes likeverd med den vestlige. Det er denne tanken Johannes Paul populariserte da han så ofte brukte uttrykket om at Kirken må «puste med sine to lunger».

Nå er en stor bit i ferd med å rives ut av den ene lungen. Hvis østlig kristendom svekkes for mye, vil det de facto bety at Kirken i folks oppfatning blir enda mer ensidig identifisert med sin latinske form. Dette vil ha svekke Kirkens evne til å formidle troen i alle kulturelle sammenhenger og redusere den fylden hun er kalt til å være.

Hva nå? I tilfellet med «Rana»s by flyttet frontlinjene seg, og sognepresten kunne raskt dra tilbake med noen frivillige. Det første de gjorde, var å rydde opp i kirken, som var vandalisert, men ikke alvorlig skadet. Så ringte de i kirkeklokkene. Det var det tydeligste signalet de kunne gi: Vi hører til her! Vil det samme noen gang kunne skje i Mosul og byene på Ninive-sletten? Svaret er dessverre alt annet enn selvsagt.