Impuls med sr. Hanne-Maria Berentzen

I serien norske innslag fra Vatikanradioen snakker sr. Hanne-Maria fra Tautra Mariakloster i dag om 1000-årsminnet for Hellig Olavs omvendelse, feiring av egen dåp – og oktober som omvendelsestid.

[Tekstversjon under]

Mandagsimpuls 6. oktober 2014
Velsignet oktoberkveld, ønsker sr. Hanne-Maria Berentzen fra Tautra Mariakloster. I fjor på denne tid snakket jeg om oktober som forandringens tid, og det vil jeg gjerne gjøre i år også. For selv om vi lever i et samfunn som er i rask forandring, bærer vi med oss en motstand mot forandring. I klosteret vårt har vi nylig hatt besøk av en gammel irsk sydame som med sine 87 år ikke nølte med å ta imot invitasjonen til å reise til Norge og sy nye drakter til nonnene. Men selv med slike små forandringer som et nytt klesplagg byr på, så må man konfrontere hangen til å foretrekke det gode gamle fremfor det uvante, vakre nye.

Men oktober for oss handler om større forandringer enn klesplagg. Vi skal feire 1000-årsminnet om Hellig Olavs omvendelse og dåp om bare ti dager, og mange er de katolske og lutherske pilegrimer som snart pakker kofferten for å reise til Rouen i Normandie for å være der det skjedde.

Har du tenkt på hvordan det ville være om noen fant på å feire din dåp om 1000 års tid? Eller tenker du en slik tanke når du står ved døpefonten med et nytt lite gudbarn i armene? Tenker du noen gang at Gud kan gjøre storverk gjennom et slikt lite menneskekryp?

Og hva med din egen feiring av din dåp? Mange av oss har levd i et så gjennomkristent samfunn at dåpen nesten ble litt for selvfølgelig, og mange tenkte ikke en gang på hvilken dag de ble døpt. Vet du det ikke, så finn frem dåpsattesten og ta imot en ny gledesdag i livet!

Når vi tenker over hvor viktig dåpen er, hvilket fantastisk sakrament vi feirer når vi slik blir Guds barn, Jesu søster eller bror, og får arverett til evig liv, så er det rart at vi ikke feirer denne minnedagen mer. Kanskje en ide ettersom samfunnet sekulariseres? Jeg ser for meg bildet av et lite gudbarn med krem rundt munnen og bløtkake på asjetten. 19. juni hvert år feirer Johanne sin dåpsdag. Hun har en mor som vet at denne dagen er like viktig som fødselsdagen. Og mor sender bilder til gudmor, som dermed ikke glemmer å feire gudbarnets dåpsdag i sine bønner.

Takk til biskop Bernt Eidsvig som innførte 16. oktober som ny minnedag i Norge, minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp. Kirken har altfor få minnedager om dåp og omvendelse – VI feirer bare Paulus og Hellig Olav i så henseende. Er det motstanden mot forandring som sitter så dypt i oss, eller bare den overveldende glede over Guds nåde som drar oss gjennom døden inn i paradisets fylde som gjør at vi ellers holder oss til feiring av dødsdagene?

Vi trenger omvendelsesfeiringene for å våge vår egen smertefulle selvinnsikt og daglige omvendelse. Våge å se høstmørket i vår sjel, våge å se hvor ufyselige vi kan være, legge det frem for Herren og bli kvitt all den illeluktende møkka. Det hjelper å bo på landet, for her får vi denne velsignete møkkalukta inn neseborene, og vet at det egentlig er godlukt, fordi det er en nødvendig lukt for god fruktbarhet. Og hvilken glede og frihet å komme ut igjen fra skriftestolen og begynne livet på nytt – få en da’ imorrå – ikke imorrå men i dag!

De unge stærene våre minner meg om hvor viktig det er å takke for livets begynnelse og det evige livs begynnelse som vi mottok i dåpen. Nå er det lenge siden de fløy av redet og hoppet rundt på gresset og ba mor og far om mere mat. Nå flyr de langt av sted og er borte i dager og uker, virker det som. Så plutselig kommer hele ungdomsgjengen en kveld eller morgen, slår seg ned i store trekroner og holder høstkonsert. Og så sloss de om å krype inn i redet igjen, alle vil tilbake til der de ble klekket, sitte der inne i varme og ly og kikke kjekt ut på søsken, fettere og kusiner i nabotreet. «Så tok jeg deg med meg inn i min mors hus, inn i rommet der hun fødte meg» synger Høysangens poet. La oss glede oss over rommet der Herren fødte oss!

1000 år siden Hellig Olavs dåp. En dåp vi alle skylder vår takk. For slik eller sånn nyter alle vi som bor i Norge godt av det underverk Herren har gjort og gjør gjennom Hellig Olav i vårt folk, i vårt land.

Jeg leser Vera Henriksens bok Hellig Olav, vel verdt å lese fordi hun gir en enkel tilgang til mye kildemateriale. Og at man ikke er enig med henne i alt, er bare en fordel, så utfordres en til å tenke selv og lete mer i hva nyere forskere har funnet ut. To ting har slått meg i hennes fremstilling. Det ene er en strofe i Olavs hirdskald Sigvats minnekvad om sin venn, der Vera Henriksen understreker hvordan skalden her trer frem med en tro som vitner om en dyp forandring i vikingens liv: Sigvat var ikke med på Stiklestad, han var på pilgrimsferd til Roma, og sier:

Hjemme lot jeg det ligge,            Mot Rom styrte jeg skrittene
sverdet med sølvhjalt som lyste        byttet våpenet som stiller
gullprydet, kongens gave             ulvens sult, sverdet
 - trett var jeg av kamp             for en signet pilegrimsstav.

Det er mye sagt av en som var oppdratt til forherligelse av krig og herjing. Og i kvadet til Hellig Olavs sønn Magnus snakker han om «sorgbringende våpen».

Det andre inntrykket jeg ikke blir kvitt i min tilnærming til hva Hellig Olavs omvendelse og dåp må ha betydd, er erkebiskop Ælfeah av Canterburys martyrium. Vera Henriksen siterer de angel-saksiske krønikene og krønikeskriveren Florence av Worcester, som døde i 1118, i deres beretninger om vikingenes herjinger i Canterbury i 1011-12, der Olav Haraldsson ifølge skaldenes kvad herjet sammen med dansken Torkjell Høye:

Dette samme året mellom Marias fødselsfest og Mikkelsmess beleiret vikingene Canterbury og kom inn fordi en forræder, Ælmar, hvis liv erkebiskop Ælfeah hadde reddet, gav Canterbury i deres hender. De tok til fange erkebiskop Ælfeah, Ælfword, kongens fogd, abbed Lefwin, biskop Godwin – og abbed Ælmar lot de gå fri. I byen tok de til fange alle ordensfok, prester, munker og nonner – det er umulig å si hvor mange det var – og de ble der så lenge det passet dem. Da de hadde gjennomsøkt hele byen grundig, drog de til skipene og tok med seg erkebiskopen. Da var han deres fange som hadde vært overhode for hele England, og for kristenheten, til de lot ham lide martyrdøden.

På den tyvende dag av beleiringen ble det, ved forræderi av erkediakonen Ælmar, satt ild på en del av byen – hæren trengte inn, og byen ble tatt. Noen ble hugd ned, andre brant inne,

Og her må jeg gjøre et hopp i beretningen, jeg klarer ikke ta med alle grusomhetene. Men erkebiskopen ble tatt til fange, satt i lenker og plaget, og sterkt medtatt ført ut til skipene. I syv måneder ble han pint i fengsel. Da hadde vikingene brent ned Kristkirken etter først og ha plyndret den. Ni av ti mennesker i byen ble drept. Etter syv måneders fangenskap ble erkebiskopen tilbudt grid mot 3000 pund i løsepenger, men han nektet, og forbød alle å betale løsepenger for ham. Annen lørdag etter påske led han en grusom død – til sist ble han hugget ned av en som følte en viss medlidenhet med ham – erkebiskopen hadde undervist ham i kristen tro dagen før.

Mon erkebiskopens martyrdød medvirket til Olavs omvendelse? Med stort håp kan vi be om omvendelse for den islamske stats (IS) voldsmenn i Syria og Irak. Og tilgivelse for vårt eget uregjerlige mørke. Lovet være Jesus Kristus som inviterer oss til omvendelsestid!