Verdensdagen for innvandrere og flyktninger: En kirke uten landegrenser, mor til alle

Pave Frans etterlyser «mer besluttsomme og konstruktive handlinger» i møte den store strømnull av migranter i verden i dag, noe som vil føre til «større effektivitet i kampen mot den skammelige og kriminelle menneskehandelen, bruddene på fundamentale rettigheter, og alle former for vold, undertrykkelse og slaveri».

Dette sier paven i buskapet til Verdensdagen for innvandrere og flyktninger, som finner sted den 18. januar 2015. Verdensdagen ble innført av pave Pius X i 1914, og markeres alltid 2. søndag etter Herrens Åpenbaring.

Pr. i dag anslås det å være over 45 millioner flyktninger og 230 millioner migranter verden over. Temaet for Verdensdagen 2015 er "En kirke uten landegrenser, mor til alle". I sitt budskap skriver Frans at Kirken utbrer «en anerkjennelsens og solidaritetens kultur verden over», en kultur der ingen blir «betraktet som ubrukelige, malplasserte eller overflødige».

Migrasjon gir ofte «grobunn for mistenksomhet og fiendtlighet, selv i kirkelige fellesskap, forut for noen som helst slags kunnskap om innvandrernes liv, eller hva de har å fortelle om forfølgelse og elendighet», skriver paven. «I slike tilfeller er mistenksomhet og fordommer i konflikt med den bibelske befalingen om å ønske den fremmede i nød velkommen med respekt og solidaritet».

Les hele pavens budskap under.

En kirke uten landegrenser, mor til alle.

Kjære brødre og søstre. Jesus er «den fremste forkynneren, og evangeliet i egen person» (Evangelii Gaudium, 209).

Hans omsorg, særlig for de meste sårbare og marginaliserte, inviterer oss alle til å ta vare på de skrøpeligste, og særlig gjenkjenne hans lidende ansiktsuttrykk i ofrene for nye former for fattigdom og slaveri. Herren sier: «jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’» (Matt 25,35-36).

Kirken er selv en pilgrim i verden og er alles mor. Dens oppdrag er derfor å elske Jesus Kristus, å forgude og elske ham, særlig i de fattigste og de mest forlatte. Blant dem er utvilsomt migranter og flyktninger, som forsøker å flykte fra vanskelige livsvilkår og alle slags farer. Dette er grunnen til at temaet for Verdensdagen for migranter og flyktnigner er: Kirke uten landegrenser, mor til alle.

Kirken ønsker alle folk velkommen med åpne armer, uten skiller eller begrensninger, for med dette å kunne forkynne at «Gud er kjærlighet» (1Joh 4,8.16).

Etter hans død og oppstandelse, overlot Jesus til disiplene oppdraget å være hans vitner og forkynne evangeliet om glede og nåde. På pinsedagen forlot disiplene huset hvor de var samlet med mot og entusiasme. Den Hellige Ånds styrke overvant deres tvil og usikkerhet, og gjorde alle i stand til å forstå disiplenes forkynnelse på sitt eget språk. Helt fra begynnelsen har Kirken vært en mor med et hjerte som er åpent for hele verden, og den har vært uten landegrenser. Dette oppdraget har fortsatt i to tusen år.  Selv i de første århundrene talte misjonserklæringen om Kirken som universell mor. Dette utviklet seg så videre i kirkefedrenes tekster og ble tatt opp av Det annet vatikankonsil. Konsilfedrene talte om Ecclesia Mater for å forklare kirkens natur. Den gir opphav til sønner og døtre og «tar dem til seg og omfavner dem med sin kjærlighet og sitt hjerte» (Lumen Gentium, 14).

Kirken uten landegrenser, mor til alle, sprer en anerkjennelsens og solidaritetens kultur gjennom verden. I denne kulturen blir ingen betraktet som ubrukelige, malplasserte eller overflødige. Når det kristne fellesskapet effektivt utøver sin morsrolle, gir det næring til alle, leder og viser dem veien og ledsager dem med tålmodighet. Det kommer dem nær gjennom bønn og velgjerninger.

I dag viser dette seg å være særlig viktig. I en tidsalder med så enorme folkevandringer forlater store antall mennesker sine hjemland med en koffert full av frykt og lengsler, for å begi seg ut på en håpefull og farlig reise på leting etter mer humane livsvilkår. Likevel gir slik migrasjon ofte grobunn for mistenksomhet og fiendtlighet, selv i kirkelige fellesskap, forut for noen som helst slags kunnskap om innvandrernes liv, eller hva de har å fortelle om forfølgelse og elendighet. I slike tilfeller er mistenksomhet og fordommer i konflikt med den bibelske befalingen om å ønske den fremmede i nød velkommen med respekt og solidaritet. I motsetning til dette, opplever vi i vår samvittighet et kall til å røre ved menneskelig lidelse og å sette ut i livet kjærlighetsbefalingen som Jesus etterlot oss da han identifiserte seg med den fremmede, med den som lider, med alle de uskyldige ofrene for vold og utnyttelse. På grunn av svakhetene i vår natur blir vi imidlertid «fristet til å være den type kristen som holder Herrens sår på en armlengdes avstand» (Evangelii Gaudium, 270).

Motet som kommer av tro, håp og kjærlighet gjør oss i stand til å redusere avstanden som skiller oss fra menneskelig lidelse. Jesus Kristus venter til enhver tid på å bli gjenkjent i migranter og flyktninger, i forflyttede mennesker og i eksil. Gjennom dem kaller han oss til å dele våre ressurser, og fra tid til annen oppgi noe av rikdommene vi har skaffet oss. Pave Paul VI talte om dette da han sa at «de mer heldige bør gi avkall på noen av sine rettigheter så de mer sjenerøst kan bruke sine goder til tjeneste for andre» (Octogesima Adveniens, 23).

For den saks skyld oppmuntres Kirken av det multikulturelle særpreget som samfunnet har i dag, til å påta seg nye forpliktelser knyttet til solidaritet, fellesskap og evangelisering. Folkevandringer kaller oss faktisk til å fordype og styrke verdiene som behøves for å sikre fredelig sameksistens mellom personer og kulturer. Å bare oppnå toleranse som respekterer mangfold, som gir opphav til nye former for deling mellom forskjellige kulturer og bakgrunner, er ikke nok. Det er nettopp her Kirken bidrar til å overvinne landegrenser og oppmuntrer til «å legge bak seg defensive holdninger og frykt, likegyldighet og marginalisering... mot holdninger basert på en kultur hvor folk møtes, den eneste kulturen som er i stand til å bygge en bedre, mer rettferdig og broderlig verden» (Budskap til Verdensdagen for migranter og flyktninger 2014).

Folkebevegelsene skjer imidlertid i en slik skala at bare et systematisk og aktivt samarbeid mellom stater og internasjonale organisasjoner kan være i stand til å regulere og styre slike bevegelser effektivt. Migrasjon påvirker alle, ikke bare på grunn av fenomenets utstrekning, men også på grunn av «de sosiale, økonomiske, kulturelle og religiøse problemer den skaper, og de dramatiske utfordringer den byr på for nasjoner og det internasjonale fellesskapet» (Caritas in Veritate
, 62).

På det internasjonale plan, holdes det ofte diskusjoner angående passende handlemåter, metoder og normer som behøves for å håndtere migrasjonsfenomenet. Det finnes virksomheter og organisasjoner på internasjonalt, nasjonalt og lokalt nivå som gjør en anstrengende jobb for å tjene dem som søker et bedre liv gjennom migrasjon. Til tross for deres sjenerøse og prisverdige anstrengelser, er det behov for mer besluttsomme og konstruktive handlinger, som hviler på et universelt samarbeidsnettverk basert på å bevare hvert menneskes verdighet og sentrale plass. Dette vil lede til større effektivitet i kampen mot den skammelige og kriminelle menneskehandelen, bruddene på fundamentale rettigheter, og alle former for vold, undertrykkelse og slaveri. Å jobbe sammen krever imidlertid gjensidighet, samhandling, åpenhet og tillit, med vissheten om at «ikke noe land kan på egen hånd møte problemene knyttet til dette fenomenet, som nå er så utbredt at det påvirker ethvert kontinent i den todelte bevegelsen av innvandring og utvandring»  (Budskap til Verdensdagen for migranter og flyktninger 2014).

Det er nødvendig å svare på migrasjonens globale omfang med en globalisering av nestekjærlighet og samarbeid, på en slik måte at det skapes mer humane forhold for migranter. Samtidig er det behov for større anstrengelser for å sikre lettelsen av de forhold – ofte skapt av krig eller hungersnød – som tvinger hele folkegrupper til å forlate sine hjemland. Solidaritet med migranter og flyktninger må ledsages av motet og kreativiteten som trengs for å utvikle et mer rettferdig og upartisk økonomisk og finansielt system på et globalt nivå, så vel som en økende forpliktelse for å skape fred, noe som er uunnværlig i all autentisk fremgang.

Kjære migranter og flyktninger! Dere har en spesiell plass i Kirkens hjerte, og dere hjelper den med å forstørre sitt hjerte og virkeliggjøre sin morsrolle overfor hele den menneskelige familie. Ikke mist troen og håpet! La oss tenke på Den hellige familie under flukten til Egypt: akkurat som morshjertet til Den salige jomfru og det gode hjertet til Den hellige Josef holdt liv i tilliten til at Gud aldri ville forlate dem, måtte det samme håpet til Herren aldri mangle hos dere. Jeg overlater dere til disses beskyttelse og gir dere alle min hjertelige apostoliske velsignelse.

Fra Vatikanet, 3. september 2014

FRANS