Søster Edel Winkelsett In memoriam
Søster Edel Winkelsett, født 10.12.1924 i Münster/Westf.,Tyskland, døde den 19. januar 2016 på St. Josephsøstrenes Hjem på Grefsen.
Rekviem feires 26. januar 2016 kl. 11.00 på St. Josephsøstrenes Hjem på Grefsen, Gladsvei 23, Oslo.
Deretter begravelse på Grefsen kirkegård.
Sr. Edel begynte sitt postulat i Albachten ved Münster i mars 1950. Hennes familie bodde i Albachten. Det var nok spesielt å være postulant i egen hjemby. 22.09.1950 begynte hun sitt novisiat på Vor Frue Villa i Oslo. Hun avla sine årlige løfter i 1952 og sine evige løfter 1955 på St. Joseph Institutt i Oslo.
Søster Edel ble utdannet som sykepleier på Vor Frue Hospital 1954-1957 og tok senere kurs i administrasjon i 1970 og gruppeledelse i 1973.
Sr. Edel var en dyktig sykepleier, hun ble avdelingsleder på Vor Frue Hospital. Hun var elsket og avholdt av pasienter, medarbeidere og leger. Hun arbeidet på Vor Frue Hospital i alt 25 år, til vi solgte det i 1979. Etter vel et år på St. Josephs Institutt flyttet hun til St. Joseph Hospital i Halden i 1981og var forstanderinne i kommuniteten på Mente Mengsgate i Halden. Fra 1988 til 1996 var hun sykepleier på St. Josephsøstrenes Hjem, Grefsen. Ett år bodde hun i Joseph Huset sammen med de unge søstre som var under utdanning. Fra 1996 til 2016 tilhørte hun kommuniteten i St. Josephsøstrenes hjem og tok seg særlig av de syke på sykeavdelingen.
Alle som har kjent sr. Edel, vet hva for et fint og edelt menneske hun var. «Edel, min Edel», sa en eldre pasient og mente det han sa. Hun var enkel, liketil og hadde en beskjeden måte å møte sine medmennesker på.
Hun kunne også være bestemt, nøye og konsekvent som en god leder bør være. Hun fikk med sitt vennlige strålende smil lett kontakt med både unge og eldre. Det viste seg særlig da hun bodde i utdanningskommuniteten hvor også noen ungdommer kom til mandagsmøter og hl. Messe i Joseph Huset. Det sr. Edel sa, var klokt og veloverveiet, og både prestekandidater og studenter stolte på sr. Edels trofaste bønn.
Hun har holdt god kontakt med venner og familie, og hennes korrespondanse med nevøer og nieser kom til uttrykk på jubileer og fester med muntre innslag fra dem.
I kommuniteten var hun lett å leve sammen med, og med sin sans for humor skapte hun en god og varm atmosfære. Det som var rett, var rett, og det var hun ikke redd for å si, men hun var aldri dømmende og prøvde å få det beste frem i den andre.
Hun var trofast i sin bønn og har bedt mange rosenkranser for prester, biskoper og hele vårt bispedømme.
Hun likte også å lese lødig litteratur og fulgte med i Kirken og samfunnet. En hobby hun hadde, var å lese om kongefamilien. Ja, kanskje tilhørte hun «adelen» langt tilbake i slekten?
Hun brukte fritiden flittig til å strikke mange sokker til vår julebasar. Hun var åpen for nye ting, men kanskje litt avventende. Dog overrasket hun oss alle da vi anskaffet en elektrisk rullestol. Hun var den første som tok den i bruk. Selv om hun aldri hadde kjørt bil, klarte hun å håndtere den presist og nøyaktig. Hun fikk frihet til å bevege seg uten å bry andre.
Selv om hun lå på dødsleie, spurte hun hvordan vi hadde det og tenkte på de andre. De siste dagene var veien en tung korsvei, men hun gikk den helt bevisst med sin Gud. «Min Jesus Barmhjertighet» var en bønn hun alltid ba, og den passer jo godt til Barmhjertighetens år.
Hun hadde ansvarlig stilling ved posten før hun kom i kloster. Dette har vært med på å gjøre henne selvstendig og pliktoppfyllende. Hun måtte fullføre løpet.
De to siste dagene var de mest smertefulle, og hun unnskyldte seg nesten for Vår Herre og sa til Ham at hun ikke lenger hadde krefter igjen, og nå måtte Han komme henne til hjelp.
Vi savner henne alle dypt og takker henne for det levende vitnesbyrd av dyp tro, kjærlighet og barmhjertighet hun har gitt oss. Vi har fått en god forbeder i himmelen og anbefaler henne til alles forbønn.
Måtte hun hvile i Guds store kjærlighet!