Barmhjertighetsevangeliet (del 13 av pavens katekese)

 

Katekese 1 | Katekese 2 | Katekese 3 | Katekese 4 | Katekese 5 | Katekese 6 | Katekese 7 | Katekese 8 | Katekese 9 |Katekese 10 | Katekese 11 | Katekese 12

Barmhjertighetsevangeliet 

God morgen, kjære brødre og søstre!

Etter å ha reflektert over Guds barmhjertighet i Det gamle testamentet skal vi i dag begynne å se på hvordan Jesus selv fullbyrdet den; en barmhjertighet som han uttrykte, virkeliggjorde og formidlet hvert øyeblikk i sitt jordeliv. Når han møter folkemengdene, forkynner evangeliet, helbreder de syke, nærmer seg de utstøtte og tilgir synderne, synliggjør han en kjærlighet som er åpen for alle: Ingen er utelukket! Den er åpen for alle og ubegrenset. Det er en ren, gratis og fullkommen kjærlighet. En kjærlighet som når sitt høydepunkt i korsofferet. Ja, evangeliet er virkelig «Barmhjertighetsevangeliet» fordi Jesus er Barmhjertigheten!

I hvert av de fire evangeliene fortelles det at før Jesus startet sin offentlige virksomhet ønsket han å bli døpt av Johannes døperen (jf. Matt 3,13-17; Mark 1,9-11; Lukas 3,21-22; Joh 1,29-34). Denne hendelsen er retningsgivende for hele Kristi oppdrag. Han fremstilte jo ikke seg selv for verden i tempelets prakt; det kunne han ha gjort. Han lot ikke trompeter annonsere sin ankomst; det kunne han ha gjort. Og heller ikke kom han som en dommer; det kunne han ha gjort. Etter å ha ført et bortgjemt liv i Nasaret i tretti år dro han i stedet til Jordanelven sammen med mange andre av sitt folk og stilte seg i kø sammen med synderne. Han skammet seg ikke; han var der sammen med alle de andre, med synderne for å bli døpt. Så helt fra starten av sin offentlige virksomhet viste han seg som Messias, som rørt av solidaritet og medlidenhet, tar på seg å være menneske. Som han selv sier det i synagogen i Nasaret da han identifiserer seg med Jesajas profeti:

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.
(Luk 4,18-19)

Alt det som Jesus gjorde etter dåpen var iverksettelsen av det opprinnelige planen: å bringe Guds frelsende kjærlighet til alle. Jesus kom ikke med hat, ikke med fiendskap: Han brakte oss kjærligheten! En stor kjærlighet, et hjerte som er åpent for alle, for alle oss! En frelsende kjærlighet!

Han ble til neste og formidlet Guds barmhjertighet - som er tilgivelse, glede og nytt liv - til de utstøtte. Jesus, sønnen sendt av Faderen, er virkelig begynnelsen på barmhjertighetstiden for hele menneskeheten! De som var tilstede ved bredden av Jordan forstod ikke straks rekkevidden av Jesu gest. Selv døperen Johannes var overrasket over hans beslutning (jf. Matt 3,14). Men ikke den himmelske Far! Han lot sin røst lyde ovenfra: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede (Mark 1,11). Mens Den hellige ånden kommer ned over ham som en due er det slik Faderen bekrefter den veien som Sønnen, som Messias, slår inn på. Så Jesu hjerte dunker, for å si det sånn, i samklang og i takt med hjertet til Faderen og til Ånden, og viser alle mennesker at frelsen er frukten av Guds barmhjertighet.

Ved å rette blikket mot den korsfestede Jesus kan vi se denne kjærlighetens store mysterium enda tydeligere. I det den uskyldige skal til å dø for oss syndere, bønnfaller han Faren: Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør (Luk 23,34). Det er på korset at Jesus bærer fram verdens synd til Farens barmhjertighet: alles synder. Mine, dine, deres synder. Der på korset bærer han dem fram for Faren. Og sammen med all verdens synd blir også våre synder tatt bort. Ingenting og ingen forblir utenfor denne Jesu offerbønn. Derfor må vi ikke være redde for å erkjenne og bekjenne at vi er syndere. Hvor ofte sier vi vel ikke: «Men han er jo en synder; han har gjort ditten og datten...», og vi dømmer de andre. Og du, da? Hver av oss burde spørre seg: «Ja, han er en synder. Og jeg?». Vi er alle syndere, men vi blir alle tilgitt. For oss alle er det mulig å motta denne tilgivelsen som er Guds barmhjertighet. Derfor må vi ikke være redde for å erkjenne at vi er syndere, bekjenne at vi er syndere. For alle syndene ble båret av Sønnen på korset. Og når vi angrende bekjenner at vi er syndere og stoler på Ham kan vi være sikre på å bli tilgitt. Botens sakrament aktualiserer styrken av tilgivelsen som stammer fra korset, og det fornyer barmhjertighetens nåde som Jesus har vunnet for oss! Vi må ikke frykte vår elendighet: vi har alle vår elendighet [misere]. Den korsfestedes kjærlighetsmakt lar seg ikke stoppe av noe, og den tar aldri slutt. Og denne barmhjertigheten tar bort vår elendighet.

Mine kjære, la oss i dette jubelåret be Gud om den nåden å få erfare evangeliets makt: barmhjertighetsevangeliet som forvandler, som lar oss komme inn i Guds hjerte, som gjør oss i stand til å tilgi og til å se på verden med større godhet. Hvis vi tar i mot evangeliet til den oppstandne korsfestede, vil hele vårt liv bli formet av kraften i hans fornyende kjærlighet.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse