Disse mine minste

Fra St. Olav – katolsk kirkeblad nr. 2/2016

I anledning pave Frans' besøk til Lesvos lørdag 16. april, publiserer vi br. Haavar Nilsens sterke inntrykk fra sitt besøk på øya tidligere i år.

I romjula ble jeg invitert av legdominikaneren Anna Foss til å hjelpe til med flyktningarbeid på øya Lesbos i Hellas. Jeg skulle delta i organisasjonen Dråpen i havet for å hjelpe båtflyktninger som kom fra Tyrkia på vei til Europa. Det skulle vise seg å bli et møte med en virkelighet jeg ikke har vært i nærheten av så langt i livet.

Av bror Haavar Simon Nilsen OP

Jeg har levd hele mitt liv i et velstandsland hvor alt alltid bare har blitt bedre og bedre. Jeg har fått opptil flere utdannelser, jeg har alltid hatt eller fått det jeg trenger. Min misnøye har tidvis handlet om at jeg ikke har kunnet få mer, fort nok.  Strendene på Lesbos satte livet mitt i perspektiv. Plutselig møtte jeg mennesker som hadde måttet flykte fra alt og var kastet ut i en løftesløs framtid. Jeg møtte mennesker som var fratatt sitt hjem, sine eiendeler, sitt sosiale vante nettverk, og hvor krigen hadde krevd liv som satte spor av sorg i de mange ansiktene. Nøden fant sitt bibelske tilsvar i Jobs bok og gav ord til smerten hos disse fordrevne menneskene:

De er folk som ikke ser noen utvei,
Gud har stengt hver sti for dem.
Mine sukk er blitt mitt daglige brød,
mine klagerop strømmer fram som vann.
De redsler jeg fryktet for, har rammet meg,
nå kommer det jeg grudde for.
Jeg får ikke fred, ikke ro og hvile,
det kommer bare nye plager.

(Jobs bok 3,23-26) 

Ikke flyktninger, men mennesker

Redde mennesker, med usikker fremtid, på leit etter et nytt liv. Jeg følte meg klumsete og maktesløs da jeg sto på stranda og skulle ta imot den første gummibåten fylt til randen med syrere. En folieduk, noen sokkepar og plastposer var alt jeg kunne gi. Jeg gikk mellom iskalde, gråtende, noen leende, mange helt stilltiende mennesker og prøvde å dele ut utstyr. Det tok litt tid før jeg forsto hva disse menneskene trengte aller mest. De trengte et vennlig blikk. Et smil. En opplevelse av å bli sett og tatt hånd om. Barna trengte humor og lek, latter og kjærlighet på pinne. Det var ikke lenger flyktninger jeg skulle ta hånd om. Det var helt vanlige mennesker, plassert i en helt uvanlig situasjon. Det var naboer, arbeidskollegaer, venner, dama i butikken, han litt gretne fyren som alltid kjefter på ungene. Tenåringene i skolegården. Han litt tenksomme typen. Det kunne vært meg. Og deg. 

Dråpen i havet

Det var erkjennelsen av menneskelig samhørighet tross alle forskjeller som gjorde møtet med menneskene i Hellas så nært, så varmt, og samtidig så opprivende. Men det gav også næring til innsats. Det var godt å kunne delta i teamarbeid koordinert av Dråpen i havet. De har i dag virksomhet på flere greske øyer, i Athen og i leiren nord i Hellas, Idomini. Deres virke er basert på frivillighet, og så langt har over 900 norske menn og kvinner reist til Hellas for egen regning for å hjelpe til, mange har deltatt flere ganger. Grunnen til at det appellerer til så mange, er trolig opplevelsen av at man faktisk kan gjøre en forskjell. Da jeg først hørte om navnet, syntes jeg det virket litt klisjeaktig. Men da jeg selv tok del i arbeidet, gav navnet mening. For hver jakke jeg gav bort, var det ti andre flyktninger som manglet en. Likevel, selv om behovene langt overgikk det hjelpeorganisasjonen kunne bidra med, var det likevel en hjelp for den enkelte. Vi kunne gjøre en forskjell, om enn liten, slik at i alle fall noen fikk en litt bedre hverdag under de krevende forholdene.  En dråpe i havet, like fullt en hjelp, et håp.

Caritas

Denne tanken kunne man merke også i Caritas sitt virke i Athen. Jeg bodde noen dager vegg i vegg med Caritas’ lokaler i noen smale bakgater i den travle hovedstaden, og sammen med et stort team av frivillige åpnet de dørene for de mange trengende noen timer hver dag. Her fikk de mat, mulighet for å dusje, og selv sto jeg i tredje etasje og delte ut klær til unge menn som ikke var spesielt begeistret for de romslige, loslitte dressbuksene som greske menn hadde gitt avkall på. De ville heller ha jeans og hettegensere. Jeg hadde valgt det samme.

Caritas-teamet i Athen oppsøkte også flyktninger i havneområdene og arbeidet aktivt for å hindre menneskesmuglerne i å utnytte migrantene. Flyktninger er «big business», og kriminelle grupper tjener store penger på andres desperasjon og mangel på god informasjon! Caritas-ledelsen arbeidet også med å få i gang driften av to hoteller de hadde leid med støtte fra Caritas i Tyskland og Sveits. Til sammen hadde de 150 sengeplasser, og småbarnsfamilier ble prioritert slik at barna kunne få noen dagers godt stell og foreldrene samle krefter for veien videre.

 Et Kristus-møte

De mange flyktningfamiliene med spebarn fikk meg til å tenke på den lille kjernefamilien Maria, Josef og Jesus. Det første møte mellom Guds Sønn og denne verden startet med flukten rett ut i mørke og usikkerheten. Herodes’ forfølgelse av Messias gav en tøff start på familielivet. Vår frelser startet sitt jordiske liv som flyktning. Slik gjorde Jesus seg til ett med et av de grunnleggende, menneskelige kårene som vår verden alltid synes å bli innhentet av. Da Jesus 30 år seinere startet sitt forkynnende virke, formanet han disiplene til å ta vare på de nødlidende. I Matteus kapittel 25 forklarer Jesus hvordan de troende skal føre seg på veien mot Guds rike: «… jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg» (Matt 25,35-36).

 For min del ble flyktningarbeidet virkelig et Kristus-møte. På den ene siden et avmektig møte med nød, trengsel og usikkerhet, både for de jeg skulle hjelpe og i mitt eget indre. Og midt i det hele likevel en gudsopplevelse. For i de mange ansiktene jeg møtte underveis, tegnet det seg et Kristus-ansikt. Ikke en triumferende Guds Sønn, men Jesus overgitt til lidelsen og til vår vilje til medlidelse og hjelp. Gjennom denne erfaringen fikk jeg sett en virkelighet som overgikk min forestillingsevne, en virkelighet jeg tror Herren mente jeg burde oppleve. 

Denne erfaringen er også grunnen til at jeg oppmuntrer andre til å hjelpe til i flyktningarbeid. Jeg tror det er godt for oss som har det så godt på så mange måter, å komme ut av vårt eget lille hjørne av virkeligheten og åpne oss for de av våre medmennesker som er så hardt prøvd.  Det finns mange muligheter for å engasjere seg. Tar du deg tid og råd, kan du dra til Hellas, der du kan hjelpe til i leirer og langs strender. I Norge er Caritas Norge rede til å gi råd. Du kan også oppsøke andre frivillige organisasjoner som hjelper til ved flyktningmottakene. Mulighetene er mange. Om du velger å hjelpe til, kan det jo vise seg at du mottar vel så mye som du gir. Det er kanskje denne overraskelsen som ligger og venter deg i et slikt engasjement: et møte med Herren selv. Det er dette underfulle møtet med Jesus som ligger gjemt bak Herrens egne ord når han sier: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.»

Bilde øverst til høyre:  Caritas-teamet i Athen oppsøkte også flyktninger i havneområdene og arbeidet aktivt for å hindre menneskesmuglerne i å utnytte migrantene. Foto: Sign.

Bilde i midten: Jeg følte meg klumsete og maktesløs da jeg sto på stranda og skulle ta imot den første gummibåten fylt til randen med syrere. Foto: Sign.