Dominikanske nonner holder håpet oppe blant internt fordrevne i Nord-Irak

IRBIL, Irak (CNS) – Da grupper fra den islamske staten rullet over Niniveområdet i Irak i 2014, flyktet tituserer av kristne for livet, til de kurdisk-kontrollerte områdene av landet.

De venter fortsatt på det uvisse i overfylte leirer, konfontrert med en uforutsigbar framtid. Den eneste trygge vissheten de har, er at en gruppe dominikanske nonner vil stå sammen med dem uansett hva som hender.

«Vi vil ikke forlate folket vårt. Hvorenn de går, går vi med dem», sa søster Luma Khudher, tilhørende de dominianske søstrene av St. Katarina av Siena.

Den irakiske kongregasjonen ble grunnlagt i Mosul sent på 1800-tallet, og gjennom tiår har nonnene drevet skoler og klinikker over hele landet. I kjølvannet av USA-invasjonen i 2003 ble mange av stedene deres brukt for å huse familier som var drevet på flukt av volden.

I 2014 var mange av nonnene i Karakosh, etter at den islamske stat hadde drevet dem ut av Mosul. Der ble de stadig forsikret om at de kurdiske Peshmerga soldatene ville beskytte byen. Men den 6. agusut 2014 trakk de kurdiske troppene seg ut av Karakosh, og søstrene var blant de siste som i all hast flyktet for sine liv.

Les også: Søstrenes brev om flukten og tiden umiddelbart etterpå, fra St. Olav kirkeblad.

Søster Khudher kjørte en av klosterets fire kjøretøyer, der søstrene satt tett sammenpakket mens de smøg seg langs den mørke og overfylte motorveien til Irbil, hovedstaden i Iraks delvis selvstyrte Kurdistan-region. De brukte 10 timer på den 48 kilometer lange strekningen.

“Priorinnen vår var med i bilen, og hun sørget for at de andre søstrene ikke gråt, slik at jeg kunne fokusere på kjøringen», forteller Khudher. «Da vi omsider kom fram, klarte jeg ikke å slutte å gråte. Jeg var brått tvunget til å se i øynene det faktum at jeg ikke lenger var i hjembyen min. Jeg hadde forlatt kirken min, klosteret mitt – alt måtte jeg dra i fra. Og folket var latt tilbake, som får uten hyrde, akkurat slik Jesus sier det i evangeliet.»

Samtidig som titusener med fordrevne irakere strømmet inn i Irbil og andre områder, sto den kurdiske områderegjeringen overfor en kollaps av sin oljebaserte økonomi, så de hadde få ressurser å tilby. Landest sentrale regjering som satt langt unna i Bagdad, bekymret seg ikke nevneverdig over en gjeng med fordrevne kristne og andre minoriteter.

Det ble kirken som gikk i bresjen for en innsamling. De ba om midler fra hele verden, organiserte teltleirer for de fordrevne familiene og løste utallige problemer for en befolkning som var vant til en middelklasseliv der de kom fra, men som hadde vært nødt til å flykte uten forvarsel og uten mulighet til å ta med seg stort annet enn klærne de sto og gikk i.

«Vi var i sjokk. Vi visste ikke om det var dag eller natt. Vi bare stirret på hverandre og på folkene og forsøkte å lytte til dem. Vi forsøkte å være sterke for de andre, men vi hadde det likt alle sammen», sier søster Khudher. «Søster Maria (Hanna, kongregasjonens generalpriorinne) sa at vi skulle begynne med å dele ut bleier og melk. Vi gikk til de ulike leirene, og for første gang måtte jeg lære at bleier fantes i ulike størrelser. Mens jeg delte dem ut, kom det en som sa til meg: ‘Søster, det er ikke den størrelsen jeg trenger’. Jeg ante ikke at bleier kom i flere størrelser.»

Bleier og melk ble snart til tepper, presenninger og mat. Nonnene ble i praksis ledere for hjelpearbeidet blant de fordrevne.

«Søstrene var overalt. Da vi spurte hvilke behov de fordrevne hadde, var det ingen andre enn søstrene som kunne svare sikkert, forteller Michel Constantin, regionsleder for «Catholic Near East Welfare Association» til Den katolske nyhetstjenesten.

«Det oppsto et vakum i den lokale kirken – den var ikke rede til å håndtere en slik situasjon. Og de fordrevne prestene var ikke opplært til å ta hånd om krisen, heller. Søstrene var bedre utdannet, de hadde allerede drevet med sosialt arbeid på sine klinikker, skoler og barnehjem, og de var i direkte kontakt med folk på grasrota», sier Constantin, som snart fikk hjulpet kongregasjonen med å etablere en klinikk.

De dominikanske søstrene var ikke den eneste kristne ordenen på stedet, men var ifølge Constantin helt unike.

«Vi snakket med andre ordener, men flere sa at de ikke visste hvordan de skulle håndtere flyktninger. Eller de snakket andre språk. Noen sa at det ikke var deres mandat. Men de dominikanske søstrene snakket aldri om mandater. De så et behov og sa at de ville arbeide dag og natt for å imøtekomme det behovet», sier han.

Søstrene var også uselviske og nevnte ikke sine egne elendige boforhold. Flere eldre søstre døde i løpet av de første vanskelige månedene i Irbil. «Da vi spurte søstrene om hva de trengte, nevnte de aldri seg selv. De snakket bare om folkets behov», sier Constantin.

Han forteller også at en gruppe libanesiske nonner samlet inn midler for å hjelpe de dominikanske søstrene med undertøy, såpe og sjampo til eget bruk.

Søstrene utvidet arbeidet til å inkludere medisinsk bistand, og ordnet med mobile klinikker for å kunne nå de fordrevne som holdt til i avsidesliggende landsbyer. De lokale skolene underviste på kurdisk, så nonnene startet skoler som kunne undervise de fordrevne på arabisk og arameisk.

Søster Khudher forteller hvor viktig lytting er for arbeidet – både det å lytte til de andre, men også til Den hellige ånd.

«Fordi vi var et fellesskap og kunne snakke sammen, håndterte vi traumaet bedre. Men for vanlige folk var det vanskeligere», sier hun. «Så vi gikk to og to søstre sammen til hver leir. Noen ganger kunne vi sitte i timevis og bare lytte til folket. De snakket om utfordringene de møtte hver dag. De fleste problemene var knyttet til boforhold, eller til skoleproblemer for barna, og vi gjorde ikke annet enn å lytte.»

Søstrene fant styrke i åndelig disiplin. «Vi sluttet aldri å praktisere vår vanlige bønnerytme. Fra første dag her, hadde vi messe og morgenbønn, rosenkrans ved middagstid, og så kveldsbønn», sier hun.

Når tiden er inne for å returnere til Karakosh og Mosul, vil dette åndelige fundamentet bli avgjørende, ettersom søstrene og de andre fordrevne må forholde seg til følelsene overfor sine muslimske naboer. Noen av disse samarbeidet med den islamske stat under okkupasjonen.

«Vi ga dem helse. Vi utdannet dem. Så hvordan kunne de da gjøre slik? Det var mye sinne. Og vi er fortsatt av og til sinte over det som skjedde. Vi er ikke helgener. Vi er mennesker», sier søster Khudher.

Når vi skal tilbake, og de kommer til vårt sykehus, tror jeg ikke vi vil si at vi ikke vil pleie dem. Vi vil gjøre som Jesus sa, tilgi dine fiender, elsk dine fiender. Det er tøft å tenke på det nå, men jeg tror folk kommer til å gjøre det. Vi kan ikke bare be og så la vær å gjøre det Jesus ber oss om.»

Søster Khudher er ikke like tilgivende overfor regjeringen i USA, der hun studerte og der hun har slektninger.

Invasjonen var en stor, stor tabbe. En grov feil. Den irakiske regjerningen ville ha falt før eller senere. Invasjonen førte med seg mye vold, fattigdom og vanskeligheter for Irak. Det irakiske folket fortjente ikke det. Det var regjeringen som var problemet, og det skulle ha vært løst på en annen måte», sier hun.

«Nå er det folket som er ofre for dette. Den krigen var feil, feil, feil. Det vi opplever nå er prisen for invasjonen i 2003. Vi hadde ikke opplevd alt dette om ikke USA hadde invadert Irak», sier hun. 

 (Oversettelse Ingvild Røsok)

 

 

av Heidi Øyma publisert 06.12.2016, sist endret 29.04.2016 - 13:53