In Memoriam Fredrik Grønningsæter

In Memoriam

Fredrik Grønningsæter

(1923-2016)

28. april døde Fredrik Grønningsæter, mangeårig prest og biskop i Den norske kirke. Jeg ble kjent med ham midt på 1970-tallet da jeg var luthersk teologistudent i Oslo og han var residerende kapellan i Oslo domkirke. Bekjentskapet ble mye mer utviklet fra 1982 til 1988 da jeg var residerende kapellan i Meløy i Nordland, og han var min biskop. Også etter at jeg i 1989 konverterte til Den katolske kirke, bevarte vi gode vennskapsbånd. Han og hans trofaste kone Janne deltok sammen med en rekke katolske og lutherske prester i den «private» del av min 50-årsdag som ble feiret i Kristiansand i 2003. Jeg er takknemlig for at jeg fikk besøkt ham noe uker før han gikk bort.

Grønningsæter må ha hatt en meget god fysikk. Det var det 9. hjerteinfarkt som kostet ham livet, og det etter ukers sykeleie. I tillegg var han et arbeidsjern. Jeg husker at jeg en gang kjørte sammen med ham fra et nordkalottprestemøte i Finland. Vi kom til Bodø sent på kvelden, og jeg skulle overnatte i bispegården. Det første biskopen gjorde ved midnattstid var å kaste seg over et tonn med post som lå og ventet. Den digitale verden gjorde sitt inntog i hans tid, og bispekontoret fikk et PC-opplegg. Det ble «oppdatert» automatisk etter midnatt, men man fortalte at den første programmering kom i konflikt med biskopens nattlige arbeidsvaner, så oppdateringsprogrammeringen måtte endres til langt senere på natten.

Formasjon

En av gymnaskameratene fra Hamar het Gottlieb. På studenthjemmet hvor Grønningsæter bodde i studietiden, ble det opprettet et legat som delte ut stipendier, og han fikk det første, som dekket en utenlandsreise på slutten av 1940-tallet. Reisen gikk til Frankrike der han bodde en tid i dominikanerklosteret hvor skolekameraten Gottlieb nå var blitt dominikaner med klosternavnet Hallvard (Rieber-Mohn). Når man så på Grønningsæters preferanser, var det alt den gang mange som regnet med at det kun var et tidsspørsmål før han ville konvertere. Men så sent som under vårt siste møte forsikret han meg om at det aldri hadde vært noe aktuell problemstilling, og jeg tror ham. Grønningsæter var (i motsetning til meg) en ekte lutheraner, av overbevisning.

Inspirator i Fredrik Grønningsæters teologiske og kirkelige utvikling var på mange måter den tyske teolog Wilhelm Löhe (1808-72). Han var en tydelig bekjennelsestro lutheraner som distanserte seg fra lærere som Schleiermacher (1768-1834) og Hegel (1770-1831) og fra den reformert-luthersk kirkeunion. Nattverd og kirkeforfatning var andre viktige spørsmål. Ekklesiologien knyttet an til Cyprian. Löhe engasjerte seg sterkt for liturgiske spørsmål og for misjon, men fremfor alt for diakonissebevegelsen. I tillegg var han aktiv i pastoralt arbeid. Det er lett å gjenkjenne Löhe i Grønningsæter.

Fredrik Grønningsæter tok aldri noe doktorgrad, helt sikkert ikke fordi han ikke var i stand til det, men antagelig fordi intensiteten i hans praktiske kirkelige engasjement på ulike nivåer ikke gav tid til noe slikt. Akademia nøt likevel godt av hans virke, bl.a. som studentprest noen år i Oslo. I en sammenheng i Sør-Hålogaland husker jeg at en prest i en tale skrøt av det flotte bispedømme, og gav mange argumenter for en slik forståelse. Her trakk han frem hvor fantastisk det var å ha en biskop som når som helst og hvor som helst kunne stå opp og spontant holde et innsiktsfullt foredrag over et hvilket som helst tema. Kunnskapen omfattende også et vell av anekdoter og hendelser fra virkeligheten.

Prestetjeneste

Grønningsæter ble ordinert i 1951 og etter ulike oppgaver ble han hjelpeprest i Nidaros domkirke i 1957. Der må hans liturgiske sanser ha blitt vekket og utviklet, og dertil fikk de utfolde seg til bortimot det fullkomne.

Han var en av domkirkens prester ved signingen av kong Olav i 1958 og fortalte med dyp respekt hvordan biskop Fjellbu sørget for å trekke med den unge hjelpeprest ved de store begivenheter. Slik havnet Grønningsæter på et frimerke fra kongesigningen. Til hans mest levende beretninger hører fortellingen om Fjellbus vrede da han fikk se den kongelige resolusjon (Gerhardsen-regjeringens vedtak) der signingen var redusert til en liten lokal begivenhet, men også om hvordan Fjellbu klarte å ta innersvingen på politikerne med det resultat at signingen ble til en stor nasjonal begivenhet. (Siden er dette dokumentert i bokform av f.eks. Lars Roar Langslet.)

Alle må ha sett hvordan Grønningsæter fant seg til rette i domen, og samtidig i det offentlige liv løftet frem kirken. For katolikkene i den lille St. Olav menighet – i den førkonsiliære tid, uten offisielle økumeniske kontakter, men med en sterk katolsk selvbevissthet – kan kanskje Grønningsæter der og da ha vært utfordrende?

Grønningsæter fortalte selv at det var han som introduserte rundsnippen blant norske lutherske prester. Mange så på ham som «høykirkelig». Bortsett fra at begrepet den gang var en bortimot udiskutabel negativ merkelapp i Norge, avviste Grønningsæter en slik plassering på prinsipielt grunnlag. Han tilhørte ingen «fløy», men stod midt i kirken. Jeg tror han både mente og ville det. Annerledes vil det kanskje bli om vi skulle vi legge til grunn Andreas Aarflots norske definisjon av «høykirkelig» under en forelesning: «Enhver som ikke er tilstrekkelig lavkirkelig.»

Med Grønningsæters ikke høykirkelige, men kirkelige og pastorale ståsted er det forståelig at han i 1962 brøt opp fra Nidarosdomen for å bli sogneprest i Gimsøy, et den gang særdeles avsidesliggende og prestemanglende sogn i Lofoten. Da Grønningsæter mange år senere var blitt biskop og en gang i flott sommervær ble mottatt av en lokal kirkeleder som antydet noe om at denne nye biskop sydfra nok skulle visst hvordan forholdene her kunne være, repliserte han straks at det var nok biskopen på ingen måte ukjent med, fra tjenesten Gimsøy.

Etter tiden i Gimsøy, etterfulgt av noen år som studentprest i Oslo og prest i Oslo domkirke, samt mange gangers bispekandidatur, ble Fredrik Grønningsæter i 1982 biskop i Sør-Hålogaland. Ved det rådgivende bispevalg kom han blant menighetsrådene på annen plass, men fikk mer eller mindre absolutt flertall blant de øvrige grupper (prester, proster, professorer, biskoper). 25. april 1982 ordinerte Andreas Aarflot ham i Oslo domkirke til biskop i Sør-Hålogaland.

Kirkelige idealer og fordringer

Grønningsæters pastorale og liturgiske engasjement var åpenbart for alle. Det samme gjaldt sjelesorgen, med skriftemålet som høydepunkt. Men engasjementet var også stort på de diakonale, økumeniske og kulturelle områder, samt som fagforeningsleder i Presteforeningen. I tillegg var han et sentralt medlem av broderskapet eller ordenen «Ordo Crucis».

Min forgjenger som sogneprest i Bodø, pater Josef Hartmann MSF, hadde tidligere vært misjonær i Etiopia i 10 år og var en kombinasjon av gjennomgodt menneske, praktisk rotekopp av dimensjoner og språkgeni. Da han kom til Bodø, avsluttet han nettopp arbeidet med å utgi den vitenskapelige bok «Amarische Grammatik». Grønningsæter bemerket en gang at Den katolske kirke må ha en merkelig personalpolitikk når den sender en etiopist som Hartmann til Bodø. Jeg nevnte det for pater Hartmann som svarte ganske troskyldig: «Jeg ble da ikke viet til å skrive grammatikker.» Mot et slikt svar hadde biskopen intet å stille opp.

Fredrik Grønningsæter kunne markere seg i EU-debatt og militærpolitiske spørsmål lenger «til høyre» enn hva en del av oss andre satte pris på. Noe må kanskje sees i lys av hans ungdomserfaring. Biskopens bror var blitt skutt av tyskerne helt i begynnelsen av den tyske okkupasjon i 1940. Selv rømte Fredrik Grønningsæter i slutten av krigen til England, og gikk inn i de norske styrker. Hele hans virke falt sammen med den kalde krig. Men Grønningsæter opererte med klarere grenser enn de fleste mellom kirkelige og politiske spørsmål, mellom embetsmessige og private meninger.

På samme måte som Grønningsæter stilte klare krav til seg og sin kirke, hadde han også klare forventninger til oss prester. Han var en bevisst tilhenger av «folkekirken», men nok i en annen betydning enn begrepet har fått. For ham hadde det med å bygge et geografisk nettverk som gjorde at de kirkelige tjenester stod til disposisjon for alle mennesker, uansett hvor de bodde. Dette kunne gi noen logiske, men ikke alltid virkelighetsnære utslag i et øysamfunn som Meløy når nye fritidsordninger for prestene gjorde at «gudstjenesteforordningene» med biskopens godkjennelse måtte endres. Når tiden tillot det, stilte han samtidig gjerne opp som «vikar» for sine underordnede prester!

Vi hadde den gang et komplisert system med skyssgodtgjørelse der en del av godtgjørelsen var et fast beløp, utbetalt av kommunen etter vedtak fra stiftsdireksjonen (biskop og fylkesmann). Beløpet var blitt latterlig lavt, og jeg sendte en begrunnet søknad om at det måtte bli justert opp. Søknaden førte selvfølgelig ikke frem. Da jeg traff Grønningsæter, kommenterte han kort at jeg fikk nok godtgjørelse til å holde meg med bil, et antagelig like sant som politisk ukorrekt og arbeidsrettslig håpløst svar!

Grønningsæters sans for kirkebygningen som hellig rom – for ham: adskilt for gudstjeneste og forkynnelse – var gjennomtydelig, med desto større skepsis til kirkekonserter, og spesielt til at klapping og annet som kjennetegner denne form for kultur, skulle gjøre sitt inntog i selve kirkerommet. Etter en konsert i Bodø domkirke må det ha sprukket for ham, i hvert fall ble en av de geistlige med annen holdning til denslags på stedet tilrettevist av biskopen. Det fanget en journalist opp, og derved var lurvelevenet løs. Jeg antydet for Grønningsæter at jeg kanskje ville brukt min «upopularitetskvote» på viktigere saker, men fikk ingen forståelse. I ettertid vil jeg på mange måter gi biskopen rett. Vi trenger sakrale rom.

Støtte til sine prester

Jeg hadde en gang en uheldig episode der jeg ristet et par alt for støyete konfirmanter i Glomfjord. Det skapte et alvorlig rabalder, bare politikerne, lensmannen og media fikk man ikke engasjert. Men biskopen kom etter noen uker for å prøve å «finne en løsning». Et langt møte endte med at en av foreldrene var helt klar: «Det finnes kun én løsning på disse problemer, Olsen må bort!» Jeg husker fremdeles hvordan Grønningsæter parerte kravet: «Det eneste som er helt sikkert, er at Olsen ikke skal bort!» Etter det heller mislykkede møte spurte biskopen meg om jeg kunne akseptere at han lot konfirmantene bli konfirmert i en annen kirke, for at dette ikke skulle ødelegge dere kirkelige forhold for resten av livet. Det aksepterte jeg, og så ble besluttet av biskopen. Da var all luft rent ut av ballongen. Noen dager senere møtte konfirmantene hos meg og spurte om de likevel kunne bli konfirmert hos meg. Slik ble det, og de ble noen av mine beste konfirmanter som flere ganger var på besøk i prestegården.

Fem års uenighet og diskusjon med tre av fire menighetsråd i Meløy om nattverdsvinens beskaffenhet (eventuelt avalkoholisert?) endte uten enighet mellom meg og menighetsrådene. Dette var nok, slik jeg ser det, en blanding av teologi, ideologi, jus og styringsprestisje. Offisielt talte man om frykten for at barn kunne bli alkoholikere. Jeg gikk gjennom alt det juridiske materiale til den aktuelle bestemmelse (bl.a. departementets håndskrevne forarbeider fra mellomkrigstiden) og kom til at her hadde jeg god dekning for mitt ståsted. Biskopen som nok var enig med meg i sak, men uten å vektlegge spørsmålet så sterkt, bad meg skrive et brev til departementet (og han understreket: ikke til bispemøtet), der ville jeg kanskje få forståelse. Det fikk jeg ikke. I departementet hadde antagelig Kristian Hanssons lærebok «Norsk kirkerett» fått en slik autoritet (tilsvarende Gratians private dekret i 1140) at den i realiteten var blitt til «lov». Biskopens forsøk på å forhandle med menighetsrådene førte heller ikke frem. Det endte med at han «løste meg» fra tjenesten, og jeg fikk noen dager senere innvilget avskjedssøknaden som embetsmann, og flyttet til Oslo der feltprosten bad meg komme til hans stab i Forsvarets overkommando. Noen uker senere fikk jeg høre fra teologer sydpå om den håpløse personalpolitikk som biskopen hadde bedrevet i Sør-Hålogaland. Jeg måtte si at tilfellet var omvendt: Han hadde gjort alt han kunne for å støtte meg, og når han ikke nådde gjennom, tok han selv på seg «byrden» utad ved å gi meg avskjed. Han var faktisk en meget god, innsatsvillig og oppriktig støttespiller for oss hans underordnede.

Det geistlige embete

Også i Grønningsæters tid ble omfattende fornyelsesarbeider gjennomført i Den norske kirke, ikke minst hva angår liturgi og interne strukturer. Fredrik Grønningsæter fremstod som en på samme tid observant, kritisk og konstruktiv bidragsyter, som dessuten hele tiden trodde på Den norske kirkes fremtid.

For ham var presteembetet en viktig teologisk størrelse som skilte seg ut fra alt annet. (Her går det en linje fra Thomas Aquinas, over den lutherske reformasjon, til dagens lutherdom; Den katolske kirke har grepet mer tilbake til den oldkirkelige embetsoppdeling.) For håndspåleggelsen ved ordinasjonen så Grønningsæter bibelske forbilder helt tilbake til bukkeofringen i GT (jf. 4 Mos 4,24), noe som innbar at presten ble «ofret» til livtjeneste for Gud, en from tanke, og noe annerledes enn ideen om ordinasjonen som myndighetsoverførelse. Parallelt hadde man fått en særnorsk lære om det tredelte embete (ikke biskop, prest og diakon), nemlig prest, diakon og kateket («bløtkakemodellen» som noen av oss foraktelig uttrykte oss; siden har visst kantoren fått et fjerde kakestykke). Dette skulle nå omskrives til liturgiske tekster. Jeg husker Grønningsæter komme tilbake fra et bispemøte og trekke et lettelsens sukk, han hadde i hvert fall fått inn noen detaljer i liturgien som gjorde det mulig å fastholde presteembetet som noe helt spesielt.

Grønningsæter sa flere ganger at bispestaven var et fint, men manglende symbol for norske lutherske biskoper. Han yndet å omtale biskopen som «pastor pastorum» (prestenes prest). (Uttrykket brukes ikke i katolsk sammenheng på denne måte; Gratian brukte det i 1140 om Kristus.) Under bispeordinasjonen hans var Jesu ord til Peter blitt lest: «Fø mine lam! Vær hyrde for mine sauer! Fø mine sauer!» (Joh 21) Og i Salmenes bok het det om Herren som hyrde: «Din kjepp og din stav, de trøster meg.» (Sal 23)

Jeg fant ut at dette syn på bispestaven kunne det gjøres noe med. Derfor fikk jeg kjøpt en bispestav til ham, og supplerte samtidig med en bispering og en mitra, alt med symboler svarende til det som var i bruk i Sør-Hålogaland. Biskopen himlet med øynene da han på bispekontoret overraskende ble overrakt den ene gjenstand etter den andre. Jeg var på det tidspunkt på vei ut av prestetjenesten i Sør-Hålogaland, så vi ble enig om offentlig ikke å gjøre noe nummer ut av gavens opphav; men nå, så mange år senere, kan det ikke skade å nevne det utad. Det skal for øvrig ha skapt furore internt i bispekollegiet at slike gjenstander kom inn, med frykt for at de skulle bli en del av den normale utstyr. Slik ble det ikke, men Grønningsæter brukte bispestaven.

Noen spesielle hendelser

Grønningsæter klarte å havne opp i en av de mest absurde rettsaker. Det begynte med at prosten i Sør-Helgeland i 1989 stilte som kandidat på den høyreorienterte stortingsvalgliste «Stopp innvandringen». Dette skapet voldsomt mediestøy, og Grønningsæter kritiserte offentlig prostens valg. Mindre ble ikke støyen da prosten valgte å reise privat straffesak mot biskopen for ærekrenkelse. Han viste til den lutherske toregimentslære som biskopen skulle ha brutt ved å gå ut over sitt embete idet han kritiserte prosten for hans politiske valg. Sosialetisk tenkning hadde prosten kanskje ikke fått med seg?

Fordi jeg knapt kjenner noen som var mer påpasselig enn Grønningsæter mht. grensegangene mellom kirke og politikk, og ettersom han langt fra hørte til på venstresiden, ble denne sak mer og mer vill i mine og manges øyne. Til rettsaken trengte biskopen en advokat, og han ble «tvunget» til å velge den da høyt profilerte humanetiker i Bodø, Nils Moe. Som han sa: «Teologien skal jeg klare opp i selv, men jeg trenger en god advokat.» Jobben ble til et nært vennskap mellom de to! Samtidig innrømmet Grønningsæter overfor meg at rettsaken gikk hardt inn på ham, og unntaksvis hadde han trengt sovetabletter. Farsen toppet seg da biskopen av Bodø byrett (ved at legdommerne overstemte fagdommeren) ble felt og dømt til å betale prosten kr 10.000 i oppreisning!

På det tidspunkt var jeg alt blitt katolikk, men traff Grønningsæter under et besøk i Bodø. «Vil du vite hvorfor du tapte?» spurte jeg. Biskopen så ut som et spørsmålstegn, men spisset ørene. «For det første – sa jeg – har du gjort en god jobb og vært klar som biskop; da taper man gjerne i opinionen. For det andre har du ikke hatt de samme muligheter som vi menighetsprester til å rette opp vårt eventuelt dårlige inntrykk ved å holde gode begravelsestaler. For det tredje må du huske på de norske folkeeventyr; der går klokkeren alltid av med seieren over den arrogante sogneprest; her er perspektivet flyttet et hakk opp; prosten måtte selvfølgelig seire over biskopen.» Langt senere bemerket Grønningsæter at min sistnevnte årsaksforklaring måtte ha noe for seg!

Vel, dommen ble anket til høyesterett, og der seiret fornuften. Prosten ble sittende igjen med en regning på kr 300.000 i saksomkostninger!

Da pave Johannes Paul II besøkte Norge i 1989, dummet de lutherske biskoper seg ut. For bare tre valgte å møte frem til den store økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen, og denne «skandale» var i forkant av besøket en mediemessig hovedsak. Grønningsæter innrømmet i ettertid at biskopene overhodet ikke hadde forstått besøkets betydning. (Den viktigste debatt i Den norske kirke før besøket dreide seg om hvem som skulle være vert for paven ved mottagelsen på Akershus slott, Oslo biskop eller kirkerådets lege leder!)

Nå kom Grønningsæter godt ut av skandalen; han var nemlig blant de biskoper som innfant seg i Nidarosdomen. Selv sa han at det var tilfeldig; jeg tror det var mer enn tilfeldig. Han hadde ringt til den katolske biskop i Tromsø, Gerhard Goebel, og bedt om råd, hvor han burde møte paven, på Stortorvet i Tromsø eller i Nidarosdomen. Etter klart råd fra Goebel var Grønningsæter reist til Trondheim!

Under en økumeniske gudstjeneste i St. Olav domkirke i Oslo ble Grønningsæter plassert i bispestolen. I ettertid skulle det vise seg ikke å ha vært helt etter boken. Selv fortalte Grønningsæter at han var forundret over denne plassering, men tydeligvis litt stolt!

En ekte bibeltro lutheraner

Jeg har allerede fremholdt at Grønningsæter var en ekte «lutheraner», selv om mange så på ham som «katoliserende». Det må ha innebåret stor forståelse for det lutherske Lov-Evangelium-konsept.

Etter et visitasbesøk i Meløy kjørte biskopen tilbake til Bodø sammen med domprost Jørgen Rostrup. I bilen måtte domprosten bemerke at biskopen «i dag ikke stod på Evangeliets grunn». Grønningsæter reagerte temmelig overrasket og spørrende. Men Rostrup ville ikke gi seg, biskopen hadde stått på Lovens grunn! Til slutt måtte domprosten gi seg og forklare sammenhengen: I sakristiet/prestekontoret i Glomfjord hadde man funnet en bunke med «Norsk Lovtidende» som var blitt stappet inn i bunnen av prekestolen. Derved fikk man kompensert for at biskop Grønningsæter var lav av vekst.

«Confessio Augustana», det viktige og forpliktende lutherske læredokument eller «bekjennelsesskift» fra 1530, stod naturligvis høyt i kurs hos biskopen, og han så på det som uttrykk for ekte og opprinnelig katolisitet. I forbindelse med 450-årsjubileet for dette skrift holdt pave Johannes Paul II 25. juni 1980 en tale i Roma der han spesielt omtalte skriftet, og det samme 17. november i Mainz i Tyskland. Jeg mener å huske at Fredrik Grønningsæter fortalte at han var til stede ved et jubileumsarrangement der et pavelig budskap ble fremført. Ifølge ham var dette greit, men ikke noe mer. Samtidig gjorde han en meget interessant observasjon. Budskapet avvek tydelig fra det forhåndsutdelte (og tilbaketrukne) manuskript som ville vært en sensasjonell og viktig katolsk anerkjennelse av Augustana. Vi spekulerte en god del på hva som kan ha skjedd bak kulissene, om f.eks. Troskongregasjonen kan ha grepet fatt i det første manuskript som kanskje var blitt til i Rådet for kristen enhet i Vatikanet?

Mye gikk galt i den kirkelige utvikling – sett fra Grønningsæters ståsted –, og som den trofaste tjener han var må han nok ha følt seg kirkelig mer og mer ensom. Svært kjent ble det da han offentlig markerte et helt annet ståsted i homofilidebatten enn hva som svarte til en av sønnenes valg av livsledsager. Det kan ikke ha kostet lite for noen av dem. Selv sa Fredrik Grønningsæter det ganske enkelt: Vi må være noen som viser at det å få en utfordring nær innpå livet ikke er grunn til å skifte prinsipielt standpunkt.

Utfordrende var det nok også at presteforeningen som han hadde ledet fra 1972 til 1976, stilte seg «nøytral» i dette spørsmål, og i et annet spørsmål sågar åpnet opp for streik blant prestene. Prestetjenestens utvikling med avvikling av boplikt i prestegårdene, søndagsfri i stort omfang osv. må ha smertet ham mye.

For Grønningsæter var det – som tidligere nevnt – aldri noe alternativ å bli katolikk, til tross for godt og gammelt vennskap med oss katolikker, og dertil sans for mange av de samme anliggender. Heller ikke andre kirkesamfunn bød på alternativer. I tillegg kjente han godt Landstads gjendiktning av Petter Dass: «Kirken er til moder kåret.» Man svikter ikke sin mor, og den så han i sin kirke.

Jeg ber at Gud må gi Fredrik Grønningsæter den evige hvile, og ser frem til i det kommende liv å se ham i rekken av biskoper i den store skare som deltar i den himmelske liturgi.