Det stille 
nærværet

 

WCCM fra kapellet.jpgMeditasjon er en metode for å finne en indre stillhet. I kristen meditasjon søker man 
Gud i stillheten.

Tekst og foto: Ingvild Røsok

(Fra St. Olav kirkeblad nr. 3/2016)

I peisestua på Katarinahjemmet har vi møtt to kvinner og to menn som alle praktiserer kristen meditasjon. De er med i en gruppe som møtes ukentlig i kapellet her på huset. Det er ikke så ofte de snakker sammen om hva meditasjon er og betyr for dem, for når de møtes, praktiserer de først og fremst i stillhet. Men samtalen viser at fellesskapet likevel er sterkt i gruppa.

De fire er Tone Mjaavatn, fostermor, grafisk formgiver og koordinator for WCCM i Norge, pensjonist Odd Efjestad, operamusiker Lars Berg og billedkunstner Liv Benedicte Nielsen. Lars er pinsevenn, de andre er katolikker.

I et informasjonshefte fra WCCM forklares kristen meditasjon som «hjertets bønn»:

«Mange har sagt om bønn at det er å ‘løfte sitt hjerte og sitt sinn til Gud’. Når vi ber til Gud i form av ord, intensjoner, skrevne bønner og frie bønner – da tar vi i bruk vårt sinn og våre tanker. Det er godt og nødvendig, men hjertets bønn har en annen dimensjon ved seg. Det er det som skjer når vi blir stille og lar Den hellige ånd be i oss.»

Meditasjonen er altså en metode for å komme inn i stillheten og hvilen der man er sammen med Gud, i hans kjærlighet. 

Gruppen forteller først om hvordan en vanlig meditasjonssamling foregår. De sitter i en sirkel og lytter først til en kort tekst av John Main eller Laurence Freeman. Teksten skal ikke oppta tankene i selve meditasjonen, men fungerer som en inspirasjon. Deretter ber man gjerne åpningsbønnen sammen og går inn i stillheten, som varer i 25 minutter. En i gruppa passer tiden og gir signal når stillheten brytes. Til slutt pleier de å lese en avslutningsbønn.

Under tiden i stillhet bruker hver enkelt et meditasjonsord, et såkalt mantra. Det anbefales å bruke det arameiske bønneordet Ma-ra-na-tha, som betyr «Kom, Herre!», men man kan også bruke andre bønneord om man ønsker det.

– Dette rytmiske ordet skal hjelpe oss til å ta fokuset vekk fra oss selv, til å frakobles tankene våre, forklarer Tone.

Hvorfor er stillheten viktig?

– Vi lever i en tid full av informasjon, støy og urealistiske, prestasjonsfylte krav, sier Tone. – Det skaper både unødig frykt og underbygger vår selvopptatthet, og er veldig slitsomt. Meditasjonen tar oss fra tankene til hjertet. I stillheten møter vi Gud og hans uforbeholdne, aksepterende kjærlighet. «Meditation is not what you think», sier Laurence Freeman. Det sier mye, synes jeg.

Odd nikker gjenkjennende til dette.

– Bråket forvirrer oss. Det hindrer oss i å gjenkjenne Guds nærvær i oss og å ha fokus på det vi er her for.

Lars understreker at stillheten ikke er et mål i seg selv. Det er Jesus Kristus man søker i stillheten. Og det å være nær Jesus Kristus betyr å la seg forme og prege av hans kjærlighet.

– Stillhet er sunt uansett, for alle mennesker. Men om man er kristen og blir stille, da er det større mulighet for at Gud finner deg hjemme, sier han.

Dere møtes en gang i uka i gruppa, men mediterer også daglig hjemme. Kan dere si noe om hva det har betydd for dere, i hverdagen og i relasjon til Gud?

Vi lar Tone slippe til først:

– Både mannen min og jeg mediterer til vanlig to ganger om dagen. Vi begynte med dette for ca. seks år siden. Selv om jeg i årevis har reist på retrett og vært opptatt av kristen bønn, har denne stille bønnen vært frigjørende for meg. Den har hjulpet meg til å stå i en hverdag som sjelden er A4 – jeg lærer mer og mer å hvile i Guds kjærlighet og la den vise vei. 

– For meg er det også veldig befriende at jeg ikke trenger å se etter raske resultater eller vurdere meditasjonen dag for dag. Selv om dagens meditasjon har vært et indre kaos og du ikke syns du får det til, er det bare å fortsette å meditere videre neste dag som om du begynner på nytt.

Odd oppdaget denne meditasjonsformen da en venn fra Malta inviterte ham og kona med til retretten på Monte Oliveto. Nå mediterer de hver dag hjemme, som regel to ganger om dagen.

– Vi velger vekk bråket som forstyrrer oss, og det er fint. Det er en del av selve livsrytmen, og den gjør at jeg blir mer opptatt av Gud og mer takknemlig for livet. Å bli med i denne gruppa har dessuten gitt oss et godt fellesskap, der det også er naturlig å huske hverandre i bønn.

Liv Benedicte forteller at hun har vært opptatt av meditasjon i mange år.

– Jeg tror det var for 8–10 år siden at jeg fikk mer regelmessighet over det. Nå mediterer jeg hver dag, selv om det ikke alltid betyr at jeg sitter på en stol i en halv time. Noen ganger gjør jeg det gående eller liggende. Stillheten og meditasjonen er helt nødvendig for meg, ikke minst som billedkunstner. Jeg bor jo på Ekely og er mye alene, i stillheten. Det er slik bildene mine blir til, og uten meditasjonen hadde de ikke blitt som de er.

Lars fremhever at stillheten har vært avgjørende for både helse og gudsrelasjonen:

– Å være stille framfor Gud har reddet min mentale helse! Livet er så krevende, det er ikke for amatører! For meg startet dette egentlig for 30 år siden. På den tiden var jeg med i en karismatisk menighet, der bønn var viktig, men den kunne også bli ganske krevende. Jeg ble helt utslitt av å ha som oppgave å «kjenne» hans nærvær hele tiden. Så jeg ga opp og sa: «Her er jeg, Gud.» Etter hvert oppdaget jeg at bønn kunne være noe annet enn ord og følelser, og fant ulike metoder som kan ligne det vi bruker her i gruppa. Jeg liker ikke så godt ordet «meditasjon» – jeg ser heller på metoden som et «rekkverk» – det lærte jeg av Arnfinn Haram en gang. Vi kan ha flere slike rekkverk. Men for meg er tiden i stillhet for Gud blitt et fast holdepunkt for hele mitt liv, min tro og mitt vesen. Nå har jeg et fast morgenritual, der stille bønn inngår. Jeg har oppdaget at det ikke handler om min overgivelse til Gud, men om hans – til meg! Det er det motsatte av å skulle prestere det ene og det andre. Samtidig er det litt som en ørkenvandring. Der ute i ørkenen, i stillheten, oppdager jeg også alle mine «avguder» som forsøker å hindre meg i å søke Gud. Det kan være utfordrende. Men jeg er ikke i ørkenen alene. Jeg er der sammen med Jesus.

Noen forbinder meditasjon med nyreligiøsitet, buddhisme og «mindfulness». Er kristen meditasjon noe annet?

Gruppa diskuterer dette litt og er enige om at selv om meditasjon finnes i alle religioner og det er mange likhetstrekk i metodene man bruker, er den største forskjellen at i denne meditasjonsformen søker man etter Gud og Jesus Kristus, noe som er tydelig ved å bruke mantraet «Maranatha – Kom, Herre».

De understreker også at meditasjonsformen er økumenisk

– Ingen spør om man er kristen eller ikke, eller hva slags konfesjon man har, men vi regner med at de som kommer, respekterer det kristne fokuset, sier Tone. – Vi merker jo at det er mange som er på leting etter kristne alternativer til de åndelige fordypnings- og meditasjonsformene som markerer seg mest for tiden, og syns det er viktig å få fram at vi fins. Et annet moment er kanskje at dette arbeidet i stor grad er basert på frivillig innsats og at det ikke koster noe å delta i gruppene.

Dere nevner Laurence Freeman og John Main ganske ofte, og tekstene som blir lest i gruppa, er også av dem. Er det ikke en fare for at de nærmest blir sett på som en slags guruer?

Odd og Tone svarer på vegne av gruppa:

– Nei, vi opplever ikke dem som guruer. P. Laurence er en benediktinermunk som var elev av John Main, og han har fått et kall til å bre dette videre ut. Han reiser verden rundt og inspirerer gruppene og er også veldig engasjert i religionsdialog, samfunnsspørsmål og barmhjertighetsarbeid. De daglige meditasjonstekstene er ment som en hjelp til å holde fokuset på hva meditasjon er og hvorfor vi gjør det. Men det er fint å kjenne at man er del av et større fellesskap.

Til slutt spør vi hvordan man skal gå fram om man ønsker å starte med meditasjon hjemme eller i en gruppe.

Lars og Tone nevner ulike nettsider som gir god veiledning, både deres egne (se faktaboks) og andres, og man kan bestille veiledningsheftet fra WCCM. Vanlige anbefalinger er å bestemme seg for en tid på døgnet som er rolig, sørge for å ha et litt skjermet sted, legge vekk telefonen og kanskje tenne et lys. Lars nevner at man også kan søke stillheten ute, ved å gå sakte. Tone kommer tilbake til metoden WCCM bruker:

– Start gjerne med en åpningsbønn og bruk «Maranatha» eller et annet ord som mantra, og forsøk å gjenta mantraet rolig og rytmisk gjennom hele perioden. Metoden er enkel, men krever disiplin. Vi anbefaler å meditere to ganger om dagen i 20 minutter. Det er inspirerende å meditere sammen, så snakk med venner og bekjente – kanskje er dere flere på samme sted som ønsker å starte en gruppe? WCCM ønsker gjerne flere grupper velkommen i fellesskapet. Ta kontakt via vår nettside!

  


FAKTA

Kristen meditasjon har røtter i den tidlige kristne kirken og ørken­fedrene. Benediktinermunken John Main (1926–82) var en av de som gjenoppdaget denne gamle bønnetradisjonen da han studerte Johannes Kassian (ca. 360–435). Han viet mye av sitt liv til å undervise om kristen meditasjon.

WCCM (The World Community for Christian Meditation) er en organisasjon for kristen meditasjon forankret i John Mains undervisning. Den ble formelt stiftet i 1991, ledes av p. Laurence Freeman OSB og har grupper i mer enn 120 land. WCCM har en egen nettside med mange ressurser i form av tekster, lydfiler og video. Hvert år arrangeres en årlig ukesretrett i Monte Oliveto i Italia, med felles undervisning og meditasjon. I Norge har WCCM hatt meditasjonsgrupper i 15 år. Per i dag er det to grupper i Oslo og én på Lillestrøm. Nye grupper kan få hjelp til å starte opp.

Mer informasjon: www.wccm.no; www.wccm.org; www.facebook.com/WCCMNorge

Kontaktperson: Tone Mjaavatn, 
tlf.: 95 20 66 64

av Heidi Øyma publisert 23.06.2016, sist endret 23.06.2016 - 18:02