Det kristne håpet – 9. Håpets hjelm

Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.

Onsdag 1. februar holdt pave Frans sin niende katekese om det kristne håpet og gikk denne gangen over fra Det gamle til Det nye testamentet. Han forklarte at det er på Kristus vårt håp hviler – han som døde og stod opp for oss. Vi skal alle dø, «og så skal vi være sammen med Herren for alltid». Den kristne bærer håpet om frelse som hjelm og lever, liksom gravide, i tillitsfull og ydmyk forventning.

Under audiensen ble det lest fra Paulus’ første brev til tessalonikerne:

Men dere, søsken, er ikke i mørket, så dagen skulle komme uventet på dere som en tyv. For dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til. Så la oss ikke sove som de andre, men være våkne og edru! For de som sover, sover om natten, og de som drikker seg fulle, gjør det om natten. Men vi som hører dagen til, skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm. For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover. (1 Tess 5,4-10)

Det kristne håpet – 9. Håpets hjelm

Kjære brødre og søstre, god dag!

I de foregående katekesene begynte vi vår gjennomgang av temaet håp ved å lese noen sider av Det gamle testamentet med henblikk på dette. Nå vil vi gå over til å belyse den enorme rekkevidden som denne dyden får i Det nye testamentet i møtet med det nye: Jesus Kristus og påskehendelsen. – Vi får det kristne håpet; vi kristne er håpets kvinner og menn.

Dette kommer klart fram helt fra det første skriftet som ble skrevet, nemlig Paulus’ første brev til tessalonikerne. I det utdraget som vi hørte, fikk vi et inntrykk av den tidlige kristne forkynnelsens friskhet og skjønnhet. Til tross for de mange vanskelighetene og prøvelsene er den nystiftede menigheten i Tessalonika rotfestet i troen og feirer Herren Jesu oppstandelse med entusiasme og glede. Så apostelen gleder seg stort med dem alle, for alle de som gjenfødes i Påsken blir virkelig «lysets barn og dagens barn» (1 Tess 5,5) gjennom det fulle samfunnet med Kristus.

Menigheten i Tessalonika er nettopp blitt grunnlagt når Paulus skriver til dem. Det har bare gått noen få år siden Kristi Påske. Derfor prøver apostelen å få dem til å forstå alle virkningene og konsekvensene av denne enestående og avgjørende hendelsen –Herrens oppstandelse – for historien og for livet til hver enkelt. I denne menigheten hadde de ikke problemer med å tro på Jesu oppstandelse; problemet var snarere å tro på de dødes oppstandelse. Brevet er stadig høyaktuelt. Hver gang vi stilles overfor døden, vår egen eller til noen vi er glad i, føler vi vår tro bli satt på prøve. All vår tvil kommer fram, all vår menneskelige skjørhet, og vi spør: «Men fins det virkelig noe liv etter døden? Vil jeg igjen kunne se og omfavne de menneskene som jeg elsket?». Det var en kvinne som spurte meg om dette under en audiens for noen dager siden: «Vil jeg få møte mine kjære?». Også vi, slik tingene står nå, trenger å vende tilbake til roten og grunnlaget for vår tro for å innse hva Gud i Kristus Jesus har gjort for oss og hva vår død betyr. Vi er alle litt redde og usikre når det gjelder døden. Jeg minnes en god gammel mann som sa «Jeg er ikke redd for døden, men jeg er litt redd for å se den komme.»

Siden menigheten opplever redsel og usikkerhet, sier Paulus til dem at framfor alt i prøvelser og i livets vanskeligste stunder skal de ha «håpet om frelse» som en hjelm på hodet. «Håpet om frelse» er en hjelm; det er det det kristne håpet er. Når det er snakk om håp, kan vi være tilbøyelige til å forstå det i dets mest alminnelige betydning, altså håp med henblikk på noe fint som vi ønsker oss, men som kan bli til virkelighet, eller ikke. Vi håper at det skal skje; det er som et ønske. «Jeg håper det blir fint vær i morgen!», sier vi for eksempel, men vi vet godt at det i stedet kan bli stygt vær… Det kristne håpet er ikke slik. Det kristne håpet er forventningen om noe som allerede er blitt fullbyrdet. – Døra er der, og jeg håper å greie å komme meg til døra. Hva må jeg gjøre? Gå mot døra! Jeg er sikker på at jeg kan greie å komme meg til døra. Slik er det kristne håpet. Jeg kan være sikker på at jeg er på vei mot noe som fins, ikke noe som jeg ønsker skal finnes. Dette er det kristne håpet. Det kristne håpet er forventningen om noe som allerede er blitt fullbyrdet og som helt sikkert vil bli til virkelighet for hver og en av oss. Så vår egen og våre kjære avdødes oppstandelse er ikke noe som kan skje, eller ikke skje; den er sikker og viss for den har sine røtter i Jesu oppstandelse. Å håpe betyr altså å lære å leve i forventning; å lære å leve i forventning og bli levende. Når en kvinne merker at hun er gravid, lærer hun dag for dag å leve i forventningen om å få se blikket til det barnet som skal komme. Slik må også vi leve. Av denne menneskelige forventningen kan lære å leve i forventning om å se Herren, om å finne Herren. Det er ikke lett, men man kan lære det: å leve i forventning.

Å håpe betyr og medfører et ydmykt hjerte, et fattig hjerte. Bare den som er fattig klarer å leve i forventning. Den som allerede er full av seg selv og sine ting greier ikke å lite på noen annen enn seg selv.

«Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover», skriver Paulus videre (1 Tess 5,10). Disse ordene gir alltid stor trøst og fred. Så vi er kalt til å be også for våre kjære som har forlatt oss om at de må leve i Kristus og være i fullt samfunn med oss. Noe annet som Paulus skriver til tessalonikerne rører sterkt ved hjertet mitt. Det fyller meg med håpets sikkerhet. Han skriver: «Og så skal vi være sammen med Herren for alltid» (1 Tess 4,17). Det er så vakkert: Alt forgår, men etter døden skal vi være sammen med Herren for alltid. Det er håpets fulle overbevisning, den samme som lenge før fikk Job til å utbryte:
 

«Jeg vet at min gjenløser lever.
Som den siste skal han stå fram i støvet.
[…]
Mine øyne ser,
det er jeg som får se ham,
ikke en fremmed.

(Job 19,25.27)


«Og så skal vi være sammen med Herren for alltid». Tror dere dette? (jf. Joh 11,26). Jeg spør dere: Tror dere dette? Mer eller mindre?… For å styrke dere ber jeg dere si det tre ganger sammen med meg: «Og så skal vi være sammen med Herren for alltid». Og der, sammen med Herren, skal vi møtes.

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse