Pavens Angelus: Øs av nådens kilde

«Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann», sa Jesus til den samaritanske kvinnen da de snakket sammen ved brønnen. Pave Frans valgte denne samtalen, fra dagens evangelium, som utgangspunkt for sin Angelus søndag 19. mars. Evangeliet var:

Og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham.
I mellomtiden ba disiplene Jesus: «Rabbi, kom og spis!» «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om», svarte han. De sa til hverandre: «Har kanskje noen kommet med mat til ham?» Men Jesus sa til dem: «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk. Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. Her er dette ordet sant: ‘Én sår og en annen høster.’ Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har hatt noe arbeid med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i det arbeidet de har gjort.»
Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» (Joh 4,5-42)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god dag!

Denne søndagen, som er den tredje i fastetiden, presenterer evangeliet Jesu samtale med den samaritanske kvinnen (jf. Joh 4,5-42). De møttes engang da Jesus reiste gjennom Samaria, en region mellom Judea og Galilea, bebodd av folk som jødene så ned på. De anså dem som skismatiske og kjetterske. Men nettopp denne befolkningen ble en av de første som sluttet seg til apostlenes kristne forkynnelse. Mens disiplene går til byen for å få tak i noe å spise, blir Jesus igjen ved en brønn og ber en kvinne, som har kommet for å hente vann, om å få drikke. Og slik kommer en samtale i gang. «Hvordan kan en jøde nedlate seg til å be en samaritansk kvinne om noe?» Jesus svarer: Om du hadde visst hvem jeg er og hva det er for en gave jeg har til deg, ville det være du som ba og jeg ville gi deg «levende vann», et vann som slokker all tørst og blir til en uutømmelig kilde i hjertet til den som drikker det (jf. versene 10 - 14).

Det er slitsomt og kjedelig å gå til brønnen for å hente vann; det ville være fint å ha en kilde med vann som bare veller fram! Men det er et annet slags vann Jesus snakker om. Når det går opp for kvinnen at det er en profet hun har kommet i snakk med, betror hun seg til ham og stiller ham noen religiøse spørsmål. Hennes tørst på kjærlighet og trang til å leve et fullt liv er ikke blitt slokket av de fem mennene som hun har hatt. Hun har nok heller blitt skuffet og lurt. Så det at Jesus er så respektfull mot henne forbløffer henne, og når han til og med snakker med henne om den sanne tro, som en relasjon til Far, Gud, «i ånd og sannhet», demrer det for henne at denne mannen kan være Messias, og Jesus – noe han veldig sjelden gjør – bekrefter det: «Det er jeg, jeg som snakker med deg» (vers 26). Det er til en kvinne med slikt et rotete liv at han forteller at han er Messias!

Kjære søsken, det vannet som gir evig liv ble utøst i vårt hjerte den dagen vi ble døpt; da forvandlet Gud oss og fylte oss med sin nåde. Men det kan hende at vi har glemt denne store gaven eller at vi anser den bare som en av våre mange personopplysninger; og det kan hende at vi leter etter andre «brønner», brønner med vann som ikke slokker tørsten (jf. Jer 2,13). Når vi glemmer det sanne vannet, går vi rundt og leter etter brønner som inneholder urent vann. Da er det nettopp oss dette evangeliet er for! Ikke bare for den samaritanske kvinne, men for oss. Jesus snakker til oss liksom til henne. Nå har jo vi allerede hørt om ham, men det kan være at vi ennå ikke har møtt ham personlig, snakket med ham og erkjent at han er vår Frelser. Fastetiden er en god anledning til å nærme seg ham, til å møte ham i bønn ved å snakke hjerte-til-hjerte med ham, til å snakke med ham og lytte til ham; det er også en god anledning til å se ham i ansiktet til en lidende bror eller søster. På denne måten kan vi fornye dåpens nåde i oss, drikke av kilden med Guds ord og hans hellige Ånd (jf 1 Kor 12,13), og slik også oppdage gleden ved å kunne være med på å skape forsoning og fred i vårt dagligliv.

Må jomfru Maria hjelpe oss til stadig å øse av nåden, av det vannet som springer ut fra den klippen som er Kristus, Frelseren (jf. 1 Kor 10,4), slik at vi kan bekjenne vår tro med overbevisning og forkynne Guds kjærlighetsundre med glede. For han er barmhjertig og kilden til alt godt.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse