Biskop Eidsvigs preken

Oljevigselsmessen i St. Olav domkirke i Oslo tirsdag 11. april.
 
Prekenen biskop Bernt Eidsvig holdt under oljevigselsmessen i Trondheim stift mandag 10. april og i Oslo katolske bispedømme tirsdag  11. april.
 

Kjære prester, jeg hilser dere særskilt ved årets oljevigselsmesse. Jeg velsigner og konsekrerer idag de oljer dere og jeg skal bruke i vår sakramentale tjeneste: til dåp, konfirmasjon, prestevielse og sykesalving. De uttrykker sakramentenes styrkende og helbredende kraft. Jeg ber for dere i denne messen, at dere som sakramentenes tjenere ikke bare skal glede dere over å kunne formidle styrke og helbred, men at deres tjeneste også styrker dere og bevarer dere i kjærlighet til Gud og det folk han kaller sitt.

Kjære ordensfolk, kjære troende,

Dere er kommet til denne messen fordi den sier noe om sakramentene som ikke uttrykkes så tydelig i noen annen messe i årets løp, og fordi dere vil be for alle som mottar sakramentene. Dere ønsker å be for personer dere kjenner, som skal døpes eller konfirmeres eller er alvorlig syke, og for dere selv. Men, for dere alle vet jeg at det er et enda viktigere anliggende å være her for å be sammen med og for deres prester. Gjør det i takknemlighet, for de er vigslet til livslang tjeneste for dere. Uten deres bønn om kall til prestetjenesten ville vi ikke ha hatt prester. Styrket og inspirert av deres bønn og av fellesskapet med dere vil de idag fornye sine presteløfter for fortsatt å tjene dere.

Vi skal gå langt tilbake i historien for å finne en pave som snakker så direkte og samtidig så nøkternt og oppløftende til sine prester og biskoper som pave Frans. Jeg rekker ikke å komme inn på alle hans syv «søyler» for prestegjerningen, men minner dere om et par:

Den viktigste søylen er prestenes nærhet til Kristus. Det betyr bønn, bibellesning og bevisste, gode gjerninger. Det kontrollspørsmål han stilte prestene lød: Hvordan avslutter dere dagen? Med Gud eller foran fjernsynet?

Jeg trenger ikke minne dere om at deres plikter og rutiner er krevende. I det lange løp kan de bli meningsløse dersom de ikke gir nærhet til Kristus og det oppdrag han har gitt oss, og arbeidet ute blant de troende. For det tåler ikke avstand til Herren. Den første gang pave Frans preket ved oljevigselsmessen, minnet han prestene om at hyrder lukter av fjøs, ikke av pc eller telefon. Hverken han eller jeg kan befri dere fra byråkratiske oppgaver, men hvert syke- eller fengselsbesøk, hver samtale med en sørgende eller tvilende er i kallets perspektiv viktigere enn orden på kontoret.

Da Paven prekte ved sin innsettelsesmesse, tok han opp et ikke helt enkelt begrep, nemlig den prestelige autoritet. Denne, sa han, må henge sammen med prestens tjeneste, særlig omsorg for og beskyttelse av de fattige, de svake og dem som blir glemt. For å kunne gjøre dette, må prester og biskoper begi seg ut av sin komfortsone for virkelig å komme i kontakt med de marginaliserte. Det er umulig å motsi ham når han fremholder at det er slik «vi mest konkret kan efterligne Jesus». Autoritet kan bekreftes av ytre ting – som Kirken har mange av – men den kan aldri bygges på slike.

Kjære prester, til avslutning ber jeg med pave Frans:

Måtte Gud Faderen fornye i oss hellighetens Ånd, som vi er salvet med. Måtte han fornye sin Ånd i våre hjerter slik at denne salving kan nå alle, særlig dem som synes å stå utenfor ... Måtte vårt folk kjenne at vi er Herrens disipler, og måtte de ved våre ord og handlinger motta den gledens olje som Jesus, den salvede, kom for å gi oss. Amen.