Det kristne håpet – 17. Å gjøre rede for det håp vi eier

Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.

Onsdag 5. april holdt pave Frans sin syttende katekese om det kristne håpet. Kristus er stått opp, og det er han som er vårt håp. Håpet er ikke en idé eller en følelse, men en Person. Vi gjør rede for dette håpet med oss selv, med vårt liv, med den velsignelsen som vi har fått og gir videre.

Under audiensen ble det lest i Peters første brev:

Til slutt et ord til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse.
Den som vil elske livet
og se gode dager,
må holde tungen borte fra det som er ondt,
og leppene borte fra svikefull tale.
Han må vende seg bort fra det onde
og gjøre det gode,
søke fred og jage etter den.
For Herrens øyne følger de rettferdige,
og hans øre lytter til deres bønn.
Men Herrens ansikt er vendt mot dem som gjør det onde.
Hvem kan gjøre dere noe ondt hvis dere brenner for det gode? Men salige er dere om dere lider for rettferdighets skyld. Vær ikke redde for dem, og la dere ikke skremme, men hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det ydmykt og med gudsfrykt, så dere kan ha en god samvittighet. Da vil de som baktaler dere for deres gode livsførsel i Kristus, bli gjort til skamme med sine beskyldninger. Det er bedre å lide, om Gud så vil, når en gjør det gode, enn når en gjør det onde. (1 Pet 3,8-17)

Det kristne håpet – 17. Å gjøre rede for det håp vi eier

Kjære brødre og søstre, god dag!

Apostelen Peters første brev har en usedvanlig kraft i seg! Vi må lese det både én, to og tre ganger for å oppfatte dette: Brevet greier å meddele stor trøst og fred; det lar oss merke at Herren alltid er ved vår side og aldri forlater oss, framfor alt i vårt livs mest ømtålige og vanskelige stunder. Men hva er «hemmeligheten» med dette brevet, og da spesielt med det utdraget som vi nettopp har lyttet til (jf. 1 Pet 3,8-17)? Jeg spør dere om dette. Jeg vet at dere i dag vil ta fram Det nye testamentet, bla dere fram til Peters første brev og lese det sakte, sakte for å fatte dets hemmelighet og kraft. Hva er hemmeligheten med dette brevet?

1. Hemmeligheten ligger i det faktum at dette skriftets røtter går direkte inn i Påsken, i hjertet av det mysteriet som vi snart skal feire. Vi kan derfor merke alt det lyset og all den gleden som veller fram fra Kristi død og oppstandelse. Kristus har virkelig stått opp! – Dette er en fin måte å hilse hverandre påskedag: «Kristus har stått opp! Kristus har stått opp!», slik man gjør i mange folkeslag. – Vi må huske på at han har stått opp, at han lever og bor i hver av oss. Det er derfor Peter så sterkt ber oss om å holde ham hellig som Herre i hjertet (jf. vers 15). Der tok Herren bolig da vi ble døpt, og derfra fortsetter han å fornye oss og vårt liv; han overøser oss med sin kjærlighet og med Ånden i fullt mål. Det er derfor Peter oppfordrer oss til å gjøre rede for det håp vi eier (jf. vers 16): Vårt håp er ikke en idé, ikke en følelse, ikke en mobiltelefon, ikke en masse rikdommer! Vårt håp er en Person, det er Herren Jesus som vi ser leve i oss selv og i våre søsken. – For Kristus er stått opp! I stedet for å si «god dag» eller «god kveld» hilser slavere hverandre med et «Kristus er stått opp!» i påsketiden. «Christos voskrese!» sier de til hverandre og er glade for å si det!

2. Da forstår vi at det ikke dreier seg så mye om å skulle gjøre rede for dette håpet på et teoretisk plan, med ord, men framfor alt om å vitne om det med vårt liv, både innenfor og utenfor det kristne fellesskapet. Om Kristus lever og bor i oss, i vårt hjerte, må vi ikke gjemme ham unna, men la ham komme til syne og la ham virke i oss. Dette betyr at Herren Jesus stadig mer må bli vårt forbilde, forbilde for hvordan vi lever, og at vi må lære å forholde oss slik han forholdt seg. Vi må gjøre det han gjorde. Det håpet som bor i oss må altså ikke være skjult inni oss, i vårt hjerte – det ville være et svakt håp, et håp som ikke tør komme ut og vise seg. Nei, vårt håp, slik det framgår av Salme 33, sitert av Peter (jf. versene 10-12), må nødvendigvis komme ut og vise seg på en utsøkt og utvetydig måte ved at vi er blide, respektfulle og velvillige mot vår neste og til og med kan gå så langt som til å tilgi dem som gjør oss noe ondt. – Et menneske som ikke håper greier ikke å trøste ved å tilgi, og det greier heller ikke å bli trøstet ved å tilgi. – Ja, for dette gjorde Jesus, og han fortsetter å gjøre det gjennom dem som gjør plass til ham i sitt hjerte og i sitt liv, som er seg bevisst at man ikke kan overvinne det onde med det onde, men med ydmykhet, barmhjertighet og mildhet. – Mafiaen tror at det onde kan overvinnes med det onde, og derfor hevner de seg og gjør mange andre ting, slik vi alle vet. Men de vet ikke hva ydmykhet, barmhjertighet og mildhet er. Hvorfor ikke? Fordi de ikke håper. Tenk over dette.

3. Derfor sier Peter at «det er bedre å lide […] når en gjør det gode, enn når en gjør det onde» (vers 17): Det betyr ikke at det er bra å lide, men at når vi lider for det godes skyld har vi fellesskap med Herren, som for å frelse oss fant seg i å lide og bli korsfestet. Så når også vi, i det store og i det små, går med på å lide for det godes skyld er det som om vi strør ut oppstandelsens og livets frø omkring oss og får påskens lys til å stråle i mørket. Det er derfor Peter oppfordrer oss til alltid å velsigne (jf. vers 9): Velsignelse er ikke en formalitet, ikke bare et tegn på høflighet, men en stor gave som vi har fått før våre søsken, og som vi kan dele med dem. Den forkynner Guds kjærlighet, en umåtelig kjærlighet, som aldri blir brukt opp, som aldri svikter og som er det virkelige grunnlaget for vårt håp.

Kjære venner, nå forstår vi også hvorfor apostelen Peter betegner oss som «salige» hvis vi må lide «for rettferdighets skyld» (vers 13). Det er ikke bare av en moralsk eller asketisk grunn, men fordi hver gang vi stiller oss på side med de siste og de marginaliserte, og hver gang vi tilgir og velsigner i stedet for å gjengjelde ondt med ondt og hevne oss, stråler vi som levende og lysende tegn på håp. Slik blir vi til redskaper for trøst og fred, etter Guds hjerte. La oss fortsette med å være blide, milde, kjærlige og gjøre godt også mot dem som ikke er glade i oss eller som gjør oss ondt.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse