Det kristne håpet – 22. Maria Magdalena, håpets apostel

Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.

Onsdag 17. mai holdt pave Frans sin tjueandre katekese om det kristne håpet. «Maria!» Påskemorgen kaller Jesus Maria Magdalena ved navn, og hun blir den første til å oppdage at han lever. Hvert eneste menneske er en guddommelig kjærlighetshistorie, og Maria Magdalena løper avsted for å dele sin med de andre.

Under audiensen ble det lest fra Johannesevangeliet:

«Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne. (Joh 20,15-18)

Det kristne håpet – 22. Maria Magdalena, håpets apostel

Kjære brødre og søstre, god dag!

I disse ukene går våre refleksjoner så å si i bane rundt påskemysteriet. I dag skal vi møte henne som i følge evangeliene var den første til å se den oppstandne Jesus: Maria Magdalena. Sabbatshvilen var nettopp over. Den dagen da Jesus led og døde hadde de ikke hatt tid til å fullføre begravelsesritualene; derfor er det at kvinnene, ved dette triste morgengryet, går til Jesu grav med velluktende salver. Den første til å komme fram er hun, Maria Magdalena, en av de kvinnelige disiplene som hadde fulgt Jesus helt fra Galilea og tjente Kirken, som holdt på å bli til. Det at hun oppsøker graven gjenspeiler trofastheten til mange kvinner, som i årevis ferdes på stiene på kirkegårdene og hengivent minnes noen som ikke fins lenger. Fullt ut ekte bånd kan ikke engang døden slette: Det fins de som fortsetter å elske, selv om den elskede er gått bort for alltid.

Evangeliet (jf. Joh 20,1-2.11-18) beskriver Maria Magdalena og gjør det straks klart at hun ikke var av dem som lett lar seg gripe av entusiasme. For etter den første turen til graven går hun skuffet tilbake til det stedet hvor disiplene holdt seg gjemt; hun melder fra om at ved graven er steinen foran åpningen blitt flyttet bort, og hennes første gjetning er den enklest mulige: Noen må ha tatt Jesu kropp. Så det første budskapet som Maria kommer med er ikke om oppstandelsen, men om et tyveri begått av ukjente mens hele Jerusalem sov.

Deretter går Maria Magdalena til Jesu grav for annen gang, forteller evangeliet. – Hun var jamen sta! Hun gikk sin vei, hun kom tilbake… For hun ikke var sikker! – Denne gangen går hun sakte og fryktelig tungt. Hun lider dobbelt: først og fremst fordi Jesus er død, og også fordi hun ikke har noen forklaring på hvor det kan ha blitt av kroppen hans.

Det er mens hun bøyer seg fram like utenfor graven, med øynene fulle av tårer, at Gud overrasker henne på en fullstendig uventet måte. Evangelisten Johannes understreker at hun fortsatt var blind: Hun har ikke øyne for de to englene som spør henne ut, og heller ikke blir hennes mistanke vakt av mannen bak henne, som hun tar for å være gartneren. Det er først når hun blir kalt ved navn, «Maria», at hun oppdager den mest omkalfatrende hendelsen i menneskehetens historie (vers 16).

Det er så vakkert å kunne tenke at den første gangen den oppstandne viste seg – ifølge evangeliene – skjedde det på slik en personlig måte! At det fins Noen som kjenner oss, som ser vår lidelse og skuffelse, som blir rørt for oss og kaller oss ved navn (jf. Joh 10,1-5). Det er en lov som vi finner innrisset i mange evangeliesider. Rundt Jesus er det mange mennesker som søker Gud, men det mest underfulle er at framfor alt, og lenge før, er det Gud som bekymrer seg om vårt liv, som ønsker å løfte oss opp, og for å gjøre det kaller han oss ved navn og ser slik hver enkelts personlige ansikt. Hvert enkelt menneske er en kjærlighetshistorie som Gud skriver på denne jorden. Hver av oss er en guddommelig kjærlighetshistorie. Gud kaller hver av oss ved vårt eget navn: Han kjenner oss ved navn, han ser på oss, han venter på oss, han tilgir oss, han er tålmodig med oss. Ikke sant? Hver av oss opplever dette.

Og Jesus kaller på henne: «Maria!»: Et navn gir gjenlyd i den tomme gravens hage, og slik begynner hennes livs revolusjon, revolusjonen som skal komme til å forandre hver manns og hver kvinnes liv. Evangeliene beskriver Marias glede: Jesu oppstandelse er ikke en glede som blir gitt dråpevis, men et fossefall som treffer hele livet. Det kristne livet er ikke vevet av avdempede gleder, men av bølger som endevender alt. Prøv også dere nå å tenke, hver med sin bagasje av skuffelser og nederlag i hjertet, at det fins en Gud nær oss som kaller oss ved navn og sier: «Stå opp, slutt å gråte, for jeg har kommet for å fri deg ut!» Dette er vakkert.

Jesus er ikke en som innretter seg etter verden og finner seg i at døden, tristheten, hatet, den moralske ødeleggelsen av mennesker fortsetter på ubestemt tid… Vår Gud er ikke uvirksom, men – jeg tar meg lov til å si ordet – en drømmer: Han drømmer om at verden skal bli forvandlet, og han har realisert denne forvandlingen i oppstandelsesmysteriet.

Maria ønsker å omfavne sin Herre, men han er nå orientert mot sin himmelske Far, og hun blir sendt for å bringe budskapet til brødrene. Denne kvinnen, som den onde hadde hatt i sin makt før hun traff Jesus (jf. Luk 8,2), er nå blitt apostel for det nye og største håpet. Må hennes forbønn hjelpe også oss å oppleve dette: når vi gråter og er ensomme å høre den oppstandne Jesus, som kaller oss ved vårt navn, og med hjertet fullt av glede gå og si: «Jeg har sett Herren!» (vers 18). Mitt liv er blitt forandret fordi jeg har sett Herren! Nå er jeg ikke som før, jeg er et annet menneske. Jeg er forandret fordi jeg har sett Herren. Dette er vår kraft og vårt håp.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse