Pavens Kristi Himmelfartspreken

Pavens kristi himmelfartspreken2017.jpg

Kristi Himmelfart av Piroska Klesitz - RV

Under sitt dagsbesøk i Genova lørdag 27. mai feiret pave Frans messe med rundt 80.000 mennesker. Kristi Himmelfart-tekstene ble brukt.

«Jesu makt» er et tema som går igjen i dagens tekster, bemerket paven i sin preken. Hva er denne makten? Makten til å forbinde himmelen og jorda. Et nøkkelord er forbønn: Jesus går alltid i forbønn for oss hos Far; også vi bør gå i forbønn og daglig «kaste ankeret i Gud». Et annet nøkkelord er forkynnelse: Det er ved Åndens makt alene at Herren sender oss ut for å forkynne ham.

Evangelieteksten var fra slutten av Matteuevangeliet:

Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,16-20)

Her følger hele prekenen:

Vi har hørt det den oppstandne Jesus sier til disiplene før han blir tatt opp til himmelen: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden» (Matt 28,18). Jesu makt, Guds kraft. Dette temaet går igjen i dagens tekster: I første lesning sier Jesus at det ikke er gitt disiplene «å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt», men lover at de skal «få kraft når Den hellige ånd kommer over» dem; i andre lesning snakker Paulus om hans «overveldende kraft […] hos oss som tror» og om «denne veldige makt og styrke» (Ef 1,19-20). Men hva er det Guds kraft, Guds makt går ut på?

Jesus sier at det er en makt «i himmelen og på jorden». Det er først og fremst makten til å forbinde himmelen og jorda. I dag feirer vi dette mysteriet, for da Jesus fór opp til himmelen oversteg vårt menneskelige kjøtt terskelen til himmelen: Vår menneskelighet er der, i Gud, for alltid. Det er der vi fester vår lit for Gud vil aldri slippe tak i mennesket. Og det styrker oss å vite at i Gud, med Jesus, er et sted blitt gjort i stand for hver av oss: Bestemmelsen som oppstandne barn venter oss, og derfor er det virkelig verdt her nede å leve i søket etter det som er der oppe, der vår Herre er (jf. Kol 3,1-2). Det er dette Jesus har utrettet med sin makt til å forbinde jorda og himmelen for oss.

Men hans makt tok ikke slutt da han fór opp til himmelen; den fortsetter også nå og varer for alltid. For det var jo nettopp før han fór opp til Far at Jesus sa: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20). Dette er ikke en talemåte, ikke bare noen beroligende ord, ikke bare et «jeg skal ikke glemme dere», slik man kan si til venner før man legger ut på en lang reise. Nei, Jesus er virkelig med oss og for oss: I himmelen viser han Far sin menneskelighet, vår menneskelighet; han viser Far sine sår, prisen han betalte for oss; og lever slik alltid i forbønn for oss (jf. Hebr 7,25). Dette er nøkkelordet for Jesu makt: forbønn. Jesus går i forbønn for oss hos Far hver dag, hvert øyeblikk. Jesus er med i enhver bønn, hver gang vi ber om tilgivelse, framfor alt i enhver messe: Han viser altså Far sårene, tegnene på at han ga sitt liv, og går i forbønn og får barmhjertighet for oss. Han er vår «talsmann» (jf. 1 Joh 2,1), og når vi har en eller annen viktig «rettssak» er det bra å gi den til ham og si: «Herre Jesus, gå i forbønn for meg, for oss, for det og det mennesket, for den og den situasjonen…».

Denne evnen til å gå i forbønn har Jesus gitt også oss, sin Kirke, som har makt og også plikt til å gå i forbønn, til å be for alle. Vi kan spørre oss: «Ber jeg? Og alle vi, som Kirke, som kristne, utøver vi denne makten ved å bringe menneskene og situasjonene til Gud?» Verden trenger det. Vi selv trenger det. Vi er stadig på farten, vi jobber mye og engasjerer oss i mye; men risikerer å være utslitte, med nedtynget ånd, når kvelden kommer, liksom et fullt lasteskip som etter en slitsom reise kommer i havn og bare ønsker å legge til og slå av lysene. Når vi alltid holder stor fart, kan vi komme til å rote oss bort, lukke oss i oss selv og uroe oss for hver minste ting. For ikke å bli senket av denne «eksistensielle syken» bør vi hver dag huske å «kaste ankeret i Gud»: La oss bringe alt det som tynger, menneskene og situasjonene, til ham; la oss betro ham alt. Dette er kraften i bønnen, som forbinder himmelen og jorda, som gjør det mulig for Gud å gå inn i vår tid.

De kristne ber ikke for å få en smule mer fred med seg selv eller for å finne en slags indre harmoni; vi ber for å bringe alt til Gud, for å betro verden til ham: Bønn er å gå i forbønn. Det er ikke ro, det er nestekjærlighet. Det er å be, å lete, å banke på (jf. Matt 7,7). Det er å sette seg selv på spill for å gå i forbønn og ufortrødent nibe Gud for hverandre. Å gå i forbønn uten å gå lei: Det er vårt fremste ansvar, for bønnen er den kraften som driver verden framover; det er vår misjon, som er slitsom og samtidig gir oss fred. Dette er vår makt: ikke å dominere eller å rope høyere enn andre – ifølge denne verdens logikk, men å utøve bønnens milde kraft – slik kan man stoppe kriger og oppnå fred. Liksom Jesus alltid går i forbønn for oss hos Far, går heller ikke vi, hans disipler, lei av å be for å bringe jorda nærmere himmelen.

Etter «forbønn» fins det et annet nøkkelord som røper Jesu makt, nemlig «forkynnelse», slik vi ser av evangelieteksten. Herren sender sine for å forkynne ham med Åndens makt alene: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19). Gå! Slik viser han sine ekstremt stor tillit: Jesus stoler på oss, han har mer tro på oss enn vi har selv! Han sender oss på tross av våre mangler; han vet at vi aldri kommer til å være fullkomne og at om vi skal vente på å bli bedre før vi begynner å evangelisere, vil vi aldri komme i gang.

Men for Jesus er det viktig at vi straks får bukt med en stor ufullkommenhet: å være lukket. Evangeliet kan ikke lukkes med segl fordi Guds kjærlighet er dynamisk og ønsker å nå alle. For å forkynne kreves det derfor at vi går ut av oss selv. Med Herren kan vi ikke bli sittende rolig og makelig i vår egen lille verden eller i nostalgiske minner om fortiden; med ham er det forbudt å gå og sulle i trygghet som vi har sikret oss. For Jesus fins tryggheten i å gå, med tillit: Det er der hans kraft kommer fram. For Herren setter ikke pris på bekvemmelighet , men dytter oss stadig i gang. Han vil ha oss til å gå ut, fri fra fristelsen til å gi oss når vi har det bra og har alt under kontroll.

«Gå», sier Jesus til oss i dag også. Ved dåpen ga han hver av oss makt til å forkynne. Så det å gå ut i verden med Herren hører til den kristnes identitet. – Det er ikke bare for prester, ordenssøstre, gudviede: Det er for alle kristne, det er vår identitet. – Den  kristne blir ikke stående stille, men vandrer med Herren mot de andre. Men den kristne er ikke en sprinter som løper som en gal, eller en erobrer som må komme fram før de andre. Den kristne er en pilegrim, en misjonær, «en maratonløper full av håp»: mild, men bestemt på å vandre; tillitsfull og samtidig aktiv; kreativ, men alltid respektfull; driftig og åpen; arbeidsom og solidarisk. Med denne stilen ferdes vi på veiene i verden!

Det er på veiene i verden at vi forkynner, slik de første disiplene gjorde. Det er først og fremst der Herren venter å bli gjort kjent. Liksom i starten ønsker Herren at forkynnelsen skal bli brakt, ikke med vår, men med hans kraft: ikke med verdens kraft, men med den gjennomsiktige og milde kraften i glade vitnesbyrd. Og det haster, brødre og søstre! La oss be Herren om den nåde ikke å bli fossilisert i uvesentlige spørsmål, men å konsentrere oss om misjonen, som det haster med. La andre skravle og ha skinndiskusjoner, der en bare lytter til seg selv. Vi vil arbeide konkret for det felles beste og for fred; la oss modig sette oss selv på spill, overbevist om at det er mer glede i å gi enn i å få (jf. Apg 20,35). Må den oppstandne og levende Herren, som alltid går i forbønn for oss, være vår kraft underveis, vårt mot under vandringen.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse