Jesu hellige hjerte banker i oss

I anledning Jesu hjertefest fredag 23. juni har vi oversatt årets langfredagspreken fra Peterskirken. Det var ikke paven selv som prekte, men hans huspredikant, fransiskaneren Cantalamessa.


Da Jesus hang på korset, kom det blod og vann ut fra hans side. «Nå blir Fars plan fullbyrdet: å gjøre Kristus til verdens hjerte», sa Cantalamessa. Jesu hellige hjerte banker i verden. Hans liv og død gir mening til hvert enkelt menneskes liv og død.


«O crux, ave spes unica. Korset, verdens eneste håp», hadde Cantalamessa valgt som overskrift for prekenen, og nå for tiden er det nettopp det kristne håpet paven fokuserer på i sine katekeser. Korset er det eneste virkelig faste holdepunktet i vår verden, der veldig mye flyter.

Her følger hele prekenen, skrevet av Raniero Cantalamessa (OFM Cap.), Prefekturet for det pavelige husholds predikant:

«O crux, ave spes unica». Korset, verdens eneste håp.

Vi har lyttet til Kristi lidelseshistorie. Det dreier seg i alt vesentlig om en reportasje om en voldsom død. Nyheter om død, og om voldsom død, mangler nesten aldri i kveldsnyhetene. Også disse siste dagene har vi hørt slike nyheter, som for eksempel den om de trettiåtte koptisk kristne som ble drept i Egypt palmesøndag. Disse nyhetene følger så raskt på hverandre at vi om kvelden har glemt nyhetene fra kvelden før. Så hvorfor blir Kristi død fortsatt husket etter to tusen år? Det er fordi dette dødsfallet endret dødens ansikt for alltid; det ga en ny mening til hvert enkelt menneskes død. Det er dette vi vil reflektere litt over.

«Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans bein. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann» (Joh 19,33-34). Da han i begynnelsen av sitt offentlige virke ble spurt om med hvilken fullmakt han drev kjøpmennene ut fra tempelet, svarte Jesus: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager.» «Men det tempelet han talte om, var hans egen kropp», hadde Johannes kommentert dengang, og her vitner nå den samme evangelisten om at det fra siden på dette «nedrevne» tempelet kommer vann og blod. Det er en klar hentydning til Esekiels profeti om Guds fremtidige tempel. Fra siden på dette tempelet kommer det vann, som først blir til en bekk, og så til en farbar elv som alt slags liv blomster opp rundt (jf. Esek 47).

Men la oss trenge inn i kilden til disse «elver av levende vann» (Joh 7,38), inn i Kristi gjennomborede hjerte. I Åpenbaringen skriver denne samme disippelen, som Jesus elsket: «Og jeg så et lam som sto midt på tronen, mellom de fire skapningene og i kretsen av de eldste, og det så ut som lammet var slaktet» (Åp 5,6). Slaktet, men stående, altså gjennomboret, men oppstanden og levende.

I Treenigheten og i verden fins det nå et bankende menneskehjerte, ikke bare i overført betydning, men virkelig. For hvis Kristus er stått opp fra de døde, er også hjertet hans stått opp fra de døde; det lever, liksom resten av kroppen hans, i en annen dimensjon enn før – en virkelig, om enn mystisk dimensjon. Om Lammet lever i himmelen, «slaktet, men oppreist», har også hjertet hans del i denne tilstanden; det er et gjennomboret, men levende hjerte; evig gjennomboret, nettopp fordi det lever evig.

Det er blitt laget et uttrykk for å beskrive det toppmålet av ondskap som kan hope seg opp i menneskehetens bryst: «mørkets hjerte». Etter Kristi offer, som er dypere enn mørkets hjerte, fins det et lysets hjerte som banker i verden. Da Kristus steg opp til himmelen, forlot han ikke jorda, liksom han heller ikke forlot Treenigheten ved å bli menneske.
«Nå blir Fars plan fullbyrdet», lyder en gammel antifon [på italiensk] i tidebønnene, «å gjøre Kristus til verdens hjerte» [på norsk: «Gud hadde besluttet i tidenes fylde å sammenfatte alt i Kristus»]. Dette forklarer de kristnes ubøyelige optimisme, som i middelalderen fikk en kvinnelig mystiker til å utbryte at «Synd må finnes, men alt vil bli godt og alle slags ting vil bli gode» (Julian av Norwich).

***
Karteusermunkene har et våpenskjold som de bruker ved inngangen til klostrene, i offentlige dokumenter og også ellers. Våpenskjoldet viser jordkloden med et kors oppå, og rundt dette står det skrevet «Stat crux dum volvitur orbis» [Korset står fast mens jordkloden går rundt]: Korset er det faste holdepunktet i verdens omveltninger.

Hva står korset for, for å kunne være dette faste holdepunktet, denne stormasten i en bølgende verden? Det er Guds endegyldige og ugjenkallelige «nei» til vold, urett, hat, løgn, alt det vi kaller «det onde»; og samtidig er det Guds likeså ugjenkallelige «ja» til kjærligheten, sannheten, det gode. «Nei» til synden, «ja» til synderen. Det var det Jesus praktiserte hele sitt liv og som han nå definitivt helliger med sin død.

Grunnen til dette skillet er klar: Synderen er skapt av Gud og beholder sin verdighet til tross for alle sine forvillelser; synden derimot ikke. Synden er en uekte virkelighet, et tillegg, som kommer av ens egne lidenskaper og av «djevelens misunnelse» (jf. Visd 2,24). Av samme grunn tok Ordet, ved å bli menneske, opp i seg alt menneskelig, unntatt synden. Den gode røveren, som den døende Jesus lover paradiset, er det levende beviset på alt dette. Ingen må miste håpet; ingen må liksom Kain si: «Min skyld er for stor til at jeg kan bli tilgitt» [«Min skyld er for tung å bære» (1 Mos 4,13) på norsk].

Så korset «står» ikke – korset er ikke – mot verden, men for verden: for å gi en mening til all den lidelsen som har fantes, som fins og som vil finnes i menneskehistorien: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden», sier Jesus til Nikodemus, «men for at verden skulle bli frelst ved ham» (Joh 3,17). Korset er den levende erklæringen om at det ikke er den som overvinner andre som går av med den endelige seieren, men den som overvinner seg selv; ikke den som får andre til å lide, men den som lider selv.

***
«Dum volvitur orbis»: mens verden gjennomgår sin utvikling. Det har vært mange overganger, fra en tidsalder til neste: Vi snakker om «steinalder», «bronsealder», «jernalder», «keisertid», «atomalder», «elektronisk tidsalder». Men i dag fins det noe nytt. Begrepet «overgang» strekker ikke lenger til for å beskrive den nåværende virkeligheten. Til «overgang» må man tilføye «oppløsning». Vi lever i et «flytende» samfunn, er det noen som har sagt; det fins ikke lenger faste holdepunkter, verdier som det ikke blir satt spørsmålstegn ved, ingen klippe i havet som vi kan holde oss fast på eller gjerne bli slått mot. Alt flyter.

Det verst mulige av de scenarioene som filosofen forutså at Guds død kunne føre til er blitt til virkelighet – det scenarioet som overmenneskets komme skulle ha forhindret, men ikke forhindret: «Hva gjorde vi da vi løste jorda fra dens lenke til sola? Hvor hen beveger den seg nå? Hvor hen beveger vi oss? Vekk fra alle soler? Styrter vi ikke stadig? Og baklengs, sidelengs, framover, til alle sider? Fins det fortsatt et oppe og et nede? Farer vi ikke vill som i et uendelig intet?» (Friedrich Nietzsche, Die fröhliche Wissenschaft, aforisme 125).

Det er blitt sagt at «å drepe Gud er det verste av alle selvmord», og til en viss grad er det det vi ser nå. Det er ikke sant at «der Gud fødes, dør mennesket» (Jean-Paul Sartre); det omvendte er sant: Der Gud dør, dør mennesket.

En surrealistisk maler fra andre halvdel av forrige århundre (Salvador Dalí) malte et krusifiks som ser ut til å forutsi denne situasjonen. Et enormt kors, kosmisk, med en like monumental Kristus, sett ovenfra, med bøyd hode. Men under ham er det vann, ikke fast land. Den korsfestede henger ikke mellom himmel og jord, men mellom himmelen og verdens våte – «flytende» – element.

Men det fins også noe som er sikkert, og som trøster oss, i dette tragiske bildet (i bakgrunnen fins det også noe som kan minne om en atomsky): Også for et flytende samfunn som vårt fins det håp! Det fins håp for over dette samfunnet «står Kristi kors fast». Det er det som langfredagsliturgien hvert år får oss til å gjenta med poeten Venantius Fortunatus' ord: «O crux, ave spes unica», «Vær hilset, kors, vårt eneste håp».

Ja, Gud døde, han døde i sin sønn Kristus Jesus; men han ble ikke i graven, han sto opp. Dere naglet «ham til korset og drepte ham» roper Peter til folkemengden pinsedag, «men Gud reiste ham opp!» (Apg 2,23-24). Han er den som «var død, men […] lever i all evighet» (Åp 1,18). Det er ikke som et minnesmerke om en hendelse i fortiden eller bare som et symbol at korset «står» fast midt i «verdens omveltninger»; det står der som en pågående virkelighet, levende og virksom.

***
Vi må ikke, liksom sosiologene, nøye oss med å analysere det samfunnet som vi lever i. Kristus kom ikke for å forklare tingene, men for å forandre menneskene. Mørkets hjerte dunker ikke bare inni et eller annet ondt menneske, som holder seg gjemt langt inni jungelen, og heller ikke bare i det samfunnet som frambrakte dette mennesket. I ulik grad er mørkets hjerte inni hver enkelt av oss.
Bibelen kaller det for «steinhjerte»: «Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres», sier Gud gjennom profeten Esekiel, «og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (Esek 36,26). Et steinhjerte er et hjerte som er lukket for Guds vilje og for andres lidelse, det er hjertet til den som hoper opp penger og er likeglad med fortvilelsen til den som ikke engang har et glass vann å gi til sitt barn; det er også hjertet til den som lar seg fullstendig beherske av en uren lidenskap, og som på grunn av den er villig til å drepe eller å ha et dobbeltliv. For ikke bare å rette blikket utover, mot andre, kan vi mer konkret si: Det er hjertet til geistlige og til praktiserende kristne hvis vi i bunn og grunn lever «for oss selv» og ikke «for Herren».

Det står skrevet at da Kristus døde «revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og kroppene til mange hellige som var sovnet inn, ble reist opp» (Matt 27,51-52). Vanligvis gir man disse tegnene en apokalyptisk forklaring, som symboler nødvendige for å beskrive den eskatologiske hendelsen. Men de har også en formanende betydning: De uttrykker det som må skje i hjertet til den som leser og mediterer over Kristi lidelse. Under en lignende liturgi som denne sa den hellige Leo den store til de troende: «Må jorda – vår menneskenatur – skjelve overfor Forløserens lidelse. Må klippene – de troløses hjerter – slå sprekker. Må de som var innestengt i sin dødelighets graver komme ut for den tunge steinen er blitt tatt bort» (Sermo 66,3; PL 54,366).

Det kjøtthjertet som Gud ga løfte om gjennom profetene er nå nærværende i verden: Det er Jesu hjerte, gjennomboret på korset, det som vi ærer som «Det hellige hjerte». Vi tror fullt og fast at det hjertet kommer og banker også inni oss når vi mottar eukaristien. La oss, når vi nå snart skal se korset, liksom tolleren i tempelet, fra dypet av vårt hjerte si: «Gud, vær meg synder nådig!», og også vi, liksom han, vil da gå hjem «rettferdige for Gud» (jf. Luk 18,13-14).

Lytt gjerne til Mozarts «Ave verum corpus».

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse