Pavens pinsepreken

Pinsen i roma2017.jpgI

Den karismatiske fornyelsesbevegelsens pinsevigilie på Circo Massimo i Roma - AFP

Roma ble pinsefeiringen innledet med den karismatiske fornyelsesbevegelsens 50-årsjubileum. Lørdag kveld deltok også pave Frans på deres store pinsevigilie på Circo Massimo. Mange kristne led martyrdøden der, så stedet lar seg lett assosiere med «blodets økumenikk». Både katolikker, anglikanere, lutheranere, folk fra pinsebevegelsen og frikirker – fra i alt circa 125 land – deltok på arrangementet.

Pinsedag deltok 60.000 mennesker på messes på Petersplassen. I sin preken snakket paven om påskegaven par excellence, nemlig Den hellige ånd, som skaper et nytt folk og et nytt hjerte.

Evangelieteksten var fra Johannesevangeliet:

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» (Joh 20,19-23)

Her følger hele prekenen:

I dag tar påsketiden slutt, disse femti dagene fra Jesu oppstandelse til pinse, som på en spesiell måte er kjennetegnet av Den hellige ånds nærvær. Han er jo påskegaven par excellence. Han er Skaperånden som alltid virkeliggjør nye ting. Dagens lesninger viser oss to nyheter: I første lesning gjør Ånden disiplene til et nytt folk (jf. Apg 2,1-11); i evangeliet skaper han et nytt hjerte i disiplene.

Et nytt folk. Pinsedag kom Ånden ned fra himmelen. «Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk» (Apg 2,3-4). Slik beskriver Guds ord Åndens virkemåte. Ånden setter seg først på hver enkelt, og så forbinder han alle med hverandre. Han gir hver enkelt en gave, og han samler alle til ett. Med andre ord er det den samme Ånden som skaper både mangfoldet og enheten og som slik former et nytt folk, som er mangfoldig og ett: den allmenne Kirken. Først skaper han mangfold, på fantasirike og uforutsigbare måter; i hver tidsalder lar han jo nye og varierte nådegaver blomstre opp. Så virkeliggjør den samme Ånd enheten: Han forbinder, samler, gjenoppretter harmonien: «Med sitt forenende nærvær fører han sammen ånder som er forskjellige og adskilte seg imellom» (Kyrillos av Alexandria, Kommentar til Johannesevangeliet, XI, 11), slik at det blir sann enhet, etter Guds vilje, som ikke er ensartethet, men enhet i ulikheten.

For å la dette skje bør vi hjelpe hverandre med å unngå to tilbakevendende fristelser. Den første er å søke mangfold uten enhet. Det skjer når man vil utmerke seg, når man danner leirer og partier, når man stivner til i ekskluderende standpunkter, når man lukker seg i egne partikularismer og kan hende mener at man selv er best eller alltid har rett. Dette er de såkalte «sannhetens voktere». Da velger man delen, ikke helheten, tilhørigheten til det ene eller det andre framfor til Kirken; man blir supportere snarere enn brødre og søstre i den samme Ånden; «venstrekristne» og «høyrekristne» heller enn Kristi kristne; ubøyelige voktere av fortiden eller framtidens avantgarder heller enn Kirkens ydmyke og takknemlige barn. Da blir det mangfold uten enhet. Den motsatte fristelsen er å søke enhet uten mangfold. Men på den måten blir enheten til ensartethet: Alle må sammen gjøre det samme og alltid tenke på samme måte. Slik ender enheten opp som standardisering, og det fins ikke lenger frihet. Men «hvor Herrens Ånd er, der er frihet», sier Paulus (2 Kor 3,17).

Så vi ber Den hellige ånd om den nåde å ta imot hans enhet, et blikk som favner og elsker hans Kirke, vår Kirke og som ser bort fra det man personlig foretrekker. Vi ber om den nåde å ta ansvar for enheten mellom alle, å få bort sladderen som sår ugress og misunnelsen som forgifter – for å være Kirkens menn og kvinner betyr å være fellesskapets menn og kvinner; det betyr også å be om et hjerte som føler at Kirken er vår mor og vårt hjem: det åpne og innbydende hjemmet der man deler Den hellige ånds mangfoldige glede.

Og nå kommer vi til den andre nyheten: et nytt hjerte. Når Jesus viser seg for sine for første gang etter oppstandelsen, sier han: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt» (Joh 20,22-23). Jesus dømmer ikke sine, som hadde forlatt ham og fornektet ham under lidelsen, men gir dem tilgivelsens Ånd. Ånden er den oppstandnes første gave, og den blir først og fremst gitt for å tilgi synder. Her er Kirkens begynnelse, her er bindemiddelet som holder oss sammen, sementen som binder mursteinene i huset sammen: tilgivelsen. For tilgivelsen er gaven i høyeste potens, det er den største kjærligheten, den som holder oss sammen på tross av alt, som forhindrer at huset styrter sammen, som befester og forsterker oss. Tilgivelsen setter hjertet fri og gjør det mulig for oss å starte på nytt: Tilgivelsen gir håp; uten tilgivelse kan ikke Kirken bli bygd.

Tilgivelsens Ånd, som løser alt i enighet, driver oss til å avstå fra andre veier: beinveiene til dem som dømmer, blindveiene til dem som lukker alle dører, de enveiskjørte veiene til dem som kritiserer de andre. Ånden ber oss derimot ta tilgivelsens toveiskjørte vei, tilgi og ta imot tilgivelse; å gå den guddommelige barmhjertighetens vei, som fører til nestekjærlighet; å elske og å ha kjærligheten som eneste kriterium for «etter dette ene kriteriet [må] alt bli gjort, eller ikke bli gjort, endret eller ikke endret» (Isaac de l'Étoile, Tale 31).

La oss be om den nåde å gjøre vår mor Kirkens ansikt stadig vakrere idet vi fornyer oss gjennom tilgivelse og retter på oss selv: Bare da vil vi i nestekjærlighet kunne rette på andre. Det ber vi Den hellige ånd om, kjærlighetens ild som brenner i Kirken og inni oss, selv om vi ofte dekker den til med asken av vår skyld: «Kom, Guds ånd, Herre, du som er i mitt hjerte og i Kirkens hjerte, du som bærer og former Kirken i mangfold! Liksom vi tørster og ikke kan leve uten vann, tørster vi etter deg (jf. Sal 42): Kom ned over oss igjen og lær oss enhet. Forny våre hjerter, og lær oss å elske slik du elsker oss og å tilgi slik du tilgir oss. Amen.»

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse