Katolske kortradisjoner

Koret Schola Sanctae Sunnivae under innvielsen av St. Olav domkirke i Trondheim foto: Jan Erik Koefoed.

Kirkemusikkelskere og korentusiaster høres ofte sitere St. Augustin og hans velkjente ord om at den som synger, ber tofoldig. Ser man på den liturgiske sangs rolle i Kirken i dag, og den økte og ønskede deltakelse fra menighetenes side, er det liten tvil om at Augustins ord formulerer en allmenn og høyst levende sannhet          

Den katolske kirke i Norge har etter dissenterlovens åpning for etablering av katolske menigheter i Norge, vært kjennetegnet av en langsom vekst. Den langsomme og gradvise veksts prinsipp ble etterlatt som følge av den første bølgen av katolsk innvandring på 1970-tallet. Den andre bølgen er det mulig å påstå Kirken er i ferd med å tilpasse seg i dag.

Fremtredende

Det annet Vatikankonsil på begynnelsen av 1960-tallet beredte samtidig en ny grunn for inntog av nye kirke-musikalske former og uttrykk i kirken. I dag ser vi at den pågående katolske innvandringsbølgen skaper arenaer for en slik musikalsk utfoldelse gjennom økt bruk av andre nasjonalspråklige messer enn den norske. I enkelte nyetablerte menigheter er endog disse fremtredende og kan sies å være den dominerende kraft.

Hvordan er det med kirkekorene og den liturgiske sangens situasjon i dag, i en tid hvor Kirken er i en voldsom utvikling? I hvilken grad eksisterer det kirkekor i våre menigheter med den funksjon å forsterke den hellige opplevelse? Hvor etablerte er de og hvilke faktorer er med på å påvirke korets rolle og eksistens? Hva er den teologiske begrunnelse for sangens tilstedeværelse i den romerske ritus? Og er Kirkens situasjon i dag i ferd med å endre tidligere liturgiske tradisjoner i tråd med den kirkemusikalske relativisme noen hevder å finne i Sacrosanctum concilium, konstitusjonen «Om den Hellige liturgi», vedtatt av det annet Vatikankonsil?

Noe den som elsker gjør

Å måtte begrunne den liturgiske musikks betydning, er som å måtte begrunne menneskets teologiske forhold til Gud. I sin bok The Spirit of the Liturgy (2000) drøfter tidligere pave Benedikt XVI den betydning musikken eller sangen har og påviselig har hatt i liturgisk sammenheng.

I følge Benedikt eksisterte det en tidlig forestilling om at mennesket kom til kort når det gjaldt å forestille seg et Gudsnærvær. Sangen ble den kristne troendes mulighet til å løfte seg ut av seg selv, sine egne begrensninger og nærme seg Gud. Og messen handler nettopp om Guds nærvær; ikke bare i kommunionen, men i kirkerommet og i alle de handlinger som utføres i den liturgiske sfære.

Den liturgiske sang og musikk ble slik sett en forlengelse av ordene, ikke noe som er atskilt eller som fungerer som et akkompagnerende tillegg. Den liturgiske sangen er forankret i ordets fundament, er ett med det, og ifølge Benedikt kan sangen ses på som en høyere form for resitasjon. Det følger også av en slik forståelse at sangen får en naturlig forrang foran instrumentalmusikken.

Tradisjoner i Norge

Kirkekorenes eksistens i Norge er knyttet til det økende katolske fellesskapet som oppsto rundt våre to domkirker, samt St. Paul i Bergen, på 1960 og 1970-tallet. Disse var særpreget av frivillighet og derfor prisgitt sogneprestens og gitte personers initiativ. Det eksisterte så tidlig ingen formalisering av korets, kantors eller organistens rolle, noe som også kun i liten utstrekning er tilfelle i dag.

I forbindelse med denne artikkelen ble det fortatt en liten og uhøytidelig spørreundersøkelse blant Kirkens 36 menigheter. Spørsmålene var direkte knyttet til eksistensen av kor i menighetene, hvilken formell versus frivillig rolle disse hadde, og deres deltakelse i den liturgiske sang, særlig i forbindelse med søndagens høymesse og spesielle festdager. Det ble også spurt om fremveksten av fast organiserte nasjonale kor og deres rolle og deltakelse.

Aldersbestemte kor

Noen generelle trekk vedrørende kirkekorenes eksistens og rolle ble tydelige. Ikke overraskende er det i våre to nevnte domkirker, samt St. Paul kirke i Bergen - og våre to nye menighetskirker i Oslo - at kirkekoret eksisterer i sin mest faste form i dag, og da også gjerne sammen med ulike aldersbestemte kor. Arbeidet med aldersbestemte kor er med på å sikre rekruttering, og disse menighetene er dermed inne i en mer institusjonell og god sirkel. Det er naturlig nok også her fremveksten av nasjonale kor, også nasjonale barnekor, er mest utviklet.

Ved etableringen av St. Hallvard og St. Johannes menighet i Oslo ble det fra starten av formelt tilsatt kantor og organist i en samlet stillingshjemmel på 100 prosent. I nye menigheter av en viss størrelse og dermed økte menneskelige og økonomiske ressurser, ser man tydelig en formalisering av kor-/kantor-/organistrollens posisjon og betydning i liturgien. I noen kirker, for eksempel i Ålesund og Fredrikstad, finnes det unntaksvis eksempel på formaliserte tilsettinger av kantor og organist (ofte samme person) i en mindre stillingsressurs, gjerne 40 prosent.

Samtidig er det langt flere menigheter og kirker av ulike størrelser, som har etablerte, om enn variable, kor som bidrar fast med liturgisk sang ved høymessen og festdager. Her er det frivilligheten og sogneprestens iver som er drivkraften. 

Nødvendig

Kirkemusikalsk frivillighet er en nødvendighet, som mye annet viktig arbeid innenfor Kirkens utvidede pastorale felt.

Samtidig er den kirkemusikalsk frivillighet prisgitt i litt for stor grad de «menneskelige konjunkturer» alene. Det er for så vidt ikke noe nytt i europeisk målestokk at domkirker leder an i bevaring og videreføring og utvikling av tradisjoner, også kirkemusikalsk sett. Men fraværet av et system hvor man kan knytte provinskirkenes musikalske frivillighet opp mot domkirkenes lønnede profesjonalitet, er merkbart.

Et annet gjennomgående trekk er den manglende formaliseringen av frivillige, det vil si i hovedsak ulønnede kantorer eller organister, og deres viktige rolle. Mens kirkelige assistenter og endog lektorer gjerne får en formalisert utnevnelse knyttet til sin rolle og er synlige på alle nettsider, beveger kantorer og organister seg i et mer tilslørt rom.

Nasjonale messer

Et siste utviklingstrekk som klart fremgår av tilbakemeldingene fra menighetene, er fremveksten av nasjonalspråklige kor som deltar liturgisk i «sine» messer , f. eks. i St. Franciskus Xaverius (Arendal), St. Laurentius (Drammen), St. Johannes Døperen (Sandefjord) og mange andre.

Dette er et tydelig og naturlig utviklingstrekk, som selvsagt sammenfaller med den bevisste etableringen av nasjonale messer. Her trekkes andre musikalske tradisjoner inn i messen. Her er det ikke Lov Herrens rituelle tradisjonssalmer som dominerer det musikalske uttrykket, men i stedet hentes det menighetssalmer fra nasjonale salmebøker og sanghefter, ofte vokst ut av andre tradisjoner enn den norsk-romersk-gregorianske.

Må konstant fremmes

Kirkemusikkens plass i liturgien ble som kjent inngående behandlet av våre ferskeste konsilfedrene på begynnelsen av 1960-tallet. Kirken så det samme behovet for endringer og justeringer, også på det kirkemusikalske området, som en del av den generelle tilpasning av Kirken til den nye tid. Konstitusjonen om «Den hellige liturgi» - Sacrosanctum concilium -  ble vedtatt av det annet Vatikankonsil og promulgert av pave Paul VI 4. desember 1963.

Riktignok er det ikke slik at kirkemusikken vies stor plass i dokumentet. Men som nevnt gis det her en del interessante signaler. Kirkekorets rolle og betydning i «den høytidelige liturgi» slås med tydelighet fast. Her fremheves, spesielt betydningen av domkirkenes kor, som bærere av en lang historisk tradisjon og dermed en funksjon som forventede kirkemusikalske kraftsentre.

Men i tillegg til den åpenbare begrunnelsen for kirkekorenes betydning – koret utøver en liturgisk tjeneste – fremheves også korets rolle som drahjelp for menighetssangen og dermed en større aktiv deltakelse i Gudsfeiringen fra alle kirkerommets tilstedeværende sjeler. Kirkekoret tillegges her altså også en pedagogisk, nesten misjonerende rolle, en rolle som er et sentralt perspektiv i de fleste av Konsilets dokumenter.

Tilpasses et nytt og aktivt fellesskap 

Det skal ikke her brukes mye tid på å avtegne en tydelig teologisk kontekst for de endringer Sacrosanctum consilium gir liv til når det gjelder liturgi og kirkemusikk. Men noe kan i sin klare tydelighet sies, og følgende spørsmål står sentralt: Hvilke retningslinjer skal styre den liturgiske og kirkemusikalske tilpasning som følger av økt tilstrømning og økt bruk av nasjonale messer i Den katolske kirke?

Intet rokker ved den romerske ritus sin plass som liturgiens kirkelige fundament. Samtidig understreker konsilet tydelig at dette bare er et utgangspunkt, og det skal utvises et «kirkerettslig skjønn». Dette skjønnet kommer til uttrykk gjennom det noen beskriver som en ny «liturgisk relativisme», som tidligere aldri har vært teologisk uttrykt.

Det fastsettes eksempelvis at - ’Under forutsetning av at den romerske ritus i alt vesentlig blir respektert, skal det gis plass til et legitimt mangfold.’ – og åpnes dermed for potensielt store endringer. Når det også inntas formuleringer som ’alle former for sann kunst’, ’også andre instrumenter’ (enn pipeorgelet), og ’andre former for kirkemusikk enn den gregorianske’ - i tillegg til at det åpnes for ’egenkomposisjon’ – er den «ideologiske» likheten med det moderne samfunnet Kirken ønsket å aktualisere seg i forhold til på 1960-tallet svært tydelig.

Dominoeffekt  

Nå er det ikke slik at ønsket om en større deltakelse fra menigheten i liturgiens lovprising av Gud, var fremmed for Kirken før den ble den fremtredende pedagogiske målsetting på det kirkemusikalske området etter det annet Vatikankonsil. Og for de fleste av oss er det vanskelig å stille oss misbilligende til et slikt ønske.      

Sara Brødsjø, organist og kantor i St. Halvard katolske kirke i Oslo, stiller likevel i sin masteroppgave spørsmål om messen som «konsept» har eller er i ferd med å endre seg fra «å være et offer til Gud, til å bli en feiring av de troendes fellesskap». Dersom vi legger et slikt interessant perspektiv til grunn, forklarer det hvorfor liturgien er under et stadig press, dvs. som en følge av en grunnleggende funksjonsendring i selve messen. Et av de eksempler hun, slående nok, trekker frem er den sjangerblanding som mest tydelig utviklet seg i ungdomssalmebøkene etter konsilet, det vil si fra 70-tallet og frem til i dag.

Veiskille

I et endret messe-konsept hvor Guds-nærværet må konkurrere og tilpasse seg et nytt liturgisk ønske om et sterkere menneskenærvær, kan resultatet bli at det tvinges frem kirkemusikalske endringer det kan være vanskelig å se rekkevidden av i en større historisk kontekst. Dette blir av noen formulert som om en ny katolsk «folkekirke» er i ferd med å etablere seg i sin rituelle støpning, og at dette utvilsomt er i ferd med å bli rimelig tydelig på det kirke-musikalske området.

For noen kan det forståelig nok oppleves som et veiskille både i teologisk forstand og i en katolsk-liturgisk sammenheng, plutselig å befinne seg i en situasjon hvor man diskuterer hvem kirken og messen i katolsk-teologisk lære er til for.

 

AV EDMUND S VATS