Pavens Angelus: Forholdet til Jesus har førsteprioritet

I sin Angelus søndag 2. juli forklarte pave Frans at for en disippel er forholdet til Jesus det sterkeste av alle forhold. Alle andre forhold får sin mening ut fra det. «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved Jesus Kristus, og de to skal være ett».

Søndagens evangelietekst var fra Matteusevangeliet:

Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.
Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. Den som tar imot en profet fordi han er profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få den rettferdiges lønn. Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel – sannelig, jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn!» (Matt 10,37-42)

Her følger alt det paven sa før selve angelusbønnen:

Dagens liturgi gir oss slutten av misjonstalen i Matteusevangeliets tiende kapittel (jf. 10,37-42), der Jesus underviser de tolv apostlene like før han sender dem ut på deres første misjonsoppdrag til landsbyene i Galilea og Judea. På slutten av talen understreker Jesus to aspekter som er vesentlige for en misjonerende disippels liv: for det første at misjonærens bånd til Jesus er sterkere enn alle andre bånd; for det andre at det ikke er seg selv misjonæren bringer, men Jesus og gjennom ham vår himmelske Fars kjærlighet. Disse to aspektene henger sammen fordi jo bedre Jesus er sentrert i disippelens hjerte og liv, desto mer  «gjennomsiktig» er disippelen for hans nærvær.

«Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig» (vers 37), sier Jesus. En fars kjærlighet, en mors ømhet, det fine vennskapet mellom søsken…: Selv om alt dette er bra og legitimt, kan det ikke settes foran Kristus. Ikke fordi han vil at vi skal være hjerteløse og utakknemlige, men tvertimot fordi det å være disippel krever at forholdet til Mesteren må komme først – uansett om disippelen er legmann, legkvinne, prest eller biskop må dette forholdet komme først. Kanskje det aller første spørsmålet vi bør stille en kristen er: «Men er du sammen med Jesus? Ber du til Jesus?». Forholdet. Vi kan så å si parafrasere Første Mosebok: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved Jesus Kristus, og de to skal være ett» (jf. 1 Mos 2,24).

Den som lar seg trekke inn i dette kjærlighetsforholdet og lever sammen med Herren Jesus blir en representant for ham, en «ambassadør», framfor alt ved sin væremåte og levemåte, og han blir det i så høy grad at når Jesus sender disiplene ut på misjonsoppdrag sier han selv at «den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg» (Matt 10,40). Det er nødvendig at folk må kunne merke at for denne disippelen er Jesus virkelig «Herren», han er virkelig sentret og hans livs alt. Det spiller da ingen rolle om han, som alle andre, har sine begrensninger og også feil – så sant han er ydmyk nok til å innrømme dem –; det som er viktig er at han ikke har et «delt hjerte» – det er farlig. «Jeg er kristen, jeg er Jesu disippel, jeg er prest, jeg er biskop, men hjertet mitt er delt». Nei, det går ikke an. Hjertet vårt må ikke være delt, men enkelt og helt; vi må ikke ta to sko på foten, men være ærlige med oss selv og med alle andre. Å være dobbel er ikke kristent. Derfor ber Jesus Far om at disiplene ikke må falle for verdens ånd. Enten er du med Jesus, med Jesu ånd, eller du er med verdens ånd.

Vår presteerfaring lærer oss her noe meget vakkert og meget viktig: Det er nettopp ved å bli tatt imot av Guds hellige og trofaste folk, nettopp ved at folket med kjærlig tro gir deg dette «begeret med kaldt vann» (jf. vers 42), som Herren nevner i evangeliet, at du blir hjulpet til å være en god prest! Også i misjon fins det gjensidighet: Hvis du forlater alt for Jesu skyld, gjenkjenner folk Herren i deg, og samtidig hjelper det deg med å omvende deg til ham dag for dag, med å fornye deg og rense deg for kompromisser og med å motstå fristelser. Jo nærmere en prest er Guds folk, desto nærmere vil han føle seg Jesus, og jo nærmere en prest er Jesus, desto nærmere vil han føle seg Guds folk.

Jomfru Maria opplevde personlig hva det vil si å løsrive seg fra seg selv og elske Jesus, og ga slik, ut fra troen, en ny mening til familiebånd. Må hun ved sin moderlige forbønn hjelpe oss å være fri og glade misjonærer for evangeliet.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse