Presten er Brudgommen

Jeanne Wredens innlegg i St. Olav nr. 3 2017, "Ordinasjon av kvinner – en umulighet?", synes blant annet å være rettet mot et innlegg jeg skrev om våren i avisen Vårt Land, der jeg påstod at kvinnelige prester i Den katolske kirke er en umulighet.

TEKST  p. HALLVARD THOMAS HOLE OFM 

Les Jeanne Wredens innlegg på s. 20 i St. Olav kirkeblad nummer 3 – 2017. 

Saken er ikke blitt mindre aktuell ved at det på forsommeren dette året, ble foretatt en ulovlig og ugyldig ”ordinasjon" av en kvinne i Trondheim, som ikke har ført til annet enn at de involverte er ekskommuniserte fra Kirkens fellesskap. I det følgende ønsker jeg å anskueliggjøre hvorfor det er katolsk tro at kun menn kan bli prester.

Upresist

Før jeg redegjør for hvorfor jeg mener kvinnelige ordinasjoner er en umulighet, vil jeg komme med noen bemerkninger angående det jeg oppfatter som upresise formuleringer i Wredens innlegg. I innledningen hevder hun at Kirken er i konstant forandring, men hun glemmer å nevne at Kirkens vesen og misjon forblir den samme.

Det samme gjelder sannheten Kirken forvalter og formidler. Wreden hevder videre i innledningen at det er 40 år siden Kirken behandlet temaet offisielt, men nevner selv at pave Johannes Paul II tok opp spørsmålet om ordinasjon av kvinner i 1994. Kirken har dessuten gjentatte ganger fordømt ulovlige "ordinasjoner" de siste årene, både på lokalt plan og fra høyeste hold. Dette må også kunne regnes som offisiell behandling.

Videre vil hun legge den teologiske antropologien til grunn for Kirkens syn på prestedømmet, men hun glemmer at prestedømmet også må sees i lys av hele teologien: kristologi, trinitologi, sakramentslære, kirkelære osv.

Definitiv lære

I slutten av sitt innlegg betegner Wreden pave Johannes Paul IIs uttrykk "definitiv lære" som et nytt, kirkerettslig uttrykk. Her snakker vi derimot om et teologisk uttrykk, som beskriver hvilken kategori denne trossannheten befinner seg i, for troens sannheter er ikke bare dogmene. Kirken har for eksempel intet dogme om at aktiv dødshjelp er en alvorlig synd, men det er hevet over enhver tvil at det er Kirkens definitive lære at f.eks. aktiv dødshjelp, abort og prostitusjon er alvorlige moralske onder.

Denne type definitiv lære gjelder også ordinasjonen av menn. Med andre ord sier pavens uttrykk noe om både lærens katolisitet og karakter som trossannhet og lære. Det er et uttrykk for det oldkirken allerede definerer som katolsk tro, det som er "trodd av alle, på alle steder og til alle tider". Det er altså ikke snakk om en ny lære.

Kategorien "definitiv lære" fikk sitt uttrykk i kirkeretten først i 1998, og er forbundet med trosbekjennelsen som avlegges ved bl.a. innsettelser til kirkelige embeder, hvor det heter: "I also firmly accept and hold each and everything definitively proposed by the Church regarding teaching on faith and morals". Paven fastslår altså at læren om at kun menn kan bli ordinert tilhører det lag av trossannheter som er uforanderlige, uten dermed å være definert som dogme.

Brudgomsbildet

Så til sakens kjerne. J. Wreden hevder at blant annet spørsmålene "Hvem er Kristus?" og "Hvem er vi?" må danne grunnlag for vår teologiske og antropologiske forståelse av prestedømmet. Jeg er ikke uenig med henne, men all teologi må også ha Skriften som sin "sjel". Derfor mener jeg at hun undervurderer betydningen av brudgomsbildet i forbindelse med det sakrametale prestedømme, når hun plasserer det i kategorien "ett av mange bilder Kristus bruker om seg selv". Det er nemlig mer enn bare et bilde i fortellingen om Guds folk, både i Det gamle og Det nye testamentet.

I Det gamle testamentet blir Guds pakt med sitt folk fremstilt som en ektepakt, som et bryllup, hvor Gud tar sitt folk til ekte (Jfr. Jes 62,5-6; Høys). Enda tydeligere er dette gjennom alle de gangene brudd på pakten, dvs. avgudsdyrkelse ol., blir fremstilt som ekteskapsbrudd og horskap (jfr. 2. Mos 34,15; 5 Mos 32,21). Som med mange andre symboler og profetiske tegn i Det gamle testamentet, er også denne bryllupslignelsen en foregripelse av den virkelighet som skulle komme med den ventede Messias.

Hyppig motiv

I Det nye testamentet blir bryllupsbildet ikke mindre relevant når Jesus gjennom flere lignelser fremstiller seg selv som brudgommen (jfr. Matt 9,15; 25,1 ff). Dette er faktisk et av de motivene Jesus bruker hyppigst.

Ikke bare er det en lignelse, men også indirekte omtaler han seg selv som brudgommen (Jfr. Mark 2,19-20). Johannes synes å gi en enda dypere teologisk utlegning av brudgomstematikken, når vi i hans versjon av Evangeliet kan se en tydelig link mellom bryllupet i Kana, hvor Jesus henviser til sin time,  og Golgata, da hans time var kommet.

Apostelen Paulus utdyper dette ytterligere når han sammenligner forholdet mellom mann og kvinne med forholdet mellom Kristus og Kirken. En mann elsker sin hustru «slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den». Som for å påpeke betydningen av denne innsikt, skriver apostelen videre: «Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken».

Enhet

Når vi så ser på øyeblikket den nye pakt ble opprettet, pakten mellom Kristus og Kirken, mellom Brudgom og Brud, ser vi at denne ble opprettet da Kristus feiret nattverd med de tolv og senere døde på korset: «Drikk alle av det. For dette er mitt blod, paktens blod». Jesus spiser ikke bare påskemåltid, men han samler sitt folk til én Kirke og ber for at den skal være ett (Jfr. Joh 17,20n). Han formidler den nye pakts bud: «Dere skal elske hverandre» (Joh 13,34).

Alt dette innebærer at nattverden, som Jesus ba de tolv om å feire til hans minne, er den høyeste konsentrasjon og realisering av enheten i Kirken og Kristi nærhet i den, men også det siste måltid som bryllup og ektepakt, hvor Kristus – Hodet forener seg med sin Kirke, og de blir ett legeme: Kristi mystiske legeme.

Presten har som sin viktigste oppgave å feire nattverden i Kristi egen person, hvilket ikke bare synliggjør at det er Brudgommen som gir sitt liv for Kirken og forener seg med den, men like reelt som han er til stede i brødet og vinen, like reelt er han til stede i presten som Brudgom overfor sin Kirke. Derfor snakker vi ikke bare om at presten er et symbol eller et tegn på Kristi nærvær, men at det er Kristus "i egen person" som feirer.

Vesensendring

Ordinasjonen innebærer en ontologisk endring – en vesensendring - i presten, som knytter ham til Kristus. Det er kanskje her den teologiske antropologien virkelig kommer til sin nytte, ved at den kan utdype og forklare denne ontologiske endringen.

Denne ontologiske endringen, som gjør at presten kan handle "in persona Christi", fordrer at den ordinerte er mann, fordi Kristus er Brudgommen som tar sin Kirke til ekte ved sin pakt. I dagens kjønnslikegyldige samfunn har mange nok ikke vanskeligheter med å forestille seg at en kvinne står i Jesu sted, og dermed inntar Brudgommens plass, men Den katolske kirke er av den oppfatning at dette ikke er mulig.

Prestetjenesten er ikke kjønnsnøytral, nettopp på grunn av den ontologiske foreningen med Kristus - Brudgommen som ordinasjonen innebærer, som også henger sammen med det tungtveiende eksegetiske, eklesiologiske og sakramentologiske innholdet i ordinasjonens sakrament. Like lite som ekteskapet kan endres som en pakt mellom mann og kvinne, kan forholdet mellom Kristus – Hodet og Kirken endres. Derfor må presten, som handler «i Kristi – Brudgommens egen person», være mann.

Fullkomne forløser

Dette besvarer også Wredens avsluttende spørsmål om ikke noe mangler i Kristus-representasjonen, all den tid kun menn blir kalt til det tjenende prestedømmet. Det er hele Kristus - Brudgommen som virker i presten og realiserer sin pakt med Kirken når folket samles rundt nattverdsbordet. Spørsmålet Wreden stiller er således underlig, da det impliserer en slags mangelfullhet over frelsesgjerningen hvis Kristus selv ikke er både mann og kvinne på en og samme tid. Kristus var kun mann, men ikke desto mindre er han den fullkomne forløser og frelser. I den grad vi skal snakke om enda større fylde og enhet for Kirkens del, er vi over på De helliges samfunn og Kirkens eskatologiske oppfyllelse i himmelriket. Denne fylden er alle kalt til, uten unntak, både synder og hellig, mann og kvinne, prest og leg.