Biskop Bernts preken ved diakonvielsen 26. august

Diakonvielse 26. august, 2017: Paul Opata og Josef Ottersen

 

Kjære Josef og Paul,

jeg hilser deres slektninger og venner, alle som er kommet hit for å be for dere og sammen med dere idag.

 

Dere blir viet til diakoner idag, en fredelig lørdag sent på sommeren. Det kunne være fristende å si at dere innleder en kort fase av deres liv, for allerede før St. Hans neste år vil dere gå inn i tjenesten som prester. Jeg vet naturligvis at dere er for godt forberedt til å tro at det er noe kortsiktig som begynner idag. Enhver prest og biskop verd sitt salt vet at han ikke bare i sakramental karakter, men også i forståelsen av sin tjeneste, bærer med seg den nåde som ble meddelt ham i diakaonvielsen. Den hellige fars mest realistiske titel peker også hen imot hans diakonat, når han kaller seg Guds tjeneres tjener.

 

Når dere blir ordinert idag, vet jeg at dere mottar sakramentet i takknemlighet over en kristen formasjon som begynte for lenge siden, i det hjem deres foreldre gav dere. Den fortsatte i menighet og skole. Svært mange av dem som er til stede her idag, har andel i deres menneskelige og åndelige utvikling. Jeg retter en særskilt takk til rektor ved St. Eystein presteseminar, p. Bharath Villvarajen, og hans medarbeidere, rektor ved Det engelske kollegium i Roma, mgr. Philip Whitmore, og spiritual ved Det skotske kollegium p. Mark Cassidy. Disse har hatt ansvaret for henholdsvis Josef og Pauls formasjon i den siste fase av deres studier. Når vi sender to nye studenter til Det engelske kollegium i høst, vet jeg at de er i trygge hender.

 

Biskop Bernt (midten) sammen med Paul Opata (t.v.) og Josef Ottersen (t.h.).

 

Vi vet at kall er svaret på Kirkens bønn. Evne og vilje til å høre kallet er en sak for dem som kalles. Det kan være vanskelig å høre og motta kallet i en verden som har så meget annet å tilby enn det å tjene Gud. Dere, Paul og Jose, har forstått de tegn Gud har gitt dere. Ja, dere har hørt hva han har sagt dere, fulgt ham i glede, og stiller dere frem til hans tjeneste idag. Dere vil gi deres liv for å tjene ham. Det er ikke andre som bærer dere frem; dere er ikke Kirkens offer – uansett hvor inderlig og utholdende vi ber for prestekall. Dere svarer ”ja”. Gud tar ingen i sin tjeneste som ikke vil bli det han kaller dem til. Den glede dere begge legger for dagen, gjør et stort inntrykk på oss, og vil gi mot til de mange som ber for kall. Dere vil inspirere unge menn og være et eksempel for andre Gud velger å kalle.

 

Det gjør alltid et dypt inntrykk, når en ung mann eller kvinne avlegger cølibatsløftet. Her er det også fare for misforståelser. Noen frykter at Kirken pålegger dere et urimelig offer. Rett forstått dreier det seg om noe annet, friheten til å tjene. De løfter dere avlegger idag, er en forutsetning for å oppnå den frihet den hellige tjeneste forlanger. Lydigheten er ikke blind, og gjør ikke blind – og den retter seg mot Gud. Dere beholder deres rett til å si hva dere tror er den rette vei og tjeneste for dere. Og dere skal høres, om ikke adlydes. Biskoper og ordensforesatte står i den samme lydighet. De er ikke tatt ut av den. De ville misforstå fatalt om de trodde det dreide seg om lydighet mot deres person.

 

Lydigheten kan være tung, for det hender våre foresatte gjør andre valg for oss enn vi selv ville ha gjort. Allikevel ser jeg i mitt liv som prest at lydigheten snarere har vært en beskyttelse mot eget overmot, enn et åk.

 

I Apostlenes gjerninger leser vi at de første syv som ble utvalgt til diakoner, var folk med godt rykte, åndsfylte og forstandige. Disse ord, tror jeg, tåler vi å høre også idag. Det de syv ble utvalgt til, var imidlertid noe som høres lite attraktivt ut, en rettferdig tjeneste ved bordene. Ordet diakon betyr ganske enkelt tjener, en oppgave og titel svært få ønsker seg i vårt samfunn. Dette var den eneste titel Herren Jesus gav seg selv.

 

Kirkens første martyr var diakonen Stefanus. Vi skal gå litt frem i tid, til august 258, og Valerians kristenforfølgelse. Pave Sixtus II viet den unge Laurentius til diakon, og gav ham hovedansvaret for de 1500 syke, blinde, lamme, spedalske og foreldreløse som Kirken tok seg av. Den 6. august dette år led Sixtus martyrdøden. Samtidig forlangte Romas prefekt at Laurentius skulle utlevere Kirkens gull og sølv til keiseren, og gav ham tre dagers frist.

 

Diakonen delte istedenfor ut alt Kirken eiet til de fattige og syke. Da prefekten kom for å hente skattene, hadde Laurentius kalt sammen så mange han kunne av disse stakkars menneskene, og sa at nettopp disse var Kirkens skatter. Prefekten mente han ble holdt for narr, og utleverte Laurentius til et skrekkelig maryrium; han ble brent til døde, langsomt på en rist. Diakonen brukte sine siste minutter på jorden til å be for Romas omvendelse. Hans bønn og eksempel bragte tusener av romere til omvendelse.

 

Jeg nevner Laurentius’ martyrium bare av én grunn: Han forteller oss hva – eller rettere sagt, hvem – som er Kirkens skatter. Det er de som trenger Gud og Kirken mest. Disse er det diakonene skal se, trøste og hjelpe. Vår pave Frans minner oss om at det vi gjør for dem, er det viktigste av alt vi gjør. Liturgien og forkynnelsen er kraftløs, hvis den ikke blir fullbyrdet i nestekjærlige handlinger.

 

Dere alle som er her, jeg ber dere huske på Josef og Paul i deres bønn. Uansett hvor sterke og friske dere er, ta eksempel av Romas elendige. Ikke bare var de Kirkens virkelige skatter, de var Kirkens styrke.

 

Les mer on diakonvielsen HER