Det kristne håpet – 28. Håpet som martyrenes styrke

 

Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.

Onsdag 28. juni holdt pave Frans sin tjueåttende katekese om det kristne håpet. Håpet er martyrenes styrke. De har et sikkert håp om at ingenting og ingen kan skille dem fra Guds kjærlighet. De «lever ikke for seg selv […] og det er bare ut av troskap til evangeliet at de aksepterer å dø.»

Under audiensen ble det lest fra Matteusevangeliet:


«Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!
Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine.
Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død.
Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.»

(Matt 10,16-17.21-22)

Det kristne håpet – 28. Håpet, martyrenes styrke

Kjære brødre og søstre, god dag!
I dag skal vi reflektere over det kristne håpet som martyrenes styrke. Når Jesus i evangeliet sender disiplene ut på misjonsoppdrag, forespeiler han dem ikke at det vil bli lett; tvertimot sier han tydelig fra om at vi vil møte motstand, når vi forkynner Guds rike. Og han anvender også et ekstremt uttrykk: «Og dere skal hates» – hates! – «av alle for mitt navns skyld» (Matt 10,22). De kristne elsker, men det er ikke alltid at de blir elsket. Jesus gjør det klart for oss helt fra starten av: Trosforkynnelse finner sted i en atmosfære som er mer eller mindre fiendtlig.
De kristne er altså menn og kvinner som går «mot strømmen». Det er ganske naturlig: Ettersom verden er preget av synden, som viser seg i forskjellige former for egoisme og urett, går de som følger Kristus i motsatt retning. Ikke for å gå i polemikk, men for å være tro mot Guds rikes logikk, som er en håpets logikk og som omsettes til en livsstil basert på Jesu anvisninger.


Og det første han lærte var fattigdom. Når Jesus sender ut disiplene sine, later det til at han er mer opptatt av «å kle av dem» enn «å kle på dem»! For en kristen som ikke er ydmyk og fattig, befridd fra rikdom og makt og framfor alt fra seg selv, ligner ikke på Kristus. På sin vei i denne verden har de kristne bare med seg det som virkelig trengs underveis, men de har hjertet fullt av kjærlighet. Det virkelige nederlaget for en kristen er å falle i hevnens eller voldens fristelse og gjengjelde ondt med ondt. «Jeg sender dere ut som sauer blant ulver», sier Jesus (vers 16). Altså uten tenner, uten klør, uten våpen. Den kristne må heller prøve å være klok og noen ganger også kløktig (jf. Luk 16,1-13): Dette er dyder godtatt av evangeliets logikk. Men aldri vold. For å overvinne det onde kan man ikke bruke det ondes metoder.


Den kristnes eneste styrke er evangeliet. Når vi har det vanskelig, må vi tro at Jesus er foran oss og ikke slutter å ledsage sine disipler. Forfølgelse står ikke i motsetning til evangeliet, men er en del av det: Hvis vår Mester ble forfulgt, hvordan kan vi da håpe å få slippe å kjempe? Men under stormen må ikke den kristne miste håpet og tro at han er blitt forlatt. Jesus beroliger disiplene sine ved å si: «Hvert hårstrå dere har på hodet, er talt» (Matt 10,30). Ingen av menneskets lidelser, selv ikke de minste og mest bortgjemte, er altså usynlige for Guds øyne. Gud ser, det er helt sikkert at han beskytter oss; og han vil befri oss. For blant oss fins det En som er sterkere enn det onde, sterkere enn mafiaene, enn lyssky renker, enn dem som tjener på desperate mennesker, enn arrogante personer som undertrykker andre… En som fra evighet av lytter til Abels blod som roper fra jorden (jf. 1 Mos 4,10; Hebr 12,24).

 
De kristne må derfor alltid befinne seg på «den andre siden» av verden, på den siden som Gud valgte: ikke forfølgere, men forfulgte; ikke arrogante, men milde; ikke sjarlataner, men mennesker som underordner seg sannheten; ikke svindlere, men ærlige mennesker.
Denne troskap til Jesu stil – som er en håpets stil – helt til døden, fikk et meget vakkert navn av de første kristne: «martyrium». Det betyr «vitnesbyrd». Ordforrådet bød på mange andre muligheter: De kunne ha kalt det for heroisme, selvfornektelse, selvoppofrelse. Men i stedet ga den første timens kristne det et navn som dufter av det å være disippel. Martyrene lever ikke for seg selv, de kjemper ikke for å hevde sine egne ideer, og det er bare ut av troskap til evangeliet at de aksepterer å dø. Martyriet er ikke engang det høyeste idealet for et kristent liv; høyere enn det står kjærligheten, kjærligheten til Gud og til nesten. Paulus uttrykker det meget godt i «kjærlighetens høysang»:


«Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.»

(1 Kor 13,3).


Ideen om at selvmordsbombere skulle kunne kalles for «martyrer» er motbydelig for de kristne: Ingenting i deres endelikt kan sammenlignes med holdningen hos Guds barn.


Når vi leser om de mange martyrene, både før og nå – det fins nå flere martyrer enn i den første tiden – hender det at vi blir overrasket over det motet som de møtte prøven med. Dette motet er et tegn på det store håpet som besjelet dem: det sikre håpet om at ingenting og ingen kunne skille dem fra Guds kjærlighet, gitt oss i Jesus Kristus (jf. Rom 8,38-39).


Må Gud alltid gi oss styrke til å være hans vitner. Må han gi oss, framfor alt i et skjult martyrium, å leve ut det kristne håpet: ved å utføre våre daglige oppgaver godt og med kjærlighet.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse