Én av Benedikt XVIs Augustin-katekeser

Nå i august minnes vi den hellige Augustin, både på grunn av hans omvendelse 15. august 386, hans mors (den hellige Monikas) død 27. august året etter og hans egen død 28. august 430.

Fem av pave Benedikt XVIs katekeser om kirkefedrene handlet om Augustin. Her er den tredje av disse, oversatt av Maria Junttila Sammut og utgitt på St Olav forlag. Her er temaet er tro og fornuft, som er «det avgjørende tema» for Augustins biografi.«Det synes meg som om vi må gjenopprette menneskenes håp om å finne sannheten», skrev Augustin.

Den hellige Augustin (RV)

 
DEN HELLIGE AUGUSTIN
III: LÆRE. TRO OG VITEN
30. januar 2008, Paul Vls aula

Etter bønneuken for kristen enhet vender vi i dag tilbake til den store Augustin. Til 1600-årsjubilet for Augustins omvendelse skrev min kjære forgjenger, pave Johannes Paul II, i 1986 et langt og mettet dokument, det apostoliske brevet Augustinum Hipponensem. Paven selv ønsket at denne teksten skulle være «en takksigelse til Gud for hans gave til Kirken og ved Kirken, til hele menneskeheten, ved denne vidunderlige omvendelsen». I en senere kateketisk utlegning ønsker jeg å vende tilbake til omvendelsen. Det er et grunnleggende tema ikke bare for Augustins personlige liv, men også for vårt. I evangeliet forrige søndag oppsummerte Herren selv sin forkynnelse med ordene: «Vend om.» Ved å følge Augustins vandring, kan vi meditere over hva denne omvendelsen er. Den er noe endelig, noe avgjørende, men den grunnleggende avgjørelsen må utvikle seg, må virkeliggjøres gjennom hele vårt liv.

Dagens katekese er imidlertid viet temaet tro og viten, som er et avgjørende, eller enda mer det avgjørende tema for Den hellige Augustins biografi. Fra sin barndom av hadde han lært om den katolske tro fra sin mor Monika. Men fra ungdomstiden av forlot han denne troen, for han klarte ikke lenger å se fornuft i den, og han ønsket seg ikke en religion som ikke samtidig for ham fremsto som uttrykk for fornuften, altså av sannheten. Hans tørste etter sannheten var radikal, og den førte ham derfor bort fra den katolske tro. Men hans radikalitet var av en slik art at han ikke kunne nøye seg med en filosofi som ikke førte til selve sannheten, som ikke førte til Gud – en Gud som ikke bare var en siste kosmologisk hypotese, men som er den sanne Gud, den Gud som gir liv og trer inn i vårt eget liv. På denne måten utgjør hele Augustins intellektuelle og åndelige vandring en holdbar modell også i dag for forholdet mellom tro og fornuft. Dette er et tema som ikke bare angår troende, men ethvert menneske som søker sannheten; et tema som er sentralt for alle menneskers likevekt og skjebne. Disse to dimensjonene, tro og fornuft, må ikke skilles eller settes opp mot hverandre, men heller alltid gå sammen. Som Augustin selv skrev etter sin omvendelse, er tro og fornuft «de to kreftene som fører oss til kunnskap» (Contra Academicos III, 20,43). I dette henseende er de følgende to augustinske formlene (Serm. 43,9) med rette velkjente. Først: Crede ut intelligas («Du tror for å forstå»); troen åpner veien til å gå gjennom sannhetens port. Dernest, og uatskillelig fra den første: Intellige ut credas(«Du forstår for å tro»); utforsk sannheten for å kunne finne Gud og tro.

Med stor aktualitet og tilsvarende dybde uttrykker Augustins to formler denne problemstillingens syntese, hvor også Den katolske kirke ser et uttrykk for sin egen vandring. Historisk sett hadde denne syntesen allerede begynt å ta form før Kristi komme, i møtet mellom den jødiske tro og den greske tanke i den hellenistiske jødedom. I den påfølgende historien er denne syntesen gjentatt og videreutviklet av flere kristne tenkere. Harmonien mellom tro og fornuft betyr fremfor alt at Gud ikke er langt borte. Han er ikke langt borte fra vår fornuft og vårt liv; han er nær hvert menneske, nær vårt hjerte og nær vår fornuft, om vi virkelig begir oss ut på vandring.

Augustin erfarte nettopp denne Guds nærhet til menneskene med en usedvanlig intensitet. Guds nærvær i mennesket er dypt og samtidig mystisk, men det kan erkjennes og oppdages i ens eget indre. «Gå ikke ut», fastslår konvertitten, men «vend tilbake til deg selv. I det indre menneske bor sannheten, og om du finner at naturen er foranderlig, overgå da deg selv. Men kom i hu, når du overgår deg selv, at du overgår en fornuftig sjel. Strekk deg derfor dit hvor fornuftens lys tennes» (De vera religione 39,72). Dette er det samme som han selv understreket med sitt berømte utsagn på begynnelsen av Bekjennelser, den åndelige selvbiografien skrevet til Guds ære: «Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg» (I, 1,1).

Guds fjernhet er derfor det samme som fjernhet fra seg selv. «Men», sier Augustin og vender seg direkte til Gud, «du var innenfor mitt innerste og høyere enn det som var høyest i meg» (interior intimo meo et superior summo meo – Bekjennelser III, 6,11). Som han sier i et annet avsnitt der han minnes tiden før sin omvendelse: «Du var der før meg, men jeg hadde gått bort fra meg selv. Jeg kunne ikke engang finne meg selv, enda mindre deg» (Bekjennelser V, 2,2). Nettopp fordi Augustin i egen person erfarte denne intellektuelle og åndelige vandringen, visste han å gjengi den i sine verker med så stor umiddelbarhet, dybde og visdom. I to andre kjente utdrag fra Bekjennelser (IV, 4,9 og 14,22) erkjenner han at «mennesket er en stor gåte» (magna questio) og «en stor avgrunn» (grande profundum), en gåte og en avgrunn som Kristus alene opplyser og frelser. Dette er viktig: Et menneske som er langt borte fra Gud, er også langt borte fra seg selv, fremmedgjort fra seg selv, og det kan bare finne seg selv igjen når det møter Gud. Slik kommer det også til seg selv, til sitt sanne jeg, til sin sanne identitet.

Mennesket – sier Augustin i De civitate Dei (XII, 27) – er av naturen sosialt, men av lastene antisosialt. Det er frelst av Kristus, den eneste mellommann mellom Gud og menneskeheten og «frihetens og frelsens universelle vei», som min forgjenger Johannes Paul II gjentok (Augustinum Hipponensem, 21). Augustin fastslår i det samme verket at foruten denne veien, som menneskeheten aldri har manglet, «har aldri noen blitt frigitt, vil aldri noen bli frigitt» (De civitate Dei X, 32,2). Som den eneste som formidler frelse, er Kristus Kirkens hode, og han er forenet med henne på rnystisk vis og til en slik grad at Augustin kan si: «Vi er blitt Kristus. For dersom han er hodet og vi hans lemmer, da utgjør han og vi sammen det totale mennesket» (In Iohannis evangelium tractatus 21,8).

Guds folk og Guds hus; i Augustins visjon er dermed Kirken nært knyttet til begrepet om Kristi legeme. Den er grunnlagt på den kristologiske nytolkningen av Det gamle testamente og det sakramentale liv som er sentrert rundt eukaristien, hvor Herren gir oss sitt legeme og forvandler oss til sitt eget legeme. Det er derfor avgjørende at Kirken, som er Guds folk forstått kristologisk og ikke sosiologisk, virkelig er føyet inn i Kristus. «Han», sier Augustin i et vakkert avsnitt, «ber for oss som vår prest, ber i oss som vårt hode, bes til av oss som vår Gud. I ham gjenkjenner vi derfor vår egen stemme, og i oss, hans» (Enarrationes in Psalmos 85,1).

I avslutningen av det apostoliske brevet Augustinum Hipponensem ville Johannes Paul II spørre Augustin hva han hadde å si til menneskene i dag, og han svarer først og fremst med ord Augustin etterlot seg i et brev diktert kort tid etter hans omvendelse: «Det synes meg som om vi må gjenopprette menneskenes håp om å finne sannheten» (Ep. 1,1). Det er denne sannhet, som er Kristus selv, sann Gud, som er mottakeren av en av de vakreste og mest kjente bønnene i Bekjennelser (X, 27,38): «Sent har jeg elsket deg, du skjønnhet så gamme!og så ny! Sent har jeg elsket deg! Se, du var i mitt indre, og jeg var utenfor. Der lette jeg etter deg. Og jeg som selv ikke var skjønn, kastet meg over alt det skjønne du hadde skapt. Du var med meg, men jeg var ikke med deg. De skjønne tingene som holdt meg langt borte fra deg, hadde ikke vært der dersom de ikke var i deg. Du kalte og ropte og brøt gjennom min døvhet. Du blinket og strålte og jaget vekk min blindhet. Jeg fikk kjenne din duft, og nå lenges jeg etter deg. Jeg fikk kjenne smaken av deg, og nå hungrer og tørster jeg etter deg. Du rørte ved meg, og jeg brenner i lengsel etter din fred.»

Og se, Augustin møtte Gud, og gjennom hele hans liv erfarte han Gud like til det punkt at denne virkeligheten – som fremfor alt er møtet med en Person, Jesus – endret hans liv. På samme måte endres livet til dem – kvinner og menn – som til alle tider har fått nåde til å møte ham. La oss be Herren om å skjenke oss denne nåden og slik gi oss å finne hans fred.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse