– Jeg har aldri opplevd å bli skult stygt på

Mange er skeptiske til muslimske kvinners hodeplagg. Men også på katolsk (og annet kristent) hold finnes lange tradisjoner for at kvinner går med hodeplagg eller slør, både i ordenslivet og utenfor. Slipper nonnene billig unna sammenlignet med hijabkledte muslimske kvinner? Hva er forskjellene og likhetene mellom plaggene?

Tekst: Eirik Steenhoff

 – I Midtøsten har det vært en felles tradisjon i flere hundre, om ikke tusenvis av år, for hvordan kvinner har dekket håret til, sier Berit Thorbjørnsrud (bildet, foto: UiO), professor i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo, til katolsk.no. – Helt fra de første sivilisasjonene pleide kvinner å dekke seg til. Jødene overtok denne tilsløringsskikken fra områdene i nærheten, og derfor finner vi den også beskrevet i Bibelen.

– I Egypt vil fremdeles lavklassekvinner uten utdannelse ha den samme drakten enten de er muslimer eller kristne. Den lange, sorte nonnedrakten som ble brukt før Det annet Vatikankonsil [1962–65, journ.anm.], ligner for eksempel på de tradisjonelle ærbarhetsplaggene fra Midtøsten. De koptisk-ortodokse nonnene i Egypt bruker disse fremdeles. Og de kristne og muslimske plaggene har mye av den samme begrunnelsen.

Hva er egentlig den historiske bakgrunnen for dagens hijab?

– Dagens hijab oppsto i Egypt på 1970-tallet, sier Thorbjørnsrud. – Inntil det 20. århundre hadde alle kvinner en felles klesdrakt. Utover på 1900-tallet begynte man å kaste ansiktsslørene, slutte å bruke ærbarhetsplaggene og ta i bruk mer vestlige klær. På 70-tallet kommer en ideologisk omdreiningsperiode, hvor den første generasjon kvinner på universitetene gjør opprør mot konsumkulturen og den økende materialismen. De utformet en ny islamsk drakt: lange, diskrete kjoler som på samme tid markerte at de var utdannede og sto opp for islam, at de var imot motepress og konsumerisme. Dette gjorde de i samarbeid med de nye islamistgrupperingene i Egypt, sier Thorbjørnsrud.

Hijab er både religiøst og politisk symbol

– Hijaben oppsto altså som et politisk-religiøst symbol med mange ulike betydninger. Utover på 80-tallet blir det popularisert og utbredt over hele den muslimske verden. Dermed får man også mange ulike utforminger av plagget, og det individuelle særpreget blir viktig. Her må vi legge til at hijaben fra begynnelsen ble et distinkt muslimsk symbol. De kristne kvinnene i Midtøsten kunne ikke bruke dette plagget.

Det er lett for oss i Vesten å knytte bestemte fordommer til kvinners bruk av hodeplagg eller fotsid drakt. Men kanskje er skepsisen større til muslimske plagg enn kristne. Vi assosierer ofte nonner og nonnedrakter med noe altruistisk, som sykepleiere. Mens hijab assosieres med patriarkalske strukturer, en fremmed og for noen uønsket religion. Tror du at det er slike fordommer som driver mye av debatten om hijabbruk?

– Jeg tror det finnes en mistenksomhet der ute til alt som har med islam å gjøre. Det er en utbredt idé om at dette er det ultimate symbol på islams kvinneundertrykking. Samtidig tror jeg at nonnene går fri her, kanskje med rette. Det har først og fremst sammenheng at det er så få av dem. Det er veldig sjeldent at vi ser en nonne i bybildet. Og de har gått fri i sexskandalene i Den katolske kirke. Jeg kan tenke meg at katolske prester kunne ha blitt utsatt for større negativ oppmerksomhet. Mens nonnene fremstilles med veldig sympatiske og interesserte intervjuer.

– Det går ikke en påske forbi uten et koseintervju med en nonne i haven på Lunden kloster, sier Thorbjørnsrud. – Nonnene har i manges øyne en verdighet og anstendighet. Dekningen av hijab og islam begynner derimot svært ofte med et negativt spørsmål.

Nonnedrakten er veldig praktisk

– Gjør jeg et veldig skittent arbeid eller er på ferie, går jeg ikke i drakten, sier Anne Bente Hadland, dominikanersøster ved Katarinahjemmet i Oslo. – Jeg eier ikke sivile penklær. Når jeg er kledt i sivil, går det i dongeri og fritidsklær. Er jeg på en tilstelning, bruker jeg drakten. Å slippe å måtte ha klær til alle mulige situasjoner, er veldig praktisk.

– Vi forstår ikke drakten fundamentalistisk, men funksjonelt, samtidig som den jo uttrykker en identitet og tilhørighet. Drakten er et vitnesbyrd om noe mer. Om ikke annet er den kanskje en påminnelse om en annen dimensjon. Jeg opplever også at den åpner for kontakt med folk, sier sr. Anne Bente.

– Våre klær og våre personlige effekter er et slags visittkort. Min drakt er et tegn på et livsvalgsier Anne Bente Hadland, dominikanersøster ved Katarinahjemmet i Oslo. Foto: Katarinahjemmet

Hva slags drakt har du egentlig på deg?

– Denne drakten er opprinnelig en enkel hverdagsdrakt fra middelalderen, sier søsteren. – Den ble forenklet etter Det annet Vatikankonsil. Før konsilet var alle nonnedrakter mer omfattende, og håret var ikke synlig. Sånn sett lignet den hijaben. Det hadde også med datidens idealer for kvinnemote å gjøre, hva som var standsmessig og ikke.

Vitner om Gud

– Alle klesplagg sier noe om hva vi identifiserer oss med. Våre klær og våre personlige effekter er et slags visittkort. Min drakt er et tegn på et livsvalg, og en hjelp til å leve det livet jeg er kalt til. Vi søstre skal vitne om Gud, derfor skal vi ha en enkel klesdrakt som ikke fremhever oss selv, sier sr. Anne Bente.

Hva tenker du om hijaben?

– Jeg opplever en solidaritet med muslimske kvinner som går i hijab. Vi har fått en del muslimer i nærområdet her de siste årene. Det er lett for oss som selv bærer drakt og hodeplagg, å komme i kontakt med dem.

– Men hijaben har også en politisk dimensjon som blir stadig sterkere. Det gjør den kontroversiell. Jeg er ikke motstander av hijab, men hijaben og nonnedrakten er ikke politiske klesplagg på samme måte. Nonnedrakten markerer likevel en avstand til et samfunn som er ekstremt kroppsfiksert og overfladisk. Det har mange sansen for.

 Får du negativ oppmerksomhet ute på gaten?

 – Jeg må si at jeg er veldig heldig. Jeg har aldri opplevd å bli skult stygt på, i motsetning til mange muslimske kvinner med hijab. I den grad min drakt provoserer, er det fordi den signaliserer et liv viet til Gud og en tilhørighet til Den katolske Kirke. Det kan for mange være ille nok. Det må også sies at også innen enkelte miljøer i Kirken, er draktbruk blitt kontroversielt, for eksempel i USA. Der oppfattes drakten i visse kretser som et sterkt kirkepolitisk signal.

– Men som ordenssøster er jeg forpliktet til å vise hva – eller hvem – mitt liv er viet til, uansett hva andre mener, avslutter sr. Anne Bente.