Det kristne håpet – 30. Den guddommelige tilgivelsen: håpets drivkraft

Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.

Onsdag 9. august holdt pave Frans sin trettiende katekese om det kristne håpet. Mennesket lider under sine synder, men «Jesus deler menneskets smerte; når han møter smerten, bryter den typisk kristne holdningen fram fra hans indre, nemlig barmhjertigheten». Jesus tilgir og gir mennesket håp.

Vi minner om at i Barmhjertighetsåret holdt paven en rekke katekeser om barmhjertighet.

Under audiensen ble det lest fra Lukasevangeliet:

Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!» (Luk 7,44.47-50)


Det kristne håpet – 30. Den guddommelige tilgivelsen: håpets drivkraft


Kjære brødre og søstre, god dag!

Vi har nettopp hørt hvordan fariseeren Simons gjester reagerte: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» (Luk 7,49). Jesus har nettopp gjort noe som vakte anstøt. En kvinne der i byen, alment kjent for sitt syndefulle liv, var gått inn i Simons hus, hadde bøyd seg over Jesu føtter og smurt dem med velduftende salve. Alle de som befant seg ved bordet murret da: Hvis Jesus er en profet, burde han ikke la en slik kvinne gjøre slikt mot seg. Disse stakkars kvinnene var bare til å treffes i all hemmelighet, også av lederne, eller til å bli steinet. Ifølge den tidens mentalitet måtte helgenen og synderen, rent og urent, holdes strengt adskilt.

Men Jesus har en annen holdning. Helt fra begynnelsen av sitt virke i Galilea nærmer han seg spedalske, de som har onde ånder, alle de syke og marginaliserte. En slik oppførsel var overhodet ikke vanlig; Jesu sympati for de ekskluderte, de «urørbare» er en av de tingene som kommer til å bringe hans samtidige mest ut av fatning. Der hvor det fins et lidende menneske tar Jesus seg av det og gjør lidelsen til sin. Jesus forkynner ikke, som de stoiske filosofene, at man skal heroisk utstå lidelse. Jesus deler menneskets smerte; når han møter smerten, bryter den typisk kristne holdningen fram fra hans indre, nemlig barmhjertigheten. Jesus føler barmhjertighet overfor menneskets smerte; Jesu hjerte er barmhjertig. Jesus føler medlidenhet. Jesus føler sine innvoller dirre, bokstavelig talt. Vi kommer ofte over slike reaksjoner i evangeliene. Jesu hjerte legemliggjør og åpenbarer Guds hjerte, som alltid ønsker at hver den som lider skal bli frisk, bli satt fri, ha et fullt liv.

Det er derfor Jesus tar imot synderne med åpne armer. Også i dag holder mange mennesker fast ved sitt gale liv fordi de ikke finner noen som er villig til å se på dem på en annen måte, med Guds øyne, eller bedre sagt med Guds hjerte, altså noen som vil se på dem med håp. Jesus derimot ser en mulighet til oppstandelse også i den som gang på gang har tatt gale valg. Jesus er alltid der, med vidåpent hjerte; han setter barmhjertigheten på vidt gap; han tilgir, omfavner, forstår, nærmer seg: Slik er Jesus!

Iblant glemmer vi at for Jesus dreide det seg ikke om enkel, billig kjærlighet. Etter det evangeliene forteller kom de første negative reaksjonene på Jesus nettopp da han tilga syndene til en mann (jf. Mark 2,1-12). Det var en mann som led dobbelt: fordi han ikke kunne gå og fordi han følte seg «feilaktig». Og Jesus forstår at den andre smerten er større enn den første, så han tar straks imot ham med et befriende budskap: «Sønn, syndene dine er tilgitt» (vers 5). Han befrir ham fra den trykkende følelsen av å være «feilaktig». Det er da noen skriftlærde – de som tror at de er perfekte, jeg tenker på mange katolikker som tror at de er perfekte og ser ned på de andre… det er trist – noen skriftlærde der som blir forarget av disse ordene fra Jesus, som klinger som en gudsbespottelse, for bare Gud kan tilgi synder.

Vi som er vant til å erfare syndenes tilgivelse, muligens også for «billig», burde noen ganger minnes hvor mye vi kostet Guds kjærlighet. Hver av oss kostet mye: Jesu liv! Han ville ha gitt det også for bare én eneste av oss. Det er ikke fordi Jesus helbreder syke, ikke fordi han forkynner nestekjærlighet, ikke fordi han kunngjør saligprisningene at han blir korsfestet. Det er framfor alt fordi han tilgir synder at Guds sønn blir korsfestet – fordi han ønsker at menneskehjertet skal bli fullstendig og definitivt befridd. Fordi han ikke vil gå med på at mennesket kaster bort hele sitt liv med denne uutslettelige «tatoveringen», med tanken om ikke å kunne bli tatt imot av Guds barmhjertige hjerte. Og med slike følelser kommer Jesus synderne, altså alle oss, i møte.

Slik blir synderne tilgitt. De får ikke bare roen tilbake fordi de er befridd fra skyldfølelsen, på et psykologisk plan. Jesus gjør mye mer: Han gir dem som har gjort noe galt håp om et nytt liv. «Men Herre, jeg er ikke noe tess!» – «Se framover, og jeg gir deg et nytt hjerte». Dette er det håpet som Jesus gir oss. Et liv preget av kjærlighet. Tolleren Matteus blir en av Kristi apostler: Matteus – en som forrådte fedrelandet og utnyttet andre. Sakkeus, en rik og korrupt mann fra Jeriko – ganske sikkert med doktorgrad i bestikkelse – blir forvandlet til en velgjører for de fattige. Kvinnen fra Samaria, som hadde hatt fem ektemenn og nå lever sammen med en annen, hører Jesus love henne et «levende vann» som vil kunne velle fram for alltid inni henne (jf. Joh 4,14). Slik endrer Jesus hjertet; slik gjør han med oss alle.

Det gjør oss godt å tenke over at til sin første deig, da Gud formet Kirken, valgte han ikke feifrie mennesker. Kirken er et folk av syndere som får oppleve Guds barmhjertighet og tilgivelse. Peter lærte mer om seg selv da hanen gol enn av sine utbrudd av gavmildhet, som fikk ham til å bryste seg og føle seg bedre enn andre.

Brødre og søstre, vi er alle fattige syndere og trenger – hver dag – Guds barmhjertighet, som har kraft til å forvandle oss og gi oss håpet tilbake. Og han gir den! Og til dem som har forstått denne grunnleggende sannheten, skjenker Gud verdens vakreste oppdrag, det vil si å elske sine søsken og å forkynne en barmhjertighet som han ikke nekter noen. Og dette er vårt håp. La oss fortsette framover med tillit til tilgivelsen, til Jesu barmhjertige kjærlighet.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse