Paven styrker bispekonferansene

 

Når tekstene i den katolske liturgien oversettes til de ulike landenes språk, eller når tidligere oversettelser bearbeides, så skal dette i tiden fremover skje uten omfattende inngripen fra Roma. Det er dette pave Frans' nylig offentliggjorte kunngjørelse Magnum principium i hovedsak går ut på. I denne artikkelen forklarer mgr. Torbjørn Olsen (bildet) nærmere hva dette innebærer. 

Tekst: Mgr. Torbjørn Olsen 

 

 

 

Endring av kirkerettens bestemmelser om oversettelser av liturgiske bøker

Med det apostoliske skriv Magnum Principium, gitt MP (Motu Proprio) 3. september 2017 av pave Frans, endres Den kanoniske lovboks (CIC) kan. 838, §§ 2 og 3. Endringen trer i kraft 1. oktober 2017. Teksten er meget kronglete for den som ikke er kyndig i å lese kirkerettslige tekster, men ikke desto mindre svært inngripende.

 

Den sentrale er at kompetansen til Gudstjeneste- og sakramentskongregasjonen i Vatikanet beskjæres i forhold til bispekonferansene ved at kongregasjonen som tidligere kunne «overprøve» (recognoscere) oversettelser av liturgiske bøker, herunder revidere eller rette dem mer eller mindre, nå får redusert sin kompetanse til å «bekrefte»(confirmare) de nye liturgiske bøker. (Samtidig skal kongregasjonen fortsette å ha overprøvingsmyndighet hva angår «mer dyptgripende tilpasninger», altså forhold som går ut over rene oversettelser.)

 

For å forstå betydningen av overgang fra å «overprøve» til å «bekrefte» må man huske den omfattende kompetanse som kongregasjonene etter Tridentinerkonsilet fikk ved deres overprøvingsmyndighet som inkluderte retten til å revidere eller endre på (forbedre) fremsendte tekster for overprøving. Den nye disiplin innebærer antagelig at kongregasjonen ikke lenger kan «skjære gjennom» i oversettelsesspørsmål, men må oppnå enighet med de lokale bispekonferanser.

 

I tillegg blir det holdt frem at troskap i oversettelsesarbeid ikke utelukkende kan sees på som bokstavtroskap (konkordant oversettelse), men primært fordre korrekt sak-oversettelse, ved setningen: «Fordi troskap ikke alltid kan bli vurdert ut fra enkeltord, men heller i konteksten ut fra hele den kommunikative handling og i overensstemmelse med dets språklige egenart, må visse særskilte ord jo bli overveid også ut fra den katolske tro som helhet, fordi enhver oversettelse av liturgiske tekster skal samsvare med den sunne lære.»

 

Skrivelsen har vakt oppmerksomhet over hele verden, med alt fra meget tilfredsstillende reaksjoner over at oversettelsesansvaret nå føres «tilbake» (?) til de lokale biskoper der det hører hjemme, til hoderystelser over at de «innstramminger» (som man så som nødvendig og) som de to forrige paver gjorde, nå blir reversert. At endringen kommer i form av endring av kirkeretten, ser man (til tross for det kronglete språk) som uttrykk for at pave Frans vil gjennomføre endringen med stor tyngde.

 

Siden 2001 har oversettelsesarbeidet vært regulert gjennom instruksjonen Liturgiam authenticam. Denne har blitt forstått som «veldig streng», noen ganger slik at man nærmest måte være helt «konkordant» og bruke tilnærmet latinsk syntaks i morsmålstekster. Konsekvensene ble katastrofale da det kom nytt begravelsesritual på tysk. Derimot har reaksjonene vært nokså annerledes da det kom ny messeoversettelse på engelsk. Den norske liturgikommisjonen har fulgt Liturgiam authenticiam ganske strengt, uten at det har skapt særlige problemer for oss, og heller ikke har vi kommet opp i overraskende vanskeligheter med Vatikanet. Så for de norske forhold får endringen antagelig ikke stor betydning. Men den øker viktigheten av arbeidet i vår lokale liturgikommisjon og fordrer ikke mindre grundighet enn den vi til nå har praktisert.

 

Les Den apostoliske skrivelse Magnum Principium, gitt MP 3. september 2017 av pave Frans.