Det kristne håpet – 35. Å være håpets misjonærer i dag

Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.

 

Onsdag 4. oktober holdt pave Frans sin trettifemte katekese om det kristne håpet. Det er takket være Jesu oppstandelse at de kristne kan være håpets misjonærer: De har del i oppstandelsen, de har et ekstra «stykke himmel» over hodet og kan derfor vitne om håpet og spre det ved sin måte å være på.

Under audiensen ble det lest fra Lukasevangeliet:

 

Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» De ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.» Dermed viste han dem hendene og føttene sine. Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?»

(Luk 24,36-41)

 

Det kristne håpet – 35. Å være håpets misjonærer i dag

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dagens katekese ønsker jeg å snakke om temaet «å være håpets misjonærer i dag». Jeg er glad for å gjøre det i begynnelsen av oktober måned, som i Kirken er viet spesielt til misjonen, og på festen for Frans av Assisi, som var en stor misjonær for håpet!

De kristne er faktisk ikke ulykkesprofeter. Det vesentlige i det de forkynner er akkurat det motsatte – motsatt ulykke: Det er Jesus, som døde av kjærlighet og ble reist opp av Gud påskemorgen. Dette er kjernen i den kristne troen. Hvis evangeliene hadde sluttet med at Jesus ble begravet, ville historien om denne profeten ha blitt lagt til de mange skildringer av heroiske personligheter som brukte hele livet på et ideal. Da ville evangeliet ha vært en oppbyggelig og trøstende bok, men det ville ikke ha forkynt håpet.

 

Men evangeliene slutter ikke med langfredag. De fortsetter, og det er nettopp dette tillegget som forvandler vårt liv. Lørdag etter korsfestelsen var Jesu disipler nedslåtte; steinen rullet foran inngangen til graven forseglet også deres tre fengende år med Mesteren fra Nasaret. Det lot til at alt var over, og noen av dem var allerede i ferd med å forlate Jerusalem, skuffede og redde.

 

Men Jesus står opp fra de døde! Denne uventede kjensgjerningen snur opp ned på disiplenes sinn og hjerte. For Jesus står ikke opp bare for seg selv, som om hans gjenfødsel var et misunnelsesverdig privilegium: Om han stiger opp til Far er det fordi han vil at alle mennesker skal ha del i hans oppstandelse og dras opp ved hjelp av den. Og pinsedag blir disiplene forvandlet av Den hellige ånds pust. Ikke bare har de en fin nyhet å bringe videre til alle, men de er selv forandret, de er gjenfødt til nytt liv. – Jesu oppstandelse forvandler oss med Den hellige ånds kraft. Jesus lever, han lever iblant oss, han lever og har denne forvandlingskraften.


Det er så fint å vite at vi forkynner Jesu oppstandelse ikke bare med ord, men med det vi gjør og med hvordan vi lever! Jesus ønsker ikke disipler som ikke kan annet enn å gjenta formler som de har lært utenat. Han vil ha vitner: mennesker som sprer håp ved sin måte å ta imot, smile, elske. Særskilt å elske: for oppstandelsens kraft gjør de kristne i stand til å elske også når det tilsynelatende ikke fins noen grunn til det. Det fins et «mer» i den kristne eksistensen, og det kan man ikke ganske enkelt forklare med sinnsstyrke eller større optimisme. Nei! Vår tro, vårt håp er ikke bare optimisme; det er noe annet, noe mer! Det er som om vi troende er mennesker med et ekstra «stykke himmel» over hodet; vi er ledsaget av et nærvær som noen ikke engang aner.

 

De kristnes oppgave i denne verden er derfor å åpne frelsesrom – «fornyelsesceller» som evner å gi livssaft til det som lot til å være gått tapt for alltid. Når det er helt overskyet, er den som vet å snakke om sola en velsignelse. En sann kristen jamrer seg ikke og er ikke sint, men er på grunn av kraften i oppstandelsen overbevist om at intet onde varer evig, ingen natt er uten ende, intet menneske er ugjenkallelig forkjært, intet hat kan holde stand mot kjærligheten.

 

Selvsagt hender det at disiplene må betale dyrt for dette håpet, som de har fått av Jesus. Vi tenker på de mange kristne som ikke forlot sitt folk da det brøt ut forfølgelser. De ble der hvor man ikke kunne engang være sikker på morgendagen, hvor man ikke kunne planlegge noe som helst. De ble der og håpet på Gud. – Og vi tenker på våre brødre og søstre i Midtøsten som vitner om håpet og som til og med ofrer livet for å gjøre det. Dette er sanne kristne! De bærer himmelen i hjertet, de ser bortenfor horisonten. – Den som har fått den nåde å ta imot Jesu oppstandelse kan ennå håpe på det håpløse. Til alle tider forteller martyrenes troskap oss at urettferdigheten ikke får siste ord i livet. I den oppstandne Kristus, kan vi fortsette å håpe. De menn og kvinner som vet «hvorfor» de lever, holder bedre ut enn andre i vonde tider. Men den som har Jesus ved sin side frykter virkelig ikke lenger noe som helst. Og derfor er de kristne ikke lettkjøpte og unnfallende mennesker. Deres mildhet må ikke forveksles med usikkerhet og ettergivenhet. Paulus ansporer Timoteus til å lide for evangeliet og sier: «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom» (2 Tim 1,7). Når de faller, reiser de seg alltid opp igjen.


Derfor, kjære brødre og søstre, er den kristne en håpets misjonær. Ikke av egen fortjeneste, men takket være Jesus, hvetekornet som falt til jorden og døde og bærer rik frukt (jf. Joh 12,24).

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse