Paven i Sankta Marta: Å være døv for Guds ord

Jesus på korset.jpg

Messen i Sankta Marta-kapellet: «…dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som den korsfestede» (Gal 3,1) San Damiano-krusifikset. Foto: RV

Under messen i Sankta Marta-kapellet tirsdag 17. oktober tok pave Frans for seg forskjellige former for døvhet for Guds ord. Og han sa at Herren uansett fortsetter å lengte etter oss og kalle oss:


Gå og rop i ørene på Jerusalem:
Så sier Herren:
Jeg husker din ungdoms troskap,
din kjærlighet som brud,
da du fulgte meg i ørkenen,
i et land der ingen kan så. (Jer 2,2)

Både i dagens evangelietekst (Luk 11,37-41) og i første lesning (Rom 1,16-25) leser vi om «dårskap» og «uforstand» bemerket paven innledningsvis: Jesus kaller noen skriftlærde og fariseere for «uforstandige mennesker». Om hedningene sier Paulus at «de påsto at de var kloke, men de endte i dårskap». Til disse to gruppene tilføyde paven en tredje gruppe, noen kristnesom Paulus kaller «uforstandige galatere» fordi de lar seg «forhekse» av nye ideer (jf. Gal 3,1). «Disse ordene, rettet til skriftlærde, til hedninger og til kristne som lar seg forhekse av ideologier […] er et signal for de viser hva dårskap fører til, nemlig til  fordervelse.»

Paven beskrev så dårskapen til hver av disse tre gruppene nærmere.

Den første gruppen, de skriftlærde og fariseerne, ligner «hvitkalkede graver» (jf. Matt 23,27). De er bare opptatt av å gjøre det utvendige rent, ikke det innvendige. «Utvendig er de pene, men inni seg er de fulle av bein og råttenskap. Fordervede», sa paven.

Hedningene anklager Paulus med følgende ord:

 «De endte i dårskap. De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbeinte dyr […] De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet» (jf. Rom 1,22-23).

Paven bemerket at også disse hedningene, som dyrket avguder, var fordervede. Han anførte konsumkulturen som et eksempel på moderne avgudsdyrkelse.

Og galaterne lar seg forderve av ideologi. «De slutter å være kristne og blir kristendomsideologer.»

Pave Frans forklarte så hva denne dårskapen egentlig består i. Dårskap er «ikke å lytte; man kan bokstavelig talt si at den er et «nescio», ‘jeg vet ikke’, ‘jeg lytter ikke’. Det er å være ute av stand til å lytte til Ordet: Når Ordet ikke slipper inn, er det fordi jeg ikke slipper det inn. Jeg lytter ikke. Den uforstandige lytter ikke. Han tror at han lytter, men han hører ikke. Han er stadig opptatt med sine egne ting. Det er derfor Guds ord ikke kan slippe inn i hjertet, og derfor det ikke fins plass for kjærligheten. Og hvis det slipper inn, er det i en destillert form, forvandlet av min virkelighetsoppfatning. De uforstandige greier ikke å lytte. Og denne døvheten forderver dem. Guds ord slipper ikke inn, det er ikke plass til kjærligheten og til slutt er det ikke plass til friheten». Paven sa at døvheten «alltid får oss inn i et slags slaveri».

Han fortsatte med å oppfordre oss til å spørre: «Lytter jeg til Guds ord? Slipper jeg det inn? Dette Ordet som vi, da vi sang Hallelujaet, hørte er «levende og virkekraftig […] og dømmer hjertets tanker og planer» (jf. Hebr 4,12). Ordet kan skjære gjennom og gå inn. Men slipper jeg det inn? Eller er jeg døv for det, og gjør det om til skinn, til avgudsdyrkelse, avgudspraksis eller til ideologi? Da slipper det ikke inn... Dette er de kristnes dårskap.»

Paven ba oss betrakte «ikonet med dagens uforstandige». «Det fins uforstandige kristne – også uforstandige prester», slike som Augustin ga ris. «For hyrdenes dårskap skader flokken – både den fordervede presten, den selvtilfredse, hedenske presten og ideolog-presten.»

«La oss se på ikonet med uforstandige kristne, og Herren ved siden av denne dårskapen. Han står alltid ved døra: Han banker på og venter». Paven ba oss tenke på den nostalgi Herren føler når han minnes de gode tidene:


‘Jeg husker din ungdoms troskap,
din kjærlighet som brud,
da du fulgte meg i ørkenen,
i et land der ingen kan så.’ (Jer 2,2)


Guds nostalgi etter den første kjærligheten sammen med oss.» For «hvis vi blir uforstandige og går vår vei, føler han nostalgi. Nostalgi etter oss. Jesus gråt av nostalgi, han gråt over Jerusalem: Det var nostalgien etter et folk som han hadde utvalgt og elsket, men som av dårskap hadde forlatt ham – et folk som foretrakk skinn, avguder og ideologier.»

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse