Det kristne håpet – 36. Å vente og våke

Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.

 

Onsdag 11. oktober holdt pave Frans sin trettisjette katekese om det kristne håpet. Jesus vil at vi skal vente og våke, at vi skal ta ansvar og arbeide, være tillitsfulle og tålmodige. «Og se, jeg kommer snart», sier han, og «Kom, Herre Jesus!» ber vi.

Under audiensen ble det lest fra Lukasevangeliet:

Spenn beltet om livet og hold lampene tent! Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. Ja, lykkelige er de som han finner våkne, selv om han ikke kommer før i andre eller tredje nattevakt. Vær forberedt, dere også! […] For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.»

(Luk 24,35-38.40)

Det kristne håpet – 36. Å vente og våke

 

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag ønsker jeg å snakke om nok en dimensjon av håpet, nemlig det «å vente og våke». Dette temaet går som en rød tråd gjennom Det nye testamentet. «Spenn beltet om livet og hold lampene tent! Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på», sier Jesus til disiplene sine (Luk 12,35-36). I denne tiden etter Jesu oppstandelse, med dens stadige veksling mellom ro og uro, dabber de kristne aldri av. Evangeliet sier at vi skal være som tjenere som ikke går og legger seg så lenge deres herre ikke er vendt tilbake. Det kreves at vi tar ansvar for denne verdenen, og vi påtar oss dette ansvaret fullt ut og med kjærlighet. Jesus ønsker at vi stadig skal være arbeidsomme og årvåkne; han ønsker at vi takknemlig og forundret skal ta imot hver ny dag fra Gud. Hver ny morgen er som et blankt ark som en kristen begynner å skrive på med gode gjerninger. Riktignok er vi allerede blitt frelst gjennom Jesu gjenløsning, men nå venter vi på den fulle åpenbaringen av hans herredømme: når Gud endelig vil være alt i alle (jf. 1 Kor 15,28). Ingenting er mer sikkert i kristentroen enn denne «timeavtalen», dette møtet med Herren når han kommer. Og når den dagen kommer, ønsker vi kristne å være som de tjenerne som har tilbrakt natten med beltet spent om livet og med tente lamper: Vi må være klare for den kommende frelsen, klare til møtet. Har dere tenkt på hvordan det blir å møte Jesus, når han kommer? Vel, det blir en omfavnelse, en enorm glede, en stor glede! Vi bør leve i forventing om dette møtet!

Kristne er ikke skapt for kjedsommelighet, langt heller for tålmodighet. De vet at selv i visse dagers ensformighet er det gjemt et nådens mysterium. Det fins mennesker som med sin utholdenhet i kjærlighet blir som brønner som overrisler ørkenen. Ingenting skjer forgjeves, og ingen situasjon som en kristen kommer opp i er helt motstandsdyktig overfor kjærligheten. Ingen natt er så lang at den kan få oss til å glemme morgengryets glede. Og jo mørkere natten er, desto nærmere er morgengryet. Hvis vi forblir forenet med Kristus, kan ikke kulden i vanskelige situasjoner lamme oss; og selv om hele verden skulle preke mot håpet, om den skulle si at fremtiden ikke kommer til å bringe annet enn mørke skyer, vet den kristne at i den samme fremtiden fins Kristi gjenkomst. Når dette vil skje, vet ingen, men selv tanken på at ved slutten av vår historie fins den barmhjertige Jesus er nok til at vi kan være tillitsfulle og ikke forbanne livet. Alt vil bli frelst. Alt. Vi kommer til å lide, det kommer til være situasjoner som fremkaller sinne og indignasjon, men det sødmefylte og sterke minnet om Kristus vil jage bort fristelsen til å tenke at dette er et falskt liv.

Etter å ha blitt kjent med Jesus kan vi ikke annet enn å utforske historien med tillit og håp. Jesus er som et hus, og vi er inni huset og titter ut på verden gjennom vinduene. Derfor skal vi ikke lukke oss inne i oss selv, ikke være melankolske og lengte tilbake til en fortid, som vi går ut fra var gyllen. Vi skal alltid se framover, mot en framtid som ikke bare er våre henders verk, men som først og fremst Gud i sitt forsyn drar omsorg for. Alt det som er uklart skal en dag bli lys.

Og la oss tenke på at Gud aldri fornekter seg selv. Aldri. Gud skuffer oss aldri. Hans vilje med oss aldri tåkete, men en nøye opptrukket frelsesplan: «Han […] vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). Derfor skal vi ikke være pessimistiske og la oss trekke med av begivenhetene, som om historien var et tog som løper løpsk. Resignasjon er ikke en kristen dyd. Og det er heller ikke kristent å trekke på skuldrene eller å bøye hodet for en tilsynelatende uavvendelig skjebne.

Det er ikke de ettergivende menneskene som bringer verden håp. Jesus oppfordrer oss til ikke å sitte med hendene i fanget mens vi venter på ham. «Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer!» (Luk 12,37). Når alt kommer til alt, fins det ingen fredsskaper som ikke setter sin personlige fred på spill ved å ta på seg andres problemer. Et ettergivende menneske er ikke en fredsskaper, men en lating, en som vil ha det bekvemt. En kristen er fredsskaper når han risikerer, når han villig til å risikere for å bringe det gode, den skatten som Jesus ga oss.

La oss hele livet daglig gjenta den påkallelsen som de første disiplene på sitt arameiske uttrykte med ordene «Marana ta». Det fins i Bibelens nestsiste vers: «Kom, Herre Jesus!» (Åp 22,20). Det er refrenget i ethvert kristent liv: Det er ikke noe annet vi trenger i vår verden enn et kjærtegn fra Kristus. For en nåde det er hvis vi i bønnen, på dette livets vanskelige dager, hører hans stemme som svarer og beroliger oss: «Og se, jeg kommer snart» (Åp 22,7).

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling

Gjengitt med tillatelse