Jakten på Olavsrelikvien

Denne artikkelen er den tredje i serien Katolske skatter, som publiseres hver uke frem til nyttår. Tema for artikkelen: Olavsrelikvien. Les også de to første artiklene om helgenene og lectio divina

 

 

HELGENENS HÅND: Pater Pål Bratbak, sogneprest i St. Olav domkirkemenighet, foran Olavsrelikvien i St. Olav domkirke i Oslo.

 

Hvor ble det av Olav den hellige? Svaret er kanskje nærmere enn vi tror. I St. Olav domkirke i Oslo oppbevares en relikvie som angivelig stammer fra Olav Haraldsson, Norges skytshelgen. Men er den ekte? Hvis ikke – er det viktig?

 

Tekst: Eirik Steenhoff
Foto: Kristin Svorte

 

– Forsiktig med døren!

Pater Pål Bratbak, sogneprest i St. Olav domkirke, ser bekymret på glassmonteret ved trappen foran alteret i kirken. Menigheten feiret nylig festen for Hellig Olavs omvendelse. For anledningen ble relikviemonteret dekorert med hvite blomsterkranser. Nå skal de midlertidig fjernes, slik at vi kan åpne døren og ta bilder.

– Liker du ikke at monteret blir åpnet?

P. Bratbak rister på hodet.

– Det er ikke det beste jeg vet.

Vaktmester Francis Subramaniam fortsetter uanfektet i høyt tempo, klipper i blomstergrener og skrur opp muttere. Så er døren åpnet. Innenfor ser vi relikviebeholderen, en kopi av originalen fra middelalderen, som befinner seg på Nationalmuseet i København. Den er formet som en arm, i skinnende gull med en blå og hvit bord. Kongelige farver. Den nederste del av armen er omkranset av fire figurer, de ser geistlige ut. På midten av beholderen er et glassøye (originalen har bergkrystall) inn til relikvien, med fire engler rundt. Helt nederst en inskripsjon: DEXTERA DOMINI FECIT VIRTUTEM. Teksten er fra Salme 117, og kan oversettes: "Herrens høyre har gjort storverk."

P. Bratbak forteller at mange mennesker kommer frem til monteret og berører det. Særlig innvandrere til Norge. Det betyr ikke at alle har et veldig bevisst forhold til hvem Olav den hellige var.

– Men de vet at dette er viktig.

 

KONGELIG KOPI: Kopien av relikviebeholderen med Olavsrelikvien, St. Olav domkirke, Oslo. Kopien ble laget på danskekongens ordre da relikvien ble gitt tilbake til Norge etter henvendelse fra den svensk-norske og katolske dronning Joséphine. 

 

C14 gav nye svar

Én dag i året, på Olavshøytiden 29. juli, tas relikviebeholderen ut av monteret og bæres i prosesjon, en relativt nyinnført skikk i menigheten. Og en svært sjelden gang har det skjedd at benet har blitt tatt ut av beholderen. Det skjedde da arkeologen Øystein Morten og rettsmedisineren Per Holck studerte det for noen år siden. Resultatene de kom frem til, utgjør en viktig del av Mortens bok Jakten på Olav den hellige. For det første oppdaget de at benet ikke var et armben, men et leggben. For det andre, og enda viktigere: De oppdaget gjennom grundige dateringsundersøkelser at benet matchet Olavs leveår og dødsdato på en prikk.

Morten skriver at C14-undersøkelsen "gav en dødsdato mellom 940 og 1040, med største sannsynlig mellom 985 og 1040." Og Olav den helliges dødsdato er vanligvis datert til år 1030. Undersøkelsen viste også at mannen var mellom 25 og 35 år gammel da han døde, som også stemmer overens med sagaenes opplysninger. Ifølge Snorre var Olav 35 år da han ble drept på Stiklestad. Leggbenet vitner dessuten om en mann som har vært i strid. Han hadde fått et "svært hardt slag av en butt gjenstand mot den venstre leggen" ett eller to år før sin død, og en pilskade i nedre del av kneet.

"En mann død rundt 1030, som omkom i den rette alderen, som bar preg av å ha vært i krig (pileskuddet), oppvokst i innlandet, hvis ben senere havnet i en kostbar relikviebeholder fra 1200-tallet, tilegnet Olav den hellige. Kunne det være noen andre?" Spør Øystein Morten retorisk.

Kunne det?

For å forsøke å besvare dette, bestemte jeg meg for å undersøke det Morten og Holck ikke undersøkte, nemlig selve beholderen. Karbondateringen har gitt sitt svar. Hva kan utformingen av relikviebeholderen fortelle oss?

 

Gave fra kongen i København

Marie Th. Laursen er kurator ved Nationalmuseet i København, der den opprinnelige beholderen finnes. Hun har arbeidet med den i flere år, og besøkte Oslo i sommer for å se nærmere på kopien. Arbeidet med beholderen ble ifølge Laursen ikke mindre interessant etter Øystein Mortens undersøkelser i 2012.

– Beholderen har opphav i Köln. Der ble den produsert i årene omkring 1175, sier hun. – 50 år senere blir den ombygget, så den får et kikkehull med klar krystall over, slik at man kan se inn til relikvien.

For Laursen gjenstår det to store mysterier knyttet til relikvien: Når Olavsrelikvien – det vil si leggbenet som nå finnes i Oslo – ble plassert i den opprinnelige beholderen, og når beholderen kom til Danmark. Første gang relikvien nevnes i kildene er i 1684, forklarer hun. Da blir den solgt på en auksjon i København. Senere havner den i det kongelige kunstkammer. Etter gjenopprettelsen av Den katolske Kirke i Norge i 1843, går det ikke mange år før den nyetablerte menigheten i Oslo fatter interesse for Olavsrelikvien som befinner seg på Oldnordisk Museum i København. I 1861 leverer den katolske dronning av Norge og Sverige, Joséphine, en formell henvendelse til danske kong Frederik VII. Året etter ble relikvien sendt – men i en for anledningen nylaget kopi av den originale beholderen.

I et brev beklaget den danske monarken det inntrufne overfor svenskedronningen: "Flere konstitusjonelle forhold her har forhindret meg i likefrem å sende Deres Majestet original-sølvarmen." Det var direktøren for Oldnordisk Museum, Chr. J. Thomsen, som hadde forhindret at originalen ble sendt. Og kongen kunne ikke overstyre ham. Han hadde mistet sin eneveldige makt ved Grunnloven av 1849. Men relikvien ble altså overført til kopien, og den var det viktigste for katolikkene.

Laursen forteller at relikviebeholderens tilknytning til Olav utelukkende kommer fra beskrivelsen fra auksjonen i 1684, som Brachium Sancti Olaui, latin for "Hellig Olavs arm."

– Dette vitnesbyrdet må være basert på muntlig overlevering, for det finnes ingen innskrifter på beholderen som omtaler hverken Olav eller andre helgener, sier Laursen. – Og det har heller ikke eksistert en pergamentstrimmel med pavelig autorisasjon, i hvert fall ikke i den tid den har vært i hendene på Det kongelige Kunstkammer, senere Nationalmuseet.

Som Laursen sier, finnes det ingen innskrifter som knytter relikvien til Olav eller noen andre. Men det finnes en annen innskrift på beholderen, nemlig den fra Salme 117. Hva betyr den i sammenhengen? Kan den fortelle oss noe om hvem relikvien kan ha vært viet til?

 

STED FOR BØNN: Olavsrelikvien viser seg ikke å være en arm, slik beholderens form indikerer, men et leggben. 

 

Guds forlengede arm

Innskriften har åpenbart sammenheng med utformingen av beholderen som en arm. I boken Strange Beauty skriver forskeren Cynthia Hahn om armbeholderne. Hun mener at de representerer Guds allmakt som virket og fortsetter å virke gjennom den avdøde helgenen. De representerer "Guds høyre," en vanlig bibelsk metafor for Guds makt. På visse høytider ble de til og med brukt av presten til å velsigne menigheten på slutten av messen. Vanligvis inneholdt beholderne et armben, men slett ikke alltid. Det er også tilfelle med beholderen i Oslo. Middelalderens mennesker tenkte annerledes enn oss moderne på dette punkt. Den symbolske representasjonsverdien var viktigere enn den bokstavelige. Det viktigste var at beholderen inneholdt et ben fra helgenen, det var mindre viktig hvilket. Og armen var et potent symbol. Derfor ble armformede relikviebeholdere brukt til å romme ulike benrester.

Det finnes en mulig sammenheng mellom Olav og armen i kildematerialet ellers. Olavssekvensen fra siste halvdel av 1100-tallet, Lux illuxit laetabunda, avslutter med en påkallelse av Olavs forbønn: "Frels ditt åndelige arvefolk ved din høyre [dextera]." I hagiografien Passio Olavi og i den tilhørende liturgien, finnes det mange motiver som alle antyder det samme: At Gud har virket gjennom Olav for å kristne de hedenske nordmennene. Olav fremstilles både som martyr og som misjonær.

Men valget av et leggben kan også ha hatt en mer pragmatisk begrunnelse. Dersom relikvien virkelig kom fra Olav den hellige, som lå begravet i Olavsskrinet i Nidaros (dagens Trondhjem) i mange århundrer og forsvant etter reformasjonen, må benet på et tidspunkt ha vært fjernet fra hans legeme. Siden Olavs underkropp antagelig lå skjult under et klede, mens armene var synlige, kan det ha vært mer praktisk å fjerne et leggben.

 

RELIKVIEBOLIG: St. Olav domkirke, den første katolske kirke oppført i Norge etter reformasjonen, er Olavsrelikviens bolig.

 

Tro viktigere enn autensitet

Alle disse opplysningene forutsetter at Olavsrelikvien er autentisk. Øystein Morten og Marie Th. Laursen mener at det er sannsynlig. Andre er mer skeptiske. Kristin B. Aavitsland er katolikk og professor i kirke- og kulturhistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet, og har jobbet med relikviekulten i middelalderen. Hun understreker at hun ikke har arbeidet inngående med Olavsrelikvien i St. Olav domkirke, men uttaler seg ut fra de opplysninger man kan lese ut fra kildematerialet og relikviebeholderens utsmykning.

– Ingenting ved utformingen knytter beholderen til Olav, sier Aavitsland. – Det er dårlig nytt dersom man gjerne vil at det skal være et Olavsrelikvie. Vi vet ingenting om den har vært i Norge noensinne. Utformingen av beholderen, dens opprinnelse og det faktum at vi helt mangler tidlige kilder til den, er påfallende.

Hun forklarer at Kirken forholder seg nokså pragmatisk til relikviekulten. En relikvie har i katolsk trospraksis mer enn én funksjon alene. Det er ikke bare den historiske verdien som er viktig, men den oppbyggelige. Fra Kirkens første århundrer har troende oppsøkt antatt hellige menneskers graver. I begynnelsen kom de til martyrenes graver. "Martyrenes blod er Kirkens såkorn," skrev kirkefaderen Tertullian. Deres benrester ble gjødselen. Gjennom århundrene ble relikviekulten stadig mer omfattende. I middelalderen bestemte Kirken at alle altere skulle inneholde benrester fra helgener, en praksis som vedvarer til denne dag.

Det vil bli et problem om et angivelig relikvieben viser seg å være et falsum. Men i Olavsrelikviens tilfelle har det ikke blitt bevist. Snarere tvert imot.

– Hva tenker du om karbondateringen til Øystein Morten?

– Den er også påfallende, svarer Aavitsland. – Det er det sterkeste argumentet vi har. Men så lenge vi ikke har Olavs DNA, kan vi ikke vite noe sikkert. Jeg er ikke overbevist om at dette er Olavs ben. Men jeg tenker at det er et helgenben.

I senmiddelalderen var Olavskulten sterk i Østersjøområdet og i Hansabyene. Han var blant annet skytshelgen for sjøfolk og handelsreisende.

– Hvis beholderen ble produsert i Köln, kan den ha blitt brukt i Østersjøområdet?

– Det blir spekulativt, men det er ikke umulig, sier Aavitsland. – Du har rett, det er ingen nødvendighet i at relikvien ble utformet til norsk bruk. Men igjen, ikke noe av dette kan vi få vite sikkert. Som fagperson vil jeg si at argumentene for at dette er Olav, er svake. Som katolikk vil jeg si at det ikke er så farlig.

– Hva mener du?

– Dette er åpenbart levninger av en person som er én av Kirkens helgener, og det er fint å ha den i St. Olav domkirke, svarer Aavitsland.

 

Fremmer kjærlighet

I fraværet av bevis – eller motbevis – er Kirkens svar et tilsvarende pragmatisk svar. Vi kan ikke vite sikkert, det vil si ut fra moderne vitenskapelig metode eller historiske kilder, fastslå om Olavsrelikvien i St. Olav domkirke virkelig er fra Olav den hellige. I valget mellom et klart "ja" eller "nei" til relikviens autentisitet svarer Kirken egentlig ingen av delene. Den svarer med tro.

Vaktmester Francis skrur montrene på plass igjen. Deretter kveiler han sammen blomstergrenene og binder dem rundt relikviemonteret.

– Det er fint å ha blomstene på så lenge man kan, sier p. Pål Bratbak. Han har en tydelig ærbødighet for relikvien som befinner seg foran i kirkerommet.

– Er det viktig at relikvien er historisk autentisk?

– Ja, det er viktig, sier han. – Jeg tenker at det er nok som peker i riktig retning til at man kan forholde seg til relikvien i god tro. Selv om vi ikke har håndfaste bevis, er det ingenting som utelukker at den kommer fra Olav den hellige.

– Andre, som Aavitsland, er mer skeptiske?

 – Uansett hvordan historien henger sammen, bidrar relikvien vi har til å fremme Olavsdevosjonen og kjærligheten til Olav den hellige, sier p. Pål Bratbak.
– Det gleder vi oss over.
 

OLAVSSTATUEN: Denne Olavsstatuen i St. Olav domkirke billedliggjør kongen,
martyren og misjonæren 
Olav Haraldsson, Norges skytshelgen.  

 

 

Les hele serien om Katolske skatter

Første artikkel: Guds hellige og vi

Andre artikkel: Med Bibelen i bønn