Med Bibelen i bønn

Denne artikkelen er den andre i serien Katolske skatter, som publiseres hver uke fra nå av og frem til nyttår. Tema for artikkelen: lectio divina. Les også den første artikkelen om helgenene

 

 LANG TRADISJON: "Munk som leser" av Rembrandt van Rijn (1609–69). 

 


Bibelen er uten sidestykke vår viktigste bok. Men hvordan leser vi den? Ofte reduseres de bibelske tekstene til et studieobjekt, et problem vi må løse. Klostertradisjonens måte å lese Bibelen på, lectio divina, kan være et bedre sted å begynne. Lesemåten minner oss om at bibelteksten fremfor alt er et personlig møte med Gud.

 
Tekst: Eirik Steenhoff

 

– Vi er ikke vant til å lese i dybden.

Det sier sr. Ingeborg-Marie Grüner Kvam, O.P., ved Lunden kloster i Oslo. Den 30 år gamle dominikanernonnen avla sine evige løfter for to år siden. I løpet av sine åtte år som nonne har hun hatt et møte med Skriften hver dag. I messen, tidebønnene – og i lectio divina. Begrepet er latinsk og kan oversettes med "”guddommelig lesning”. Denne formen for bibellesning, som særlig har vært en del av klostertradisjonen, er ikke primært akademisk og historisk, men personlig og som en bønn. Det betyr ikke at det er vanntette skott mellom lesemåtene.

– En viss overlapping mellom lectio og studier vil det ofte bli, sier sr. Ingeborg-Marie. – I alle fall i de innledende fasene. Hun fortsetter: – Vi er ute etter å forstå hva teksten egentlig sier, og da vil det være naturlig å sette seg inn i genren, historisk kontekst og betydningen av enkelte ord. Men det viktige er at man ikke stopper der.

 

Firedelt lesning

Hun sikter til den tradisjonelle firdelte inndeling av lectio divina: lectio, meditatio, oratio og contemplatio. Den kommer fra karteusermunken Guigo II, som levde på slutten av 1100-tallet. Han visualiserte lectio divina som en stige i fire trinn, der det første trinnet er selve lesningen av bibelteksten. Det andre trinnet er meditasjonen over tekstens betydning. Tredje trinn er en bønn til Gud om å levendegjøre skriftstedet i ens eget liv. Det fjerde og siste trinn er kontemplasjonen, å skue Gud. Eller, som Guigo formulerte det: lesningen søker, meditasjonen finner, bønnen spør, kontemplasjonen føler.

Likevel advarer sr. Ingeborg-Marie mot en altfor enkel måte å nærme seg Skriften og lectio divina på.

– Vi er vant til fire-, ti- eller tolvtrinnsmetoder som leder oss til et eller annet mål vi ønsker å oppnå, sier hun. – Vi vil ha umiddelbare, synlige resultater, og mister fort glød og interesse hvis de ikke kommer. Derfor tror jeg at man skal være forsiktig med å se på de fire fasene i lectio divina som et slags skjema man absolutt skal gjennom hver gang for å ”komme frem”. Man risikerer å kvele prosessen, gjerne ved å stresse seg gjennom lectio og meditatio, og slik ikke få tid til å komme i dybden.

Det viktige med lectio divina, sier sr. Ingeborg-Marie, er spørsmålet: ”Hva er det Gud vil si meg her og nå?” Denne måten å lese bibelteksten er fremfor alt som en personlig dialog.

 

LESEHJELP: – Jeg vet hvor viktig lectio divina er for meg. Det trakk meg til klosterlivet, og har hjulpet meg både til å avklare mitt kall, til å gjennomleve ulike hendelser og faser, og til å fordype min tro og mitt forhold til Gud, sier Sr. Ingeborg-Marie Grüner Kvam, O.P., nonne ved Lunden kloster i Oslo. 

 

Å kontemplere og overlevere

– Du lever et liv der lectio divina er en integrert del av spiritualiteten og av hverdagen. På hvilken måte har denne måten å lese Bibelen på over så mange år, formet deg?

– Jeg nøler litt med å besvare det spørsmålet, svarer sr. Ingeborg-Marie. – For det første har jeg bare vært i kloster i åtte år, og selv om det er nesten en tredjedel av mitt korte liv, er det ikke egentlig så veldig lenge. For det andre tror jeg ikke jeg selv er den beste til å bedømme hvordan jeg – forhåpentlig – etterhvert formes av daglig kontakt med Bibelen.

Sr. Ingeborg-Marie tilhører en gren av dominikanerordenen som er kontemplativ. Det vil si at den ikke har sin virksomhet ute i samfunnet. Den har først og fremst bønnen som sitt apostolat. Kontemplasjonen er ikke bare den åndelige bibellesnings siste trinn, den er også del av dominikanernes gamle motto: contemplare et contemplata aliis tradere, ”å kontemplere og overlevere til andre det vi har kontemplert”.

Som sr. Ingeborg-Marie uttrykker det: "Da Moses kom ned fra fjellet etter å ha talt med Gud, lyste det av ansiktet hans, men han selv visste det ikke. Og jeg tror det er godt slik."

– Jeg vet hvor viktig lectio divina er for meg, fortsetter hun. – Det trakk meg til klosterlivet, og har hjulpet meg både til å avklare mitt kall, til å gjennomleve ulike hendelser og faser, og til å fordype min tro og mitt forhold til Gud. Jeg ser jo også i mine medsøstre og i andre personer som har vært og er viktige for meg, hvordan et liv i stadig kontakt med Skriften kan forme et menneske til å leve i en levende relasjon med Gud, i sann lydhørhet og oppmerksomhet mot Gud og mot andre mennesker, til indre frihet og ydmykhet, til aktiv nestekjærlighet, og til å kunne bære ganske tunge ting med en viss sinnsro. I dem ser jeg hvordan Ordet virkelig inkarneres i deres konkrete dagligliv, samt at man etter mange år stadig kan oppdage nye ting, så kontakten med Ordet har ikke blitt rutinemessig for dem, de forblir åpne. "Den som har, skal få," kunne man kanskje si.

 

"Bønneformen har ikke vært så veldig utbredt blant katolikker heller, før de siste tiårene. Her finnes en mulighet til i fellesskap å gjenoppdage et viktig element i vår felleskristne arv." Sr. Ingeborg-Marie

 

Å gjenoppdage i fellesskap

Vi har nettopp markert 500 år siden den lutherske reformasjonens begynnelse. Siden den tid har Skriften og fortolkningen av Skriften vært blant de virkelig store stridsemner mellom katolikker og protestanter.

– Vi ser nå at lectio divina som praksis brer om seg i andre kirkesamfunn. Har lectio divina et økumenisk aspekt? Bibelen har vi jo felles?

Lectio divina har absolutt et økumenisk aspekt! sier sr. Ingeborg-Marie. Hun er selv prestedatter – hennes mor er ordinert i Den norske kirke og faren er teolog og bibelforsker. Den grunnleggende forståelsen av og kjærligheten til Skriften fikk hun hjemmefra.

– Bønneformen har ikke vært så veldig utbredt blant katolikker heller, før de siste tiårene. Her finnes en mulighet til i fellesskap å gjenoppdage et viktig element i vår felleskristne arv. Et element jeg tror har et forenende potensial, er at lectio stammer fra tiden før bruddene, både mellom øst og vest og mellom de ulike ”vestlige” konfesjonene.

Selv om karteuseren Guigo II var den som formulerte det firdelte skjemaet for lectio divina, er tradisjonen langt eldre. I Benedikts regel, skrevet ca. år 500, er lesningen en integrert del av hverdagen: ”Lediggang er sjelens fiende. Derfor bør brødrene bruke visse tider til manuelt arbeid, og andre til åndelig lesning [lectione divina]” (§48). Det var denne balansen mellom bønn og arbeid, ora et labora, som ble konstituerende for alt klosterliv i middelalderen. Den lutherske reformasjon tok imidlertid et oppgjør med klostervesenet. Martin Luther var selv augustinereremitt, en streng gren av augustinerordenen. Hans avvisning av klosterlivet var til forankret til dels i hans personlige erfaringer, til dels i hans nye skrifttolkning. Nå skulle Skriften alene være norm for alt kristent liv, og i den fant han intet belegg for klosterlivet. I dag er situasjonen radikalt annerledes: Protestanter har en sterkt økende interesse for klosterlivet; katolikker vektlegger den personlige lesning av Bibelen langt mer enn før. At det i dag er klostertradisjonen som gir avgjørende impulser til katolikkers så vel som protestanters bibellesning, er en utvikling Martin Luther neppe hadde sett for seg. Lectio divina er en skatt for hele kristenheten, og det er fra klostrene den kommer.

 

"Man må ikke ha teologisk embetseksamen for å praktisere lectio divina. Og Ordet taler til oss gjennom teksten på det nivå vi befinner oss." Sr. Ingeborg-Marie

 

Bibellesning etter Det annet Vatikankonsil

– Bibelens naturlige og sentrale plass som kilde til åndelig liv er noe vi kan respektere og lære mye om hos protestantiske kristne, sier sr. Ingeborg-Marie. – Og lectio trener oss i å lytte og forstå hva Gud sier, også når det uttrykkes med andre ord enn vi er vant til. Økumenisk lectio divina i fellesskap, slik det praktiseres noen steder, gir mulighet til å lære hverandre bedre å kjenne, og å lære av hverandre.

Særlig etter Det annet Vatikankonsil (1962–65) har lesningen av Bibelen fått en større plass i katolsk fromhetsliv. I konstitusjonen Dei Verbum (1965) heter det at ”enkel tilgang til Den hellige Skrift må bli gitt til alle de kristne troende” (VI, 22). For bare noen tiår siden fantes få eller ingen bibel- eller lectio-grupper. Mange katolikker hadde ikke engang en Bibel hjemme. Bibeltekstene møtte vi først og fremst i liturgien.

– Hvordan bør legfolk lese lectio divina hjemme? Trenger man spesielle ferdigheter, eller større teologisk eller bibelfaglig kunnskap enn for andre bønneformer?

– Å bruke søndagstekstene kan være en fin måte å begynne på, svarer sr. Ingeborg-Marie. – Eller å velge et av evangeliene – gjerne Markus, som er det korteste og eldste av de fire. Man må ikke ha teologisk embetseksamen for å praktisere lectio divina. Og Ordet taler til oss gjennom teksten på det nivå vi befinner oss. Noen grunnleggende kunnskaper kan være nødvendige, men disse erhverver man seg jo også etter hvert som man er i kontakt med Bibelen jevnlig.

 

Stup i det

Hun understreker at grunnleggende kjennskap til kristendommen er vel så viktig som inngående bibelkunnskap, ”for å unngå usunne tolkninger”.

– Her kan lesegrupper være til stor hjelp. Hvis noen i gruppen har større teologisk eller bibelfaglig kunnskap, kan de dele dette med de andre. De som har kunnskaper på andre områder kan igjen bidra med sine innsikter, særlig når det gjelder å sette det man har lest ut i livet. En eller annen form for fellesskap, tror jeg uansett kan være en stor støtte, både når det gjelder ”å lære” lectio og ikke minst for å opprettholde trofast praksis. Utholdenhet er en nøkkel til fruktbar lectio divina!

Lectio divina er, som hun antyder, noe mer enn en rask gjennomlesning av et stykke tekst. Målet er ikke kunnskap om ting, men et forhold til Gud. Metoden er en langsom, dvelende lesning av bibelteksten. Ikke kritisk, men åpen og lyttende. Middelaldermunkene snakket om ruminatio, å "tygge drøv." Akkurat som kyrne som tygger på det samme gresset – drøvet – i lang tid, handler lectio divina om å bruke lang tid på det man leser for å skvise mest mulig ut av teksten. Det kan dreie seg om ett vers eller flere, eller bare ett ord. Igjen og igjen.

Til den som vil fordype seg i tematikken, anbefaler Sr. Ingeborg–Marie forfattere som Enzo Bianchi og Michael Casey, klosterfolk som begge skriver mye om lectio divina. Og den lille boken Lectio divina av Karl Gervin og p. Joël Regnard på Munkeby som en god innføring til emnet på norsk. Men dominikanernonnens fremste tips er likevel: ta og les! Sett igang, og gjør bibellesningen til din personlige praksis.

– Det er bare i vannet man lærer å svømme! avslutter hun.

 

Les mer om hvordan lectio divina fungerer HER

 

Les hele serien om Katolske skatter

Første artikkel: Guds hellige og vi