Pavens preken Allesjelersdag

Pave Frans Allesjelersdag på krigskirkegården i Nettuno.

 

Allesjelersdag (torsdag 2. november)  feiret paven messe på den amerikanske krigskirkegården i Nettuno, sør for Roma.

Deretter dro han innom Fosse Ardeatine i Roma, der det fant sted en massakre under andre verdenskrig.

Og neste uke vil det finne sted en konferanse i Vatikanet, organisert av Dikasteriet for menneskenes helhetlige utvikling, om nedrustning av kjernefysiske våpen.

 

Her følger hele prekenen i Nettuno, som paven holdt uten noe manuskript:

Det er i håpet vi er sammen her i dag. Hver av oss kan i sitt hjerte gjenta det som vi hørte Job si i første lesning (Job 19.1,23-27): «Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet» (vers 25). Håpet om å møte Gud, om å møtes alle vi, som søsken: Og dette håpet skuffer ikke. Paulus brukte et sterkt uttrykk i andre lesning (Rom 5,5-11): «Håpet skuffer ikke»(vers 5).

Men ofte fødes håpet og setter røtter i menneskenes mange sår og smerter, og under smerter, sår og lidelser får det oss til å heve blikket mot himmelen og si: «Jeg vet at min gjenløser lever. Men Herre... Stans!». Og dette er kanskje den bønnen som kommer fra alle oss når vi ser denne kirkegården. «Jeg er sikker på at disse brødrene våre er sammen med deg, Herre. Det er jeg sikker på», sier vi. «Men vær så snill, Herre. Stans. Ikke mer. Ikke mer krig. Ikke denne meningsløse slakten, slik Benedikt XV, sa. La oss håpe uten denne ødeleggelsen: unge … tusener på tusener på tusener på tusener … knuste forhåpninger. «Ikke mer, Herre». Det må vi si i dag, når vi ber for alle de avdøde, men her på dette stedet særlig for disse unge mennene; i dag når verden igjen er i krig og forbereder seg på enda mer krig. «Ikke mer, Herre. Ikke mer.» Med krigen mister man alt.

 

Jeg er kommet til å tenke på den gamle kvinnen som ser på ruinene av Hiroshima, med klok resignasjon, men også stor smerte – med en slags kvinnelig, klagende resignasjon, slik det gjerne er gitt kvinner. Hun sa: «Menneskene gjør alt mulig for å erklære krig og for å føre krig og ender opp med å ødelegge seg selv». Dette er krigen: ødeleggelsen av oss selv. Den kvinnen, den gamle kvinnen, hadde sikkert mistet barn og barnebarn der; det eneste hun hadde igjen var såret i hjertet og tårene. Og om dette er en håpets dag er det også en tårenes dag. Slike tårer som de kvinnene følte og også virkelig gråt da de fikk brevet: «De har den ære at Deres mann var en krigshelt for fedrelandet, at deres sønner var krigshelter for fedrelandet». Dette er tårer som menneskeheten nå ikke må glemme. Denne hovmodige menneskeheten som ikke har lært sin lekse og som heller ikke later til å ville lære den!

Ofte har det skjedd at menneskene tenkte å føre krig, overbevist om å kunne bringe en ny verden, om å kunne få i stand en «vår». Men det ender i vinter, i stygg, brutal vinter, i skrekkvelde og død. I dag ber vi for alle de avdøde, men spesielt for disse unge. Og nå som mange dør i de daglige kampene i «bit for bit»-krigen, la oss også be for dagens avdøde, for dem som dør i krig, også barn og uskyldige. Dette er krigens frukt: døden. Må Herren gi oss den nåde å kunne gråte.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse