Ett legeme, mange lemmer

Dette er den åttende artikkelen i serien Katolske skatter, som publiseres ukentlig frem til nyttår. Tema for artikkelen: Kirkens katolisitet. Les også de foregående artiklene om helgenenelectio divinaOlavsrelikvienkirkemusikkenkroppens teologi og jomfru Maria og skriftemålet.

 

ST. NIKOLAS: 17. desember var det ukrainsk messe og Nikolasfest i St. Hallvard menighet i Oslo.

 

I vår trosbekjennelse bekjenner vi vår tro på den "katolske Kirke." For Kirken finnes over hele verden. Og hele den verdensvide Kirke i en menighet nær deg. Her tar vi deg med til to av menighetene av østlig ritus i vår hjemlige kirke.

 

Av Eirik A. Steenhoff.
Foto: Kristin Svorte. 

 

Det er 17. desember, og vi har nettopp feiret ukrainsk messe etter gresk-katolsk ritus. Vi er i menighetssalen i St. Hallvard kirke på Tøyen i Oslo. Nå er det Nikolasfest, det ukrainske svaret på juletrefest. Barna i englekostymer har sunget sine julesanger. Inn kommer St. Nikolas av Myra, eller Mikolaj som han kalles på ukrainsk og polsk. Han er kledt i skikkelige bispegevanter i rødt og gull, med mitra og hyrdestav. Den ukorrumperte nissen. Nissen slik han egentlig skulle være, før Coca-Cola Company kom og øvet sin innflytelse over vår egen fremstilling av St. Nikolas, "Santa Claus."

 

PRIMUS MOTOR: Lilia Grube er primus motor i den ukrainske menigheten og rådgiver for nasjonalsjelesorgen i OKB.

 

– Det er mannen hennes! roper Simon (11) og peker. Han er sønn av Lilia og var ministrant under messen. Han er overdøvet av bjelleringingen og musikken. De yngre barna måper; litt skummel er han som etter alt å dømme er den røslige biskopen av Myra.

 

– De er veldig religiøse og fromme, kommenterer Lilia om nisseparet. – En del av den harde kjernen i menigheten.

 

Bare et par av barna, i tillegg til Simon, har vært til stede i messen nettopp. De fleste har kommet etterpå. Det kryr av unger og deres foreldre. Gløgg, kaffe og ukrainske småkjeks fyller bordet i den ene enden av lokalet. I den andre er det scene med julespill på.

 

– De fleste ukrainere er mer verdslige, kulturkristne sånn som i Norge, sier Lilia Grube, som er primus motor i den ukrainske menigheten og rådgiver for nasjonalsjelesorgen i Oslo katolske bispedømme.

 

BIRITUELLP. Myron Kuspys feirer messen både etter den ukrainske og den latinske ritus. 

 

"Den harde kjernen," som hun kaller det, er adskillig mindre. Under messen var vi kanskje 25 til stede. P. Myron Kuspys, som ble ordinert til prest i september i år, er den første faste presten for den lille menigheten. Han er birituell, det vil si at han feirer messen både etter den ukrainske og den latinske ritus.

 

– Han har mye å gjøre! sier Lilia og ler.

 

Ung menighet

Den katolske Kirke består av mer enn én ritus, eller liturgisk tradisjon. Den avgjort største er den romerske ritus, som har over én milliard medlemmer. Men det finnes i tillegg 22 kirker innenfor Den katolske Kirke som følger en østlig ritus. Ukrainerne er blant dem. Den ukrainske gresk-katolske kirke, som den heter, er faktisk den nest største etter den romersk-katolske, med sine mellom fire og fem millioner troende. Den følger den greske (bysantinske) kirkerett og liturgiske tradisjon.

 

FRA GALLERIET Den ukrainske søndagsmessen i St. Hallvard kirke.

 

Den ukrainske menigheten i Norge hører under eksarkatet for Tyskland og Skandinavia, en kirkelig provins som tilsvarer det romerske apostoliske vikariatet. Betegnelsen brukes om provinser som ikke er fulle bispedømmer, som i den greske kirkeretten kalles for eparkier. Lilia forteller at den første gangen en ukrainsk-katolsk prest kom for å feire messe i Oslo, var i januar 2010.

 

– Den ukrainske eparken [biskopen, journ.anm.] sendte en prest til å feire julegudstjeneste for oss det året, sier hun. – Så han var her den 7. januar.

 

Ukrainerne bruker tradisjonelt den julianske kalender, som ligger 13 dager bak den gregorianske. Men de siste årene har de ukrainske katolikkene i Norge gått over til den gregorianske kalender.

 

– I år feirer vi jul den 25. desember, sier Lilia. – Det er mer praktisk.

 

Hun forteller at hun selv oppsøkte kirken uken etter at hun kom til Norge i 2002. Både i Ukraina og som student og arbeidstager i Polen hadde hun blitt kjent med den romerske ritus. Eller "den polske kirken," som ukrainerne kaller den.

 

TO RITUS OG TO KIRKER: – I Ukraina puster Kirken med to lunger, sier Lilia Grube.

 

– Det er helt feil! sier hun oppgitt. – Men mange ukrainere har en forestilling om at Den romersk-katolske Kirke er en slags polsk kirke. Vi må bryte ned den tanken.

 

To lunger

Lilia forteller at det finnes både romersk-katolske og ukrainsk-katolske kirker i Ukraina, i tillegg til den ortodokse majoritetskirken. I de siste årene har tonen blitt langt bedre mellom dem. De romerske og ukrainske katolske biskopene samarbeider i større grad enn tidligere. Den ukrainsk-katolske storerkebiskopen av Kiev-Halytsj, Svjatoslav Sjevtsjuk, har et godt forhold til sin ortodokse motpart.

 

– St. Johannes Paul II sa det vakkert: "I Ukraina puster Kirken med to lunger," sier hun, og fortsetter: – Da jeg vokste opp, hadde vi en romersk-katolsk kirke i nærheten, og nonner som fulgte den romerske ritus. Jeg var så heldig at jeg kunne ferdes mellom to rituser og to kirker. Senere ble det helt naturlig å gå i messe på polsk. Jeg opplevde en grunnleggende enhet mellom de to messeformene, og denne enheten som en stor styrke. Jeg skulle ønske at flere kristne ukrainere kunne oppleve den enheten.

 

Enheten Lilia snakker om, er en vesentlig karakteristikk ved den katolske tro. I trosbekjennelsen bekjenner vi vår tro på "én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke." Ordet katolsk oversettes ofte med "universell," eller "allmenn." Men det vil være å innsnevre begrepet.

 

Enhet i forskjellighet

St. Thomas Aquinas (1225–1274) skrev at Kirken er katolsk på tre måter: I menneskelig likeverd, i tid og i rom. Den er katolsk ut fra menneskenes likeverd fordi vi alle er én i Jesus Kristus, "ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne" (Gal. 3,28). Den er katolsk i tid fordi Kirken skal fortsette å eksistere til "tidenes ende" (jf. Mt. 28,20). Og så er den katolsk i rom fordi den finnes over hele verden. "I hele verden blir det fortalt om deres tro," skriver Paulus til menigheten i Roma (Rom. 1,8).

 

DEN EGENTLIGE JULENISSEN: Barna synger mens julenissen, biskop Nikolas av Myra, ser på.

 

Det siste blir særlig synlig i en av kirkene som følger en østlig ritus. Da vises noe av den katolisiteten og enheten som mange automatisk betrakter som tapt etter de store kirkesplittelsene i historien: Mellom øst og vest i 1054 og innad i Vestkirken på 1500-tallet. Men når Den katolske Kirke kan bestå av 23 ulike kirker med sine distinkte liturgiske tradisjoner, kirkerett og språk, men forenet under ett læreembede og én pave, bør det vise oss at drømmen om kristen enhet ikke er brutt. Fordi Kristi kropp ikke er brutt.

 

Det katolske er ifølge Thomas Aquinas alt det som frigjør fra enkelthetene. I troen er vi alle ett. Likevel er vi unike. Det gjelder både for oss som enkeltmennesker og for våre liturgiske tradisjoner. Denne enheten i forskjellighet er en av Kirkens fremste styrker. Og hver enkelt liturgisk tradisjon som kirken anerkjenner er en stor skatt for de troende.

 

Malayalam på Eikeli

NY I NORGE: P. Jose Kulathoor feirer messe for den lille syro-malabariske menigheten i Kristi Freds kirke på Eikeli. Det er hans første besøk til Norge. 31-åringen studerer til doktorgrad i Roma. 

 

– Welcome to our community, sier presten fra talerstolen og gestikulerer til en kort applaus. Han snakker til meg og fotografen. Det er det eneste vi forstår av liturgien den dagen. Resten foregår på malayalam, et språk som snakkes i Kerala-provinsen i Sørvest-India (med trykk på første stavelse). Det er også det liturgiske språket til Den syro-malabariske kirke. "Syro" fordi dens liturgiske tradisjon er syrisk. "Malabarisk" fordi den nordlige delen av Kerala fra gammelt av ble kalt for Malabar.

 

Vi er i den katolske kirken på Eikeli i Bærum en grå novemberettermiddag. Pater Jose Kulathoor feirer messe for den lille syro-malabariske menigheten i Oslo-regionen for første gang. Én gang i måneden sender Den syro-malabariske kirke en prest til diasporaen her langt nord. I går var han i Sverige. 31 år unge p. Kulathoor kommer reisende fra Roma, hvor han nettopp har tatt fatt på en doktorgrad i dogmatikk.

 

ARMENE I KORS: P. Jose Kulathoor krysser armene under offertoriet. Den symbolske meningen var opprinnelig at kalken skal være på Kristi høyre side, hvorfra blod og vann rant ut.

 

Messen er en blanding av indiske kristensanger på boks og prestens egen sang. Han snakkesynger lange passasjer av liturgien. Av og til svarer menigheten. Disse melodiene og tekstene er ikke indiske, men syriske. Det samme er navnet på gudstjenesten.

 

– Den kalles for Holy Qurbana, forklarer p. Kulathoor etterpå. – Qurbana er syrisk og betyr "offer." Ellers følger vi Addai og Mari-liturgien.

 

Hellig Qurbana

SANG: P. Kulathoor sang lange deler av liturgien på malayalam. Opprinnelig var liturgien på syrisk.

 

Den versjonen av Qurbana-ritualet som synges denne dagen på Eikeli, er tilskrevet to helgener med dype forbindelser til den indiske kristenhet. St. Addai, eller Thaddeus, som han kalles på latin, var en følgesvenn av apostelen Thomas. Thomas var etter tradisjonen misjonær i Kerala-provinsen, og blir kalt for Indias skytshelgen. Derfor betegnes gjerne de indiske kristne som tilhører en østlig ritus for "Thomas-kristne." St. Mari var igjen en følgesvenn av St. Addai.

 

Liturgien er ganske forskjellig den romerske og den greske, men har noen gjenkjennbare elementer. Som Sanctus, takksigelsen og epiklesen (påkallelsen av Den hellige Ånd). Strukturen og tekstinnholdet er trofast mot bibeltekstene. Den er formet etter historien om Emmaus-vandrerne i Luk. 24,13–35.

 

Jesus slo følge med vandrerne, som ikke gjenkjente ham. Han "begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene" (v. 27). Dette er første del av Addai og Mari-liturgien, kalt "Instruksen," med to lesninger fra Det gamle testamente, en lesning fra et Paulus-brev og til sist evangelielesningen.

Annen del av liturgien kalles for "anaforaen," et gresk ord for "offer," og den helligste handling i liturgien. Her gjenspeiler menighetens offermåltid Jesu brødsbrytelse hos Emmaus-vandrerne: "Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem" (Luk. 24,30). Men i det øyeblikk de mottok det, "ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem" (v. 31). Etter mottagelsen av sakramentet, ber presten en siste bønn før liturgien er til ende: "La oss med åpne munner og åpne ansikt gi vår pris og ære, bekjennelse og tilbedelse til ditt levende og hellige og livgivende navn, nå og i all evighet."

 

Ressurssterk menighet

VETERANER: Ekteparet Jolly Benny og Benny Thomas kommer fra Kerala i India, men har bodd i Norge i over 25 år.

 

Etter messen snakker vi med ekteparet Benny Thomas og Jolly Benny. De har vært lenge i Norge, over 25 år. Jolly snakker i vei på kav haugesundsdialekt. Det var der hun gikk på norskkurs i sin tid.

 

– Det er en skikk i Kerala at kvinnen tar mannens etternavn, sier hun, og legger til: – Han er i slekt med den nåværende erkebiskopen og kardinalen i Den syro-malabariske kirke.

 

– Ja, men det er ikke veldig nært, sier Benny og ler.

 

Majoriteten av indere i Norge er riktignok hinduer. Men de kristne inderne fra Kerala har en viss kontakt også med dem gjennom indiske kulturforeninger. Benny og Jolly understreker at det er uproblematisk å være kristen i den delen av India de kommer fra.

 

– De kristne teller omtrent 20 prosent av befolkningen i provinsen Kerala. Men i landsbyen hvor jeg kommer fra, er det nesten alle sammen, sier Jolly.

 

Hun jobber som sykepleier, Benny som produktsjef for apotekerkjeden Boots. Flere i menigheten arbeider i IT-bransjen, en stor og stadig voksende bransje i Kerala-provinsen. Jobbmulighetene i Norge er ikke nødvendigvis flere, forteller de, men lønnen nesten alltid bedre.

 

Ekteparet Thomas-Benny og de andre vi snakker med gir inntrykk av en ressurssterk og nært sammenknyttet menighet. De kommer ikke av nød, men av arbeidsmuligheter og -tilbud, studier og ekteskap. Den syro-malabariske menigheten i Oslo-området består av "omtrent 25 familier, eller 40 personer," sier de. Familie og slektstilhørighet står sterkt i Kerala og i indisk kultur.

 

MESSE: Unge deltagere på syro-malabarisk messe på Eikeli.

 

– Vi har to tenåringer, men de skjønner ikke så mye malayalam, sier Jolly og sipper av en kopp med indisk te med melk. – Men de er med oss til norsk messe på Lillestrøm.

Jolly og Benny er to av ganske få syro-malabariske kristne i Norge. Men blant de østlige kirkene er den syro-malabariske nest størst, med over 4 millioner medlemmer. Likevel føler de seg som en del av den verdensvide kirke i Norge. De er først og fremst katolikker, ikke indere, sier de.

 

Katolsk integrering

– Feiret vi tredje søndag i advent nå?

– Vi har ikke advent, kommer det kontant fra p. Myron Kuspys. Jeg famler i papirene. Nei vel?

Vi er i sakristiet i St. Hallvard kirke etter den ukrainske messen.

MESSEBOKEN: Den ukrainske messeboken i sakristiet i St. Hallvard kirke.

 

– Vi markerer forberedelsen til jul med faste og bønn, men ikke med egne adventsmesser, sier han, mens fotografen knipser den ukrainske evangelieboken.

Lilia hjelper sønnen av med ministrantdrakten, bretter sammen duker og rydder liturgisk utstyr. Jo mer de forteller om den ukrainske tradisjonen, jo mindre innser jeg at jeg vet.

– Norskfødte barn av innvandrere behersker foreldrenes morsmål i mindre grad. De er heller med på norsk messe. Kan disse mindre menighetene kan "dø ut" på sikt?

– Det kan hende, men så lenge innvandring foregår, er viktig å gi dette åndelige tilbudet, svarer Lilia. – For de katolikkene som er i Norge akkurat nå, er det viktig. Det er det kanskje ikke alle som skjønner. For min egen del kan jeg si at den ukrainske menigheten har fått en stor gave fra Gud med vår nye prest. Også i Norge, hvor det er så få kall. Jeg tror at Gud vil oss noe med dette.

– Men er det ikke en fare for at det brede messetilbudet forhindrer og ikke forsterker integrering?

– Min erfaring er at det er avgjørende for at folk blir værende i Kirken, sier hun. – Dersom de opprettholder kontakt med Kirken i sine nye land, er det mer sannsynlig at de gir den kontakten videre til sine barn. All forskning tilsier at den første generasjon innvandrere føler en sterkere tilknytning til hjemlandet enn til sitt nye land. Derfor må vi ha et sakramentalt tilbud til folk på deres eget språk.

 

Lilia forklarer at Kirken oppleves som et samlingspunkt og et fristed for mange. For å føle seg så fri som mulig, må en få anledning til å snakke og høre sitt eget språk.

 

 

SAMLINGSPUNKT: – Kirken oppleves som et samlingspunkt, sier Lilia Grube. Selv ved første besøk til Norge.

 

– De har mange utfordringer ellers i hverdagen, sier hun. – De må lære språket, skaffe seg en jobb... I kirken ønsker man å være fri for dette kravet om tilpasning. – De nasjonale messene gjør det mulig for folk å kjenne seg igjen i Den katolske Kirke i Norge.

 

Jeg går ut i den bitende vinterkvelden på Enerhaugen. Rundt hjørnet hører jeg livlig sang og trommespill fra et av menighetens lokaler. Det er ikke ukrainerne. Er det eritrerne? Kanskje filippinerne? Det er ikke godt å si. Det eneste jeg sikkert vet, er at vi tilhører den samme Kristi kropp, Kirken.

Les hele serien om Katolske skatter

Første artikkel: Guds hellige og vi

Andre artikkel: Med Bibelen i bønn

Tredje artikkel: Jakten på Olavsrelikvien

Fjerde artikkel: I begynnelsen var melodien

Femte artikkel: Kropper skapt til kjærlighet

Sjette artikkel: Morgenstjernen på himmelen 

Syvende artikkel: Se ikke på våre synder

Åttende artikkel: Ett legeme, mange lemmer

Niende artikkel: Et sykehus i håpets tegn