Kropper skapt til kjærlighet

 

Dette er den femte artikkelen i serien Katolske skatter som publiseres ukentlig frem til nyttår. Tema for artikkelen: kroppens teologi. Les også de tre foregående artiklene om helgenenelectio divinaOlavsrelikvien og katolsk kirkemusikk

 

SKAPELSEN AV ADAM: Det kanskje mest berømte motivet av takfreskene fremstiller Guds skapelse av Adam (jf. 1. Mosebok kap. 1 og 2). – Måten hendene og fingrene er orientert på, viser at Gud er den som tar initiativet, sier kunsthistoriker Elizabeth Lev. Foto: Wikimedia

 

 

Kroppens teologi er pave St. Johannes Paul IIs vesentlige bidrag til Kirkens moralteologi i en tid hvor denne ikke står høyt i kurs. Den får sitt ypperste kunstneriske uttrykk i et av de største verkene i den vestlige tradisjon: Michelangelos takfresker i Det sixtinske kapell.

 

Tekst: Eirik A. Steenhoff

 

Pave St. Johannes Paul II (1978 – 2005) er en av de mest innflytelsesrike paver gjennom tidene. Ikke bare på grunn av sin karisma, karakterstyrke og personlige hellighet. Han kom med avgjørende bidrag til utmeislingen av Kirkens lære for den moderne tid. Under en rekke onsdagsaudienser på Petersplassen fra 1979 til 1984 utla paven det som er blitt kalt for en kroppens teologi.

Pavens fremste hensikt var å gi en helhetlig og dyptpløyende begrunnelse for det kristne synet på menneskelig seksualitet i en tid hvor den allmenne kulturen hadde beveget seg i en radikalt anderledes retning.

 

Tilsvar til den seksuelle revolusjon

Kroppens teologi er på samme tid temmelig ortodoks og temmelig moderne. Det sier George Weigel, Johannes Paul IIs biograf og en av vår tids mest kjente amerikanske katolske skribenter.

– Den er ortodoks i den forstand at den bekrefter det "gitte" ved den moralske strukturen i kjærligheten, sier han. – Moderne i den forstand at den forsøker å vise den faktiske moralske dynamikken i kjærligheten.

– Kroppens teologi er egentlig det kristne tilsvaret til den seksuelle revolusjon, sier pater José Granados. Spanjolen er ekspert på kroppens teologi og professor i moralteologi ved Johannes Paul II-instituttet, som tilhører Det pavelige Lateranuniversitetet i Roma. I likhet med Weigel vektlegger han at kroppens teologi tar utgangspunkt i menneskelige erfaringer. Det er noe av dens styrke og innovasjon.

– Men menneskelig erfaring er i Johannes Pauls teologi ikke en erfaring som tilhører en isolert bevissthet, men en inkarnert bevissthet, sier p. Granados. – Det vil si en bevissthet som eksisterer i verden og møter andre personer, i kjærlighet.

 

"I den katolske visjonen er kroppen og sjelen integrert, fordi vi alltid lever i fellesskap med hverandre og Gud."

Pater José Granados

 

Moderne avkroppsliggjøring

Han sammenligner denne måten å tenke om menneskets bevissthet på med en dualistisk tenkemåte. Han viser til den kanadiske katolske filosofen Charles Taylor (f. 1931), som har kalt moderniteten for en "avkroppsliggjøring."

– Til grunn for denne prosessen ligger René Descartes' dualistiske syn på mennesket. Det egentlig menneskelige er bare bevissthet og vilje, ikke den materien vi deler med resten av naturen. Materien får bare den mening som vi mennesker gir til den, etter våre behov.

Denne spaltningen mellom kropp og sjel fører ifølge p. Granados til at kroppen lett blir et middel, det være seg til egen nytelse eller misbruk av andre.

– I den katolske visjonen er kroppen og sjelen integrert, fordi vi alltid lever i fellesskap med hverandre og Gud, sier han.

Det er for p. Granados et paradoks at vi er blitt veldig opptatt av den økologiske krise, men ikke av den menneskelige økologi. Han viser til pave Frans' encyklika om skaperverket, Laudato Sì, som knytter disse perspektivene sammen. For å komme til rette med dette paradokset, må vi tenke på nytt om våre forutsetninger. Svaret ligger i kroppens teologi.

 

"Det viktigste i ikonografien og middelalderkunsten var det hellige hodet, kroppen var mindre viktig. Og det var kanskje viktig å ta avstand fra grekernes glorifisering av kroppen." 

Kunsthistorikere Elizabeth Lev 

 

Kropper i Vatikanet

Sammen med kunsthistorikeren Elizabeth Lev har p. Granados skrevet om kroppens teologi i lys av Michelangelos fresker i Det sixtinske kapell. St. Johannes Paul II kalte kapellet for "helligdommen for kroppens teologi." Ikke bare er kapellets takfresker blant de mest bejublede verker i hele kunsthistorien, men de taler på en særlig måte om den kristne antropologi – og kroppens teologi.

Kapellet i dagens Vatikanstat tar sitt navn fra pave Sixtus IV (1471–84), som sto for en storstilt restaurering. Senere fikk kunstneren Michelangelo et oppdrag fra pave Julius II om å male taket i kapellet. Det gjorde han i to perioder fra 1508 til 1512 og fra 1535 til 1541.

Jeg møter Elizabeth Lev ved Santo Spirito-kirken i Roma, bare et kvartal unna turisthordene i St. Petersbasilikaen og Vatikanmuseet med Det sixtinske kapell. Hun kommer susende i høye hæler. I en årrekke har amerikaneren bodd i Roma og vært omviser i Vatikanmuseet. Hun er også professor i kunsthistorie. Vi setter oss ned i en liten have der vi kan snakke uforstyrret.

Prosjektet med p. José Granados var faktisk Vatikanmuseets initiativ, kan hun fortelle.

– De ville se hva som skjedde når en kunsthistoriker og en teolog samarbeidet.

Resultatet er boken A Body for Glory, utgitt på Vatikanmuseets forlag i 2014 i samarbeid med Det pontifikale Johannes Paul II-instituttet i Roma. Bokens undertittel er "Theology of the Body in the Papal Collections: The Ancients, Michelangelo and John Paul II." Boken omhandler med andre ord fremstillingen av kropp, kroppslighet og seksualitet i antikk og kristen kunst.

Det kan kanskje virke overraskende at Vatikanets kunstsamling inneholder så mye kropp og nakenhet, sier Elizabeth Lev. Faktisk mer enn noen annen samling. Utgangspunktet for samlingen var at renessansepaven Julius II (1503–13) begynte å samle på antikke skulpturer i 1506.

– Noen av de andre ansatte kalte prosjektet vårt for Nudes in the Vatican, sier Lev og ler. – Man må huske på at kristen kunst hadde ikke egentlig fremstilt fullverdige kropper på nesten tusen år. Det viktigste i ikonografien og middelalderkunsten var det hellige hodet, kroppen var mindre viktig. Og det var kanskje viktig å ta avstand fra grekernes glorifisering av kroppen.

 

HELLIGDOM: Det sixtinske kapell, som i dag er en del av Vatikanmuseet i Roma, tar sitt navn etter pave Sixtus IV (1471–84). Det ble senere malt av Michelangelo. Det var hans fresker som gjorde at pave Johannes Paul II kalte kapellet for "helligdommen for kroppens teologi." I dette kapellet velger Kirkens kardinaler nye paver. Foto: Wikimedia

 

Skapelsen av Adam

I renessansen skjedde det en endring. Antikkens skulpturkropper kom tilbake. Men de betød ikke helt det samme som de hadde gjort i den førkristne kulturen.

– Michelangelo hadde sine teologiske rådgivere. Vi vet ikke helt hvem de var, men de må ha vært dyktige, sier Lev.

Lev peker på fresken som viser Guds skapelse av Adam. Det må sies å konkurrere med "Mona Lisa" og "Nattverden" om å være verdens mest kjente bilde. Gud Fader er nesten i berøring med Adam, vi ser skapelsen et øyeblikk før den finner sted. Menneskets (hebraisk adam) kropp er fremdeles knyttet til jorden (hebraisk adamah) det blir skapt av. Måten hendene og fingrene er orientert på, viser at Gud er den som tar initiativet. Adam er den som mottar, den som lar seg komme til liv.

Hos Gud er Eva (kvinnen som er arm i arm med Gud), og Jesusbarnet (til høyre), et uttrykk for at Ordet var "i begynnelsen hos Gud" (jf. Joh. 1,1). Dette – Guds skapelse av kvinnen og inkarnasjonen – var planen fra opphavet av.

 

Inkarnasjon og skapelse

Det er inkarnasjonsdogmet som muliggjør den kristne fremstilling av kroppslighet, forklarer Lev. Det er bare fremstillingene som har endret seg. Hun forteller at moderne turgrupper ofte kommer med en antagelse om at kristendommen har en spesiell frykt eller aversjon for kroppen. Ikke bare Vatikanmuseets samlinger, men kroppens teologi motbeviser dette ettertrykkelig.

Kunsten og teologien peker i den samme retning, og på det faktum at kristendommen hverken er kroppsfiendtlig eller kroppsforherligende. Den er inkarnatorisk. Våre kropper er en del av vår guddommelige skapelse og dermed av vår identitet. De er ment til kjærlighetsfulle relasjoner – ikke til forakt, misbruk eller objektivisering.

Freskene over urhistorien dreier seg om mange ting, fortsetter Elizabeth Lev – om skapelsen og frelseshistorien, men ikke minst om relasjonen mellom Adam og Eva. Et hovedbudskap her er komplementariteten mellom kjønnene.

– Her er det ikke noe rom for moderne kjønnsteori, bemerker hun.

I fremstillingen av arvesynden – øyeblikket før Adam spiser av Livets tre – merker vi oss hvordan kroppene til urmenneskene er harmonisk tilpasset hverandre. Adam står og Eva sitter i stillinger som gjør at de til sammen fremstår som en enhet.

– Reagerer ikke noen turgrupper på dette komplementaritetsbudskapet?

– De får i hvert fall noe å tenke på, svarer Lev.

Etter syndefallet – i fresken til høyre – fremstår kroppene nærmest som tynget, og Adam og Eva er ikke lenger en enhet, men beveger seg i hver sin retning. Idyllen er brutt. Den opprinnelige harmonien og kjærligheten mellom kjønnene er ikke lenger til stede. "Nakenheten blir her en kilde til skam," skriver Lev og p. Granados i boken A Body for Glory. "Å synde innebærer å skille seg fra Gud som kilden til alt det gode. Siden kroppen er det fremste vitnesbyrdet om Skaperen, betyr det å synde mot ham også at vi benekter dette aspektet ved kroppen, avviser dens godhet og ser den som en byrde og et fengsel."

 

FØR OG ETTER: Fresken fremstiller Adam og Eva før og etter syndefallet (1. Mos. 2 og 3). Forskjellen mellom før og etter er slående. I urtilstanden (til venstre) i Edens hage lever menneskene i harmoni med hverandre, som kommer til uttrykk gjennom kroppene. Etter fallet (til høyre) er kroppene tynget, urolige og peker i hver sin retning. Foto: Wikimedia

 

Spill levende Kristus

– Michelangelo kjente veldig godt til de greske kroppsideene, men han modifiserte dem, sier p. José Granados. – I den greske måten å fremstille kroppen på, er skjønnheten noe som riktignok beveger oss mot den evige skjønnheten, men den forblir fjern. Det kristne synet handler om å formidle seg selv, det handler om å gi og å motta. Kroppen er et sted for relasjoner, for å dele og gi liv videre.

Han viser til dommedagsfresken i Det sixtinske kapell.

– Kristus er fremstilt med Apollos hode, men han har ikke Apollos abstrakte kropp, men en kropp som er full av liv. Han kommuniserer liv og energi til alle rundt seg.

P. Granados sikter til to skulpturer som tjente som inspirasjonskilder til Michelangelos fremstilling av Jesus i dommedagsfresken: Belvedere-torsoen og Apollo-statuen, som begge har vært i de pavelige kunstsamlinger siden renessansen.

Det er med andre ord ikke en rasende, dømmende Kristus som kommer igjen på dommens dag, men en spill levende, livgivende Kristus. Et liv som kommer til uttrykk gjennom kroppen.

Den kristne kunsten er ikke ment å være sensuell, sier Elizabeth Lev på sin side. Hun mener at kristen renessansekunst ofte misforstås av moderne publikum for å være erotisk. Den, i likhet med kroppens teologi, er ment å formidle hva – eller snarere hvem – kroppen er skapt av og til: Gud, og fellesskapet med ham. Det er et perspektiv som ligger fjernt for de aller fleste av våre medmennesker.

 

DOMMEDAG: Dommedagsfresken er kronen på Michelangelos verk og befinner seg sentralt plassert på veggen over høyalteret. – Her kommuniserer Kristus liv og energi til alle rundt seg, sier p. José Granados. Dette livet kommer til uttrykk gjennom kroppen. Foto: Wikimedia

 

Vekke opp kulturen

P. José Granados sier at den helhetlige og erfaringsbaserte teologien til Johannes Paul II etterhvert kan bidra til å vekke opp vår seksualiserte kultur. Han tror ikke at vi kan fortsette å leve med den nåværende spaltningen mellom kroppen og sjelen. – Kroppen er fremfor noe annet det vi ikke selv har skapt, men har mottatt fra andre, sier han. – Når et barn kommer inn i verden og mottas med kjærlighet i en familie, erfarer det noe av denne sannheten.

Seksualiteten kan derfor aldri bare være et nytelsesmiddel, men en gave til den andre personen.

– Det er mulig bare fordi vi selv er en gave fra en annens hender, sier han, og sikter både til våre menneskelige foreldre og til Gud.

Jeg spør p. Granados om våre kommunikasjonsutfordringer som kristne i en tid hvor det dominerende synet på seksualitet og kjønn står såpass langt unna vårt eget.

– Vi må vise at den kristne måten å leve ut seksualiteten på, er den eneste som oppfyller vår menneskelighet, svarer han. – Vi må gi et ordentlig vitnesbyrd om dette synet, ikke bare som enkeltmennesker, men som familier og fellesskap. Det er dette pave Benedikt XVI kalte for "kreative minoriteter," som er avgjørende i en krisetid.

George Weigel ser på kroppens teologi som en vesentlig ressurs i denne krisetiden for Kirkens moralteologi.

– Kroppens teologi har allerede vist seg avgjørende for å gi mening til Kirkens syn på kjærlighet, sier Weigel. – For eksempel når det gjelder å gi retning til katekesen og til å tenke nytt om ekteskapsforberedende kurs.

– Det ville vært til hjelp for oss om kroppens teologi ble tatt på større alvor i Roma. Dessverre har de feiltrinnene i moralteologien som Johannes Paul II forsøkte å korrigere, igjen begynt å blomstre, sier han med et hjertesukk.

Jeg spør p. Granados om hvordan han ser på fremtidsutsiktene for kroppens teologi. Han gir utvetydig uttrykk for at "denne visjonen av mennesket er den eneste som har en fremtid."

– Problemet er ikke hvorvidt kroppens teologi har en fremtid, sier han. – Det handler i stedet om at vi må innse at bare ved å leve i tråd med den sannhet som kroppens teologi vitner om, vil menneskeheten og Kirken ha en fremtid.

 

KAN KUNST: Elizabeth Lev er professor i kunsthistorie og mangeårig omviser i Vatikanmuseet. Sammen med p. José Granados har amerikaneren skrevet boken A Body for Glory: Theology of the Body in the Papal Collections, utgitt på Vatikanmuseets forlag i 2014. Her ser vi henne holde foredrag for TED om nettopp Det Sixtinske kapell. Du kan se og høre foredraget HER. Foto: TED

 

"Good news"

Jeg tar avskjed med Elizabeth Lev utenfor Berninis kolonnade rundt Petersplassen. Hun skal suse videre til undervisning. Jeg prøver meg med en problematisering: Kan ikke Michelangelos fremstilling av de atletiske og kjernesunne kroppene i Det sixtinske kapell være problematisk i en tid hvor vår higen etter den perfekte kropp nærmest er blitt et tyranni? For ikke å snakke om de funksjonshemmede, som i denne kulturen har mer dystre livsutsikter enn på lenge. Hvor hører de hjemme i dette kunstneriske og teologiske universet?

– Nei, nei, nei! sier Lev. Hun har sansen for problemstillingen. Men vil gjerne berolige meg: The inner glory is what really counts! – Den indre herligheten er den som virkelig teller.

– Vi er skapt til kjærlighet og herlighet, glory, sier hun. – Det oppnår vi ikke av å gå på treningssenter. Hun peker på hjerteregionen. – Det er dette som betyr noe, og det er dette Michelangelo ønsker å fremstille.

– Så vi må forstå Michelangelos muskuløse kropper rent metaforisk?

– Ja! svarer hun uten betenkning. – De må forstås metaforisk. De kommer fra en viss tradisjon innenfor kunsten, men deres funksjon i kristen kunst er ikke å si at vi alle må trene for å bli frelst. Det er en gresk, eller enda mer en moderne tanke. Michelangelos hensikt er å fremstille en idealisert menneskeform som den kjødelig oppstandne utgaven av oss selv. Det er fortsatt mitt jeg. Men det er mitt herliggjorte jeg, sier Elizabeth Lev. – Og husk at den oppstandne Kristus kom til disiplene med sårmerker i kroppen.

– Nei, kroppens teologi er good news for alle med skavanker, som jo gjelder de fleste av oss, fortsetter Lev, og illustrerer at hun halter. – Vi har alle noe å peke på i så måte,  sier Elizabeth Lev, før hun griper fatt i vesken og blir borte blant Berninis søyler.

 

SE OPP! Taket i Det sixtinske kapell, malt av Michelangelo og hans medarbeidere tidlig på 1500-tallet. Takfreskene, som måler 40x14 meter og dekker 1100 kvadratmeter, er blant historiens mest storslåtte kunstverk. Foto: Wikimedia

 

 

Les hele serien om Katolske skatter

Første artikkel: Guds hellige og vi

Andre artikkel: Med Bibelen i bønn

Tredje artikkel: Jakten på Olavsrelikvien

Fjerde artikkel: I begynnelsen var melodien

Femte artikkel: Kropper skapt til kjærlighet