Messe for Latinamerika

Vår Frue av Guadalupe: «jomfruen med mørk ansiktsfarge og mestisansikt, holdt oppe av en engel med praktketsal-, pelikan- og arapapegøye-vinger». Pave Frans 12.12.2017. Foto: ANSA

 

Tirsdag 12. desember, på minnedagen for Vår Frue av Guadalupe, var det messe for Latinamerika i Peterskirken. I sin preken bemerket pave Frans at han liker å kalle Benedictus for «Elisabets lovsang» eller «fruktbarhetens lovsang». De kan føle seg ufruktbare og mindreverdige - både Elisabet, mange latinamerikanere og den hellige Juan Diego, indianeren som i 1531 fikk det berømte bildet av jomfru Maria på innsiden av kappen sin. Men når Gud gjør de ufruktbare fruktbare, bryter de ut i lovsang: «Velsignet er Herren!». Paven ba om at det rike kulturelle mangfoldet i Latinamerika må bli forsvart fra «ideologisk kolonisering».

Messens evangelietekst var møtet mellom Maria og Elisabet:

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. (Luk 1,39-48)

 

Her følger hele prekenen. Prekenen var på spansk. Vi har her oversatt den fra italiensk.

 

Den evangelieteksten (Luk 1,39-48) som vi har hørt er prologen til to store lovsanger: Marias lovsang, som er kjent som «Magnificat» og Sakarjas lovsang, «Benedictus», som jeg liker å kalle for «Elisabets lovsang eller fruktbarhetens lovsang». Tusenvis av kristne i hele verden begynner dagen med å synge «Velsignet er Herren», og de avslutter den med å forkynne hans storhet «for han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom». Slik forsøker troende fra forskjellige folk dag for dag å bevare minnet om at fra slekt til slekt spres Guds miskunn over hele folket slik han lovet våre fedre. Og ut fra denne sammenhengen – takknemlig å minnes – springer Elisabets sang i form av et spørsmål: «Hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?». Elisabet, kvinnen merket av tegnet på ufruktbarhet, synger her under fruktbarhetens og undringens tegn.

Jeg ønsker å understreke nettopp disse to aspektene. Elisabet, kvinnen under ufruktbarhetstegnet og under fruktbarhetstegnet.

 

1. Elisabet, den ufruktbare kvinnen, med alt som det innebar gitt tidens religiøse mentalitet, som anså ufruktbarhet som en guddommelig straff som skyldtes egne eller ektemannens synder. En skamplett på hennes egen kropp, enten fordi hun anser seg skyldig i en synd hun ikke har begått, eller fordi hun føler seg mindreverdig og ikke på høyde med det som var forventet av henne. La oss et øyeblikk prøve å forestille oss hvordan hun ble sett på av familien, av naboene, av henne selv… Ufruktbarhet som trenger helt til bunns og til slutt lammer hele livet. Ufruktbarhet som kan anta forskjellige navn og former; hver gang et menneske skammer seg fordi det personlig opplever å bli brennemerket eller ansett som mindreverdig.

Det samme kan vi se i indianeren Juan Diego. «Jeg er bonde, jeg er mecapalcacaxtlecolaala; jeg trenger selv å bli ledet, å bli båret på skuldrene. Det stedet du sender meg til […] passer ikke for meg, jeg har ikke noe der å gjøre!», sa han til Maria (Nican Mopohua, 55). Denne følelsen kan vi også finne – slik de latinamerikanske biskopene har latt oss se – i våre «innfødte og afroamerikanske samfunn, som ofte ikke blir behandlet med verdighet og på samme måte som andre; mange kvinner som blir utelukket på grunn av kjønn, rase og sosioøkonomisk situasjon; unge som får dårlig utdannelse og som verken får muligheten til å fortsette å studere eller til å komme inn på arbeidsmarkedet for å komme seg framover og stifte familie; mange fattige, arbeidsledige, migranter, mennesker tvunget til å flykte, bønder uten land, som prøver å overleve i den uformelle økonomien; jenter og gutter utsatt for barneprostitusjon, ofte i sammenheng med sexturisme» (Aparecida avslutningsdokument, 65).

2. Og sammen med Elisabet, den ufruktbare kvinnen, betrakter vi Elisabet, den fruktbare og undrende kvinnen. Det er hun som er den første til å anerkjenne og velsigne Maria. Det er hun som på sine gamle dager opplever i sitt eget liv, på sin egen kropp, oppfyllelsen av Guds løfte. Hun som ikke kunne få barn bar fram frelsens forløper. Av henne forstår vi at Guds drøm ikke er og aldri vil bli ufruktbarhet, og heller ikke å brennemerke sine barn eller å fylle dem med skam, men å få en velsignelsessang til å springe fram i dem og ut fra dem. På samme måte ser vi dette i Juan Diego. Det var nettopp han, og ikke en annen, som på sin kappe, sin tilma, brakte bildet av jomfruen: jomfruen med mørk ansiktsfarge og mestisansikt, holdt oppe av en engel med praktketsal-, pelikan- og arapapegøye-vinger; moren som kunne anta sine barns trekk for å få dem til å føle at de hadde del i hennes velsignelse.

Det kan se ut til at Gud stadig insisterer på å vise oss at «steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein» (Sal 118,22).

Kjære brødre og søstre, la oss midt i denne fruktbarhets-ufruktbarhets-dialektikken se på den kulturelle rikdommen og det kulturelle mangfoldet i våre folk i Latinamerika og Karibia; dette er tegn på den store rikdommen som vi er kalt til ikke bare å dyrke, men særlig i vår tid til modig å forsvare fra ethvert forsøk på standardisering, som – med lokkende slogans – ender opp med å påtvinge en eneste måte å tenke, være, føle og leve på, som ender opp med å gjøre fedrearven ubrukelig og ufruktbar; som ender opp med å få oss, og da særlig våre unge, til å føle at vi er mindreverdige fordi vi tilhører den eller den kulturen. Så vår fruktbarhet ber oss forsvare våre folk fra en ideologisk kolonisering som tar bort det rikeste i dem, om de nå er innfødte, afroamerikanere, mestiser, bønder eller folk som bor i periferiene.

«Guds mor er Kirkens forbilde» (Lumen gentium, 63), og av henne vil vi lære å være Kirke med mange ansikter: med mestis, innfødt og afroamerikansk ansikt, med bondeansikt, med cola-, ala-, cacaxtle-ansikt. Med ansiktet til en fattig, en arbeidsledig, gutt eller jente, gammel eller ung, for at ingen skal måtte føle seg ufruktbar, for at ingen skal måtte skamme seg eller føle seg mindreverdig. Tvertimot fordi hver enkelt, som Elisabet og Juan Diego, skal kunne føle seg som bærere av et løfte, av et håp og fra dypet av sitt hjerte si «Abba, Far!» (Gal 4,6) ut fra barn-Far-mysteriet, som, uten å ta vekk den enkeltes trekk, universaliserer oss og gjør oss til et folk.

Brødre og søstre, når vi nå minnes og er takknemlige for å være latinamerikanere, la oss i vårt hjerte synge Elisabets lovsang, fruktbarhetens sang, og la oss si den sammen med våre folk for at de aldri må bli trette av å gjenta den: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv, Jesus.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse