Pave Frans vil lukte som flokken

 

Intervju med Vatikan-journalisten Marco Politi 

ANDERLEDES PAVE: – Denne paven er således svært forskjellig fra sine forgjengere. Han vil leve enkelt og ha "en fattig kirke for de fattige", sier Marco Politi, forfatter av boken Frans blant ulvene. Nylig gjestet han Norge. Foto: Evelyn Pecori

 

Da L'Osservatore Romano skrev at «Frans I» var Kirkens nye pave, ringte pave Frans selv til redaksjonen for å korrigere dem: «Det er Frans som er valgt, ikke Frans I.» Han er biskop av Roma, ikke Kirkens nye fyrste. 

 

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

Den italienske journalisten og Vatikan-eksperten Marco Politis anekdote fra den nye pavens første timer som Kirkens øverste leder, illustrerer ifølge ham hvordan Frans forestiller seg paverollen – og hva han tenker om seg selv. Den skulle også vise seg å være en god indikasjon på hans kommende handlinger.

 

 

Vil gjenskape

– Når jeg bruker ordet «revolusjonær» om pave Frans, så gjør jeg det på samme måte som om jeg skulle kalt Det annet vatikankonsil for revolusjonært, altså i betydningen: Å gjenskape Kirken i sin samtid. Frans vil for det første gjenskape paverollen, dernest Kirkens strukturer. Han ønsker ikke å være en monark med røde Prada-sko og hermelinkappe. Han er biskop av Roma; han ønsker som Ignatius av Loyola å tre ut av Kirkens lukkede rom og inn i verden – han vil være en hyrde i flokken og lukte som den. Det er langt fra Frans’ visjon til den keiserlige pomp og prakt-tradisjonen som den pavelige tittelen Pontifex maximus har sin opprinnelse i, sier Politi.

– Er det dette som gjør ham både kontroversiell og elsket?

– Denne paven er svært forskjellig fra sine forgjengere. Han vil leve enkelt og ha en fattig kirke for de fattige, en kirke som viser nåde og tilgivelse i stedet for fordømmelse. Det både provoserer og appellerer.

 

Marco Politi er i Oslo under lanseringen av sin bok «Frans blant ulvene – fra innsiden av en revolusjon», som utkommer i norsk oversettelse denne høsten. Politi er italiener, han er Vatikan-korrespondent for avisen Il Fatto Quotidiano og han er forfatter. Han skrev bestselgeren «His Holiness» (1997) om pave Johannes Paul II sammen med Watergate-journalisten Carl Bernstein. I tillegg er han fagkommentator hos bl.a. CNN og BBC.

 

Hyrden og ulvene

Bokens tittel refererer til legenden om Frans av Assisi og ulven fra Gubbio. Ulven terroriserte befolkningen i de umbriske bygdene, men Frans talte til den og temmet det morderiske rovdyret. Den metaforiske parallell til dagens Kirke, paven og hans opponenter, kommer tydelig til uttrykk i Politis bok:

– Ulvene som ferdes i pave Frans’ omgivelser, blir stadig mer aggressive. Det er lite som tyder på at han vil være i stand til å temme dem med ord. Det finnes en hard kjerne av konservative tradisjonalister, og slike som simpelthen frykter det nye, uten selv å ha en agenda, mener Politi.

 

Nattverds-konflikt

Motstanden arter seg på mange måter, men viste seg i all sin formelle og offisielle klarhet da kardinal Walter Kasper og andre reformister led nederlag under Synoden om familien i 2014. Det store konflikttema var om skilte og gjengifte kunne ta imot nattverd. Flertallet var mot.

–  I den apostoliske formaningen Amoris Laetitia åpner likevel pave Frans for at skilte gjengifte kan motta nattverden under visse omstendigheter, forteller Politi, og fortsetter:

– Denne åpningen og delegeringen til de lokale biskoper, som nå får mandat til å annullere ekteskap, har provosert mange og skapt borgerkrigslignende tilstander i Kirken.

Politi viser blant annet til at 45 katolske geistlige i juli 2016 skrev brev til dekanen for kardinalkollegiet. Der ber de om at kardinalene skulle «forkaste feilene» de mener paven hadde begått. Dette er ifølge Politi «uhørt» i Kirkens historie. Dette førte til at Andrea Riccardi, lederen for St. Egidio-fellesskapet, uttalte at ingen pave de siste hundre år har møtt så mye motstand fra kirkeapparatet, bispedømmene og geistlige som nettopp pave Frans. Men dette er innenfor kirkens murer og porter. Utenfor er pave Frans én av historiens mest avholdte paver.

 

Stilen bedrar

Pavens retoriske stil kan synes enkel og naiv, men dét er ikke mennesket og tankene bak. Han stiller spørsmål som utfordrer Kirkens tradisjonelle tenke- og handlemåte, men ofte uten selv å besvare dem. Det lar han oss – eller biskopene i kollegialitet – gjøre.

Et eksempel: Jeg husker et tilfelle med en veldig trist jentunge som til slutt fortalte læreren sin om årsaken til at hun var så lei seg: «Kjæresten til moren min er ikke glad i meg.» Dette er en teknikk han benytter bevisst og over tid for å skape en bevegelse i riktig retning, spesielt i teologiske spørsmål. Når det gjelder organisasjonen, er han raskere og mer besluttsom, ifølge Politi.

 

Ute blant folk

– Hans standpunkt er at de geistlige ikke skal være kirkebyråkrater eller renessansefyrster. Biskopene skal være ute blant folk, ikke lukke seg inne bak katedraldørene. De skal også lukte som flokken. Det er Paven og biskopene som skal lede kirken i fellesskap – og den romerske kurie er deres redskap. Det er altså en synodisk og utadrettet kirke som er hans organisatoriske prosjekt, og det bryter med den militære tradisjon, der kardinaler og kurien i Roma utsteder ordre som resten av kirken må følge, sier Politi.

Pavens endringsprosjekt ville vært ambisiøst selv i en liten og ung organisasjon. Men han leder verdens største og eldste. Kan han lykkes?

– Han vet at han er en såmann og at det kanskje ikke er han som vil høste fruktene av arbeidet, svarer Politi.

 

Ambisiøst program

Paven har et ambisiøst program, han har møtt massiv motstand og har satt seg fore å endre den organisasjon i verden som har brukt lengst tid på å bli det den er. I 2018 fyller han 82 år. Det kan synes umulig for ham å oppnå noe som helst.

– Ulveflokken ser allerede frem mot valget av neste pave. Deres mål er at det ikke blir en ny pave Frans – og de ter seg deretter. Men mens motstanderne venter, handler Frans, mener Politi, og lister opp:

– For det første den kommende reformen av kurien. Den skal ikke være Kirkens overkommando, men stå til pavens og biskopenes tjeneste. Kurien skal forenkles og dens oppgave skal være å hjelpe, ikke kontrollere og instruere.

For det annet delegerer Frans makt og myndighet til lokale biskoper når det gjelder å annullere ekteskap og tilgi utførte aborter. Bispekonferansene skal dessuten kunne revidere liturgiske tekster på de nasjonale språk.

For det tredje åpner han opp for å rekruttere kvinner til ledende posisjoner i kirkens organisasjoner, til stillinger der de «bestemmer og utøver autoritet» – og det følger han opp ved egne ansettelser, sier Politi.

 

En strateg

Politi mener at den som tar Frans naive retoriske teknikk for et enkelt menneskes uttrykk, gjør den kardinalfeil å undervurdere paven:

– Han taler forståelig og direkte, ikke i kanselli-stil. Han kan se enkel ut i sin hvite kappe, men han er det ikke. Han er kompleks, og han er en strateg som forstår både Kirken og verden utenfor.

I bokens avsluttende kapitel skriver Politi at under den siste synoden om familien, skal pave Frans ha sagt til én av kuriens prelater: «Det eneste jeg ber Herren om, er at denne endringen som jeg med stor møye gjennomfører for Kirken, vil bli videreført og ikke være et lys som slukkes fra det ene øyeblikket til det neste.»

Det har stormet rundt pave Frans i snart fem år; hittil er flammen ikke blåst ut. De neste årene vil vise hvor meget luft ulvene fremdeles har i lungene.

 

Forfatterbiografi

  • Marco Politi (f. 1947) er en italiensk forfatter og journalist.
  • Han har i over 40 år har han dekket Vatikanet og Den katolske kirke for flere italienske aviser.
  • Han arbeider nå for avisen il Fatto Quotidiano, og brukes som ekspertkommentator av en rekke internasjonale nyhetsmedier.
  • Politi og den kjente amerikanske journalisten Carl Bernstein skrev i 1997 boken «His Holiness» om pave Johannes Paul II.

 

Boken

  • «Frans blant ulvene» fikk mye oppmerksomhet da den ble publisert i Italia (2015).
  • Den lanseres høsten 2017 på en rekke språk.
  • I Norge kommer boken ut på Vårt Land forlag, og er oversatt av Kristin Gjerpe og Astrid Nordang.
  • Boken kan du kjøpe HER

 

 

 

 

Les mer og abonner