Se ikke på våre synder

 

Dette er den syvende artikkelen i serien Katolske skatter, som publiseres ukentlig frem til nyttår. Tema for artikkelen: Skriftemålet, botens sakrament. Les også de foregående artiklene om Jomfru Maria, helgenene, lectio divina, Olavsrelikvien, kirkemusikken og kroppens teologi.

  

BOT OG BEDRING: Katolsk.no møtte Georg Fredrik Rieber-Mohn (f.v.), sr. Anne-Lise Strøm, O.P. og biskop Bernt Eidsvig til samtale om skriftemålets betydning. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

I adventstiden rydder vi veien for Kristi komme. Da er skriftemålet en uvurderlig hjelp. Vi snakket med tre profilerte katolikker om skriftemålets betydning.

 

Tekst: Eirik A. Steenhoff

 

"Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som sne. Om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull."

Jes. 1,18.

 

Skriftemålet er ett av Kirkens syv sakramenter, og et middel der vi på en ytterst konkret måte får motta Guds tilgivende nåde. Det er Guds gave til Kirken og til den enkelte troende. Det er virkelig en skatt – men i likhet med alle skatter, må den oppdages. Ikke alle går til skrifte like ofte som de burde eller kunne. Så hvordan finner vi tilbake til skriftemålet? Hvordan skal vi tenke om det, og hvordan skal vi praktisere det?

Vi møtte biskop Bernt Eidsvig, Georg Fredrik Rieber-Mohn og sr. Anne-Lise Strøm, O.P., til en samtale om skriftemålets betydning for oss i dag. Biskop Bernt Eidsvig har lang pastoral erfaring. I mange år var han sogneprest i Bergen, senere sogneprest og novisemester i augustinerklosteret Klosterneuburg i Østerrike. Georg Fredrik Rieber-Mohn har vært katolikk i 51 år, og har hatt fremstående posisjoner i det norske samfunn som høyesterettsdommer og riksadvokat. Sr. Anne-Lise Strøm trådte inn i den kontemplative gren av dominikanerordenen som tyveåring, og er nonne ved Lunden kloster i Groruddalen. Der har hun vært priorinne og novisemester i flere omganger siden 1980.

 

Hvorfor fremhever Kirken særlig advents- og fastetiden som en god anledning til å skrifte?

Biskop Bernt Eidsvig [BB]: – Fordi den forbereder seg på noe stort. I adventstiden forbereder vi oss på at Gud ble menneske. Du skal motta ham som den eneste som var uten synd, men var forberedt på å bære synd. Da bør du ha så lite på samvittigheten som mulig. Det samme gjelder for påsken og oppstandelsen.

Sr. Anne-Lise Strøm [AL]: – Det handler om å rydde veien for Herren. Jeg har sans for mystikeren Johannes Tauler og hans lære om den "indre fødsel," det vil si Guds fødsel i vår sjels dype grunn. For å kunne ta imot Herren der, er det viktig å rydde unna alt som stenger.

Georg Fredrik Rieber-Mohn [GF]: – Min erfaring er at det handler om å stå mest mulig uplettet frem før feiringen av inkarnasjonen og oppstandelsen. Det er så enkelt som det. Jeg må føye til at jeg av og til føler skyld ellers i året når jeg ikke går og skrifter, men utsetter det til høytiden. Det er faren ved å nevne sånne spesielle skrifteanledninger! Vi blir ikke oppmerksomme på at vi kan ha godt av å skrifte også ellers i året, når vi har samlet opp en del pletter i våre liv.

 

Ja, det er kanskje noe av faren med den katolske bevisstheten om det liturgiske år – at vi lett blir "sesongkristne"? Det er veldig lett å være from i fastetiden, men verre ellers i kirkeåret?

BB: – Jeg tror at de fleste kristne greier seg med å skrifte fire ganger i året. Men å skrifte mindre enn fire ganger i året er også litt farlig.

AL: – Det er litt lite.

GF: – Men så kan man jo enkelt henvende seg til en prest og få et skriftemål.

BB: – Ja, og alle sogneprester burde sitte i minst én time i stolen hver uke.

AL: – Dessuten er det viktig å huske at skriftemålet har sin fulle verdi uavhengig av hvem som sitter i stolen. Man trenger ikke å velge en prest man liker spesielt godt. Skriftemålet er et sakrament. Hvis syndsbekjennelen, absolusjonen og boten er til stede, er det det samme hvem som formidler det. Det er Den hellige Ånd som bevirker dette, og den er Kirken som formidler tilgivelsen. Dermed spiller det ingen rolle hvem som sitter i skriftestolen.

GF: – Ja, og i løpet av alle mine år som katolikk har jeg aldri opplevd noe ubehagelig i det presten har sagt. Jeg har aldri opplevd noe som har vakt mishag hos meg eller irritert meg. Og det finnes mange forskjellige prester.

BB: – Jeg snakket i går med en konvertitt. Han sa at han hadde gruet seg så forferdelig til sitt første skriftemål. Men han sa at han aldri hadde hatt en samtale som hjalp ham mer.

GF: – Ja, det var megetsigende.

 

"Skriftemålet er nemlig en meget sunn mentalhygienisk prosess der den skriftende får lettet sinnet for det som tynger."

Georg Fredrik Rieber-Mohn

 

Skriftemålet er ment som en ressurs for de troende. Likevel er det ikke alle som benytter seg så flittig av det som de kanskje burde. For mange som har vært katolikker fra barnsben av, for ikke å snakke om konvertittene, er skriftemålet noe man gjennomfører svært sjeldent. Det er simpelthen ikke blitt en del av deres kristne praksis på samme måte som messen og for eksempel rosenkransen. Hva kan vi gjøre for at det blir praktisert i større grad?

AL: – Jeg tror vi trenger en grundigere innføring i ekklesiologien og i Kirken som sakrament, og i de sakramentene Kirken gir oss del i. Skriftemålet er noe alle har behov for, ikke minst å fordype sin relasjon til Gud og åpne seg for hans helliggjørende nåde. Det er et uunnværlig middel i helliggjørelsesprosessen.

GF: – Skriftemålet kan kalles for botens sakrament, men jeg liker egentlig bedre et annet navn, nemlig omvendelsens eller tilgivelsens sakrament. Min erfaring som leg katolikk gjennom 51 år er at skriftemålet er av helt vital betydning for kristenlivet. Du får riktignok helliggjørende nåde i dåpen og i nattverdens sakrament, men den fulle tilgivelse får man i skriftemålet. Den supplerer på en måte den nåde man har fått gjennom de andre sakramentene.

BB: – Dette handler også om å gjøre skriftemålet mer tilgjengelig. I 1960- og 70-årene var det prester som sa at dere må gjerne komme og skrifte på kontoret, men da må dere ringe først. Da gjorde man i praksis skriftemålet utilgjengelig. Det hendte også at folk som skriftet, fikk høre: "Men du har jo ikke begått noen dødssynd, så hvorfor kommer du da?" Dermed ødelegger man folks forhold til skriftemålet. Tilgjengeligheten på skriftemålet er mye større nå enn den var den gangen. I St. Olav domkirke er det noen og skrifter hele tiden.  Jeg tror at mange har en instinktiv forståelse av skriftemålets betydning. Det hender også at protestanter ringer og spør om de kan skrifte hos oss, fordi vi er vant til å høre skriftemålet.

GF: – Det er ikke bare protestanter som har sans for skriftemålet. Det har også ikke-troende med en viss faglig innsikt i menneskesinnet. Skriftemålet er nemlig en meget sunn mentalhygienisk prosess der den skriftende får lettet sinnet for det som tynger.

 

Lars Eskeland skrev i sin konversjonsberetning at skriftemålet og absolusjonen var helt sentral for hans egen konversjon: Det var "fyrst og fremst eit livskrav som førde meg inn i Den katolske Kyrkja. Særleg ... trongen til skriftemål og absolusjon. ... Ei stund drøymde eg store draumar um at den lutherske kyrkja kunde få att dei fullmakter ho hadde mist då ho kom utanfor den livsstraumen frå Herren som heiter den apostoliske succesjonen – den sakramentale prestevigsla med alle fullmakter frå Herren." Ser dere på skriftemålet som noe vi dypest sett har felles, eller er det, som Eskeland mener, uløselig knyttet til den apostoliske fullmakten?

AL: – Jeg ble invitert til å holde et seminar på Akershus festning sammen med Ole Christian Kvarme. Det var hans siste fagdag [før han trådte av som luthersk biskop av Oslo i 2017, journ.anm.]. Temaet var skriftemålet, og deltagerne var prester i Den norske kirke. Interessen var veldig stor. Å formidle Guds tilgivelse kan de gjøre uavhengig av embedet, selv om det ikke vil være snakk om en sakramental absolusjon. Lengselen etter skriftemålet er veldig sterk, og stadig flere ber om det. Gud er stor! Gud er uendelig barmhjertig. Den barmhjertigheten nekter han ingen som ber om den.

Biskop Bernt, er du enig i dette perspektivet?

BB: – Ja, stort sett. Det finnes en utgave av Luthers lille katekisme der skriftemålet står oppført som et sakrament. Men den utgaven brukes ikke i Norge. Det er det mange i Den norske kirke som er lei seg for. Og Den norske kirke har hatt skriftefedre som har vært svært innsiktsfulle. Hvis de går inn i det på nådens betingelser, så tror jeg at det skjer mye av det samme hos dem som hos oss. Men det som er faren med moderne lutherske ritualer, er at de blir altfor lange. Hvis man skal ha skriftlesning og formaninger og det ene med det andre, tar det for lang tid. Skriftemålet fungerer etter min mening best når det er kort og nøkternt.

Georg Fredrik, hva tenker du?

GF: – Jeg er ingen økumen i dag.

[Latter.]

BB: – Sier du det!

GF: – Jeg sier det like ut: Jeg tror vi er lenger fra hverandre enn noensinne, Den norske kirke og Den katolske Kirke. På grunn av oppløsningstendenser og manglende kirkelig autoritet i og styring av den lutherske kirken, og det reneste kaos av ulike meninger. Den katolske Kirkes liturgi og teologi er genial ved at den appellerer til grunnleggende behov hos mennesket. Skriftemålet ikke minst. Derfor appellerer det til mange av våre bevisste protestantiske trosfeller. Men haken ved dette er at man i luthersk sammenheng kan bli pålagt vitneplikt av retten. Det svekker det lutherske skriftemålet, rent bortsett fra det sakramentale aspektet. Blir det kjent hos påtalemyndigheten at en person som har begått en alvorlig, straffbar handling har vært til skriftemål, vil den forsøke å få retten til å pålegge presten til å vitne om det.

BB: – Vet du, jeg har hørt skriftemål i 35 år. Jeg har aldri hørt om en planlagt eller pågående forbrytelse som kommer frem i skriftestolen. Jeg har hørt dramatiske synder eller forbrytelser, men de tilhørte alltid fortiden. Så dette er en problemstilling folk kommer til når de har sett en Hitchcock-film eller noe sånt.

GF: – Men det kan jo tenkes, Bernt, at du får et vitneprov fra en som åpenbart er pedofil, og som har begått en lange rekke stygge handlinger mot små barn. Siden man da står overfor en perversitet, er faren overhengende for nye overgrep. Rent menneskelig sett ville man tenkt: Her bør jeg varsle.

BB: – Ja, men du gjør det på en annen måte. Du holder absolusjonen tilbake inntil vedkommende tar et oppgjør med samfunnet. Det er maktmiddelet presten har. Det ville i hvert fall jeg ha brukt.

 

PAVEN LYTTER: Pave Frans har mange ganger understreket skriftemålets viktighet. Her tar han imot skriftemål i Basilica di Santa Maria degli Angeli i Asissi. Foto: REUTERS / Remo Casilli 

 

I forbindelse med overgrepssaken som kom for dagen i 2010, uttalte du, biskop Bernt, at ”ingen forbrytelser som kommer frem under sjelesørgersamtaler kan være alvorlige nok til at det fratar prester og biskoper taushetsplikten”. Dette medførte en del kritikk fra politisk hold. Flere tok til orde for å endre norsk lov slik at prester blir pålagt varslingsplikt om straffbare forhold som fremkommer i sjelesorgen. Du gav uttrykk for at du heller går i fengsel enn å bryte taushetsplikten. Hvorfor er prestens taushetsplikt et så viktig prinsipp i sjelesorg og skriftemål?

BB: – Fordi skriftemålet forsvinner hvis taushetsplikten ikke er der. Det tror jeg er elementær psykologi. Det er det eneste stedet hvor man har en direkte innflytelse over en persons samvittighet. I enkelte situasjoner kan man holde absolusjonen tilbake, og si at her er det ikke tilstrekkelig innsikt i egen synd eller ikke tilstrekkelig anger til å gi absolusjonen. På den annen side er det helt naivt å tro at du som prest kan melde saken til politiet. Jeg vet jo ikke hvem som skrifter i åtti prosent av tilfellene. Skal jeg liksom ha en alarmknapp i skriftestolen? Skal jeg gå ut og holde personen fast, eller hva er det de forestiller seg? Dessuten hender det at sinnsforvirrede mennesker kommer og skrifter alt mulig rart.

Georg Fredrik, hvordan vurderer du denne mulige konflikten mellom norsk lov og kirkeretten som jurist?

GF: – Jeg har mange år bak meg i påtalemyndigheten. Dette er et av ytterst få områder hvor det for meg vil oppstå en klar samvittighetskonflikt. Dersom en katolsk prest ble satt under tiltale for ikke å ha brutt taushetsplikten i en slik situasjon, ville det være helt umulig for meg å være med på.

Som jurist eller som katolikk?

GF: – Som påtalemyndighet og som katolikk. Her ville jeg føle at sakramentet står ovenfor norsk lov i aller høyeste grad.

BB: – Man må også huske å bruke fornuften når man snakker med politikere og media. Man må spørre dem: Hva gavner samfunnet mest? Personer som kommer til kirken for å få sin samvittighet veiledet, eller personer som ikke har den muligheten? Og som sagt, man kan bruke sakramentale tvangsmidler ved å holde absolusjonen tilbake. Jeg kan heller ikke ordinere en prest som ikke kan stå inne for denne praksisen. Hvis en prest brøt taushetsplikten, måtte jeg suspendere ham med én gang.

GF: – Den absolutte taushetsplikten er en side ved det katolske skriftemålet som er meget verdifull. Om en forbryter kommer til presten, vil presten kanskje få en mulighet til å forhindre nye forbrytelser. Taushetsplikten er den eneste garanti for å komme i kontakt med farlige personer, og kanskje forhindre det de har i sinne. Derfor må de føle seg trygge når de går til en katolsk prest.

BB: – Hvis de går til en katolsk prest, er det fordi de innerst inne skjønner at det de har tenkt, er galt, og at de vil ha hjelp til ikke å gjøre det.

GF: – De ber om hjelp fra den katolske presten.

BB: – Nettopp. Og hvis de ikke hadde den muligheten, hvem hadde da hatt det? Forbryterne går ikke til sosionomen eller hvem det måtte være.

GF: – Dette er en høyere verdi ved taushetsplikten som det har vært lite bevissthet om i den overfladiske norske debatten.

BB: – Overfladisk er ordet.

 

"Den angeren over at man har krenket Kristus, han som elsker oss og vil oss vel, svir i hjertet." 

Georg Fredrik Rieber-Mohn

 

Dere har alle hatt og har maktposisjoner i samfunn, kloster og kirke. Er det særlige fristelser forbundet med det å ha makt og ansvar?

GF: – Jeg er den av oss som ikke har klostererfaring. Jeg har levd ute i verden hele livet. Som ung, ærgjerrig og ekspansiv jurist hadde jeg mine kirkefremmede år. Da oppdaget jeg etter hvert hvor viktige disse nådemidlene er. Det var nyttig lærdom. Senere har jeg stort sett vært i sjefsposisjoner i det norske samfunn, og det er å leve i et liv med mange fristelser. Man har fryktelig lett for å henfalle til selvberuselse i maktposisjoner. Det er mange fristelser som man hele tiden må være bevisst på om man skal være en tjenende sjel i det sivile samfunn. Vi katolikker er ikke bedre mennesker enn noen andre, men jeg tror at vi gjennom skriftemålet har sterkere syndsbevissthet og mer oppriktig anger enn de som ikke er en del av trosuniverset vårt. Den angeren over at man har krenket Kristus, han som elsker oss og vil oss vel, svir i hjertet. Det gjør vondt – og det er anger i et nøtteskall. Det er en stor forløsning å legge alt frem for Gud gjennom en prest. Og å gå ut av skriftemålet, knele på kirkebenken og be en bønn etterpå, det er en ubeskrivelig lettelse og god følelse. Da føler du at du har Gud i deg.

BB: – Jeg tror du gikk til gal sammenligning. Om vi er bedre enn andre mennesker, er helt umulig å si. Men du er bedre enn du ellers ville ha vært.

GF: – Det er det det dreier seg om. Det jeg mente å uttrykke, er at vi til forskjell fra mange andre mennesker har en syndsbevissthet og en bevissthet om våre feil som er lenger fremme enn hos mange andre.

AL: – Det er mange fristelser forbundet med det å ha ansvar, for man kan misbruke det ansvaret. Utfordringen er å forsøke å gjøre de andre medansvarlige. Jeg snakker fra et ensidig synspunkt, for jeg har vært nonne i 56 år, og har levd livet ut fra det perspektivet. Men jeg har sittet som priorinne i 24 år, og det har gitt meg visse vaner som skriftemålet har hjulpet meg ut av. Man må lytte til de andre, gi dem plass og ikke påstå at man alltid har rett. For en leder er fellesskapets tjener.

BB: – Jeg tror jeg aldri har vært så fryktelig glad i makt. Jeg har vært mer glad i innflytelse. Det gjør det litt lettere.

GF: – Du har jo ikke søkt makt, slik jeg har gjort.

BB: – Nei, det har jeg heller ikke. Hadde jeg valgt en annen karriere, hadde jeg nok gjort det. Da jeg forsto at jeg hadde et kall og ikke hadde noen annen mulighet, skjønte jeg også at det ville ødelegge både kallet og mine muligheter hvis jeg bevisst søkte å få makt. Og som biskop prøver jeg å stille noen kontrollspørsmål. Det finnes to feilkilder: Det ene er at du behandler folk etter hvordan du liker eller misliker dem. Det annet er at du statuerer eksempler bare for å vise makt. Det betyr ikke at man ikke skal sette folk på plass når de fortjener det. Det er problemet med å ha myndighet – at du er nødt til å bruke den.

AL: – Det er det smertefulle med myndigheten også. At man må sette foten ned. Og da må man finne seg i alle de reaksjonene som kommer.

BB: – Som biskop kan du på den ene side si at du har all makt. Men du er også den som må ta alle hensyn for å holde kirken sammen. Hvis du ikke gjør det, faller den fra hverandre. Du er nødt til å se hva en person kan tåle og yte, og hvordan det er mulig å bringe en som trenger et klart korrektiv, tilbake i folden.

 

"Det er problemet med å ha myndighet – at du er nødt til å bruke den."

Biskop Bernt

 

 

HJEMME: Rembrandt van Rijns maleri Den bortkomne sønn vender hjem (ca. 1669) er hentet
fra Jesu lignelse i Luk. 15,11–32. I skriftemålet er vi som sønnen som vender hjem til den
tålmodig ventende faren. Foto: Wikimedia Commons

 

For mange katolikker, og ikke minst for utenforstående, fremstår skrifteboksen som noe skummelt. Hele utformingen med gitter og gardin bare bekrefter det man ser på film. Opplever dere det som positivt med skriftemål som i stedet skjer over et bord, eller skal det være litt skummelt å skrifte?

BB: – Jeg synes ikke det er noe skummelt, jeg. Over bordet kan være verre.

GF: – Jeg har prøvd begge deler. Jeg har skriftet i en lenestol med en prest foran meg, og i fullt dagslys. Det er nesten litt vanskeligere. For da er vi i en setting hvor vi pleier å snakke om andre ting. Det er veldig uvant. For i skrifteboksen går man inn i det sakramentale alvoret. Jeg foretrekker å gå inn i en klassisk skriftestol med forheng og det hele.

BB: – Det blir en mer "objektiv" setting. Prestens person er mye mindre viktig. I skrifteboksen er presten en veiledende stemme, og personligheten blir mindre dominerende.

AL: – Vi skrifter i sakristiet, med mulighet til å knele bak et gitter om en vil. Vi har en åpenhet for begge deler.

 

"Det dreier seg dypest sett om å erfare den kløften som finnes mellom Gud og jeg."

Sr. Anne-Lise Strøm, O.P. 

 

Hva handler skriftemålet først og fremst om, etter deres mening?

AL: – Tidligere måtte alle nonner skrifte minst én gang i uken. Nå er det ikke lenger slik. Nå følger vi kirkeretten, som sier minst én gang i året. Men hvis man blir nonne, går man inn i seg selv og skjerper samvittigheten mer og mer. Det handler kanskje ikke om de store tingene, for vi lever et skjermet liv. Men de store lidenskapene og utbruddene kan være der likevel. Det dreier seg dypest sett om å erfare den kløften som finnes mellom Gud og jeg. Gud er hellig. Vi er i klosteret for å bli en del av den helligheten. Helliggjørelsesprosessen er det som først og fremst merker et klosterkall.

BB: – Klosteret gir beskyttelse på mange måter. Men særlig det som kalles for de kalde syndene trives godt der. Små maktspill, sjalusi, forsømmelser ... .

GF: – Baktalelse!

BB: – Baktalelse ... .

AL: – Stygge tanker. Morderiske tanker.

BB: – Joda. Du er jo ikke beskyttet mot noe av dette i klosteret. Tvert imot så er fristelsen til det større når du ikke har andre fristelser.

AL: – Ja. Men det hyppige skriftemålet hjelper oss til å holde våre tanker noenlunde i balanse. Dersom man virkelig ønsker å gå denne veien.

GF: – I klosterlivet er det vel daglig kommunion, og skriftemål nesten hver uke? Det er mye nåde å gå på!

AL: – Ja, vi er utrolig heldige! [Latter.] Vi følger Augustins regel. Den regelen sier at vi skal søke Gud i fellesskap. Enhver forseelse overfor en av medsøstrene er en synd mot Gud. Vi møtes ihvertfall fire ganger om kvelden før kompletorium og leser fra Augustins regel. Da skal den som har gjort noe som kan ha skadet Kristi legeme, be om unnskyldning foran fellesskapet. Det behøver ikke å ha vært så mye. Man kan ha smelt en dør i ansiktet på en søster,  fordi hun irriterer deg enormt. Hvis jeg hever stemmen og skriker til en medsøster i klostergangen, fordi jeg er sint, er det noe som preger hele fellesskapet. Det må repareres der og da, foran alle. Thomas Merton skriver om en bror som sto bak en dør med en høygaffel for å drepe en bestemt munk da han gikk forbi. For i et slikt liv i stillhet kan man irritere seg grenseløst, og raseriet bygges opp, inntil man nesten begynner å få morderiske tanker.

BB: – For ethvert åndelig fremskritt har Djevelen sine mottrekk. Det er klosterpsykologi. [Til Anne-Lise:] Du skjønner vel mer av det, for jeg var i et enklere kloster. Jeg isolerte meg ikke fra verden, men gikk ut i den hele tiden. Men ethvert åndelig fremskritt blir alltid balansert av en eller annen form for impuls til ondskap.

AL: – Det stemmer.

BB: – Da må du selv velge: Skal du gå videre med dine åndelige fremskritt og bygge på dem, eller stopper du på ett trinn lavere enn du egentlig kom?

AL: – Og det hele er et spørsmål om kjærlighet. Det er kjærligheten til Gud som driver oss. Skriftemålet er et oppgjør med alt det som kommer i veien for den kjærlighetskraften.

 

"Det er kjærligheten til Gud som driver oss. Skriftemålet er et oppgjør med alt det som kommer i veien for den kjærlighetskraften." 

Sr. Anne-Lise Strøm, O.P. 

 

Les hele serien om Katolske skatter

Første artikkel: Guds hellige og vi

Andre artikkel: Med Bibelen i bønn

Tredje artikkel: Jakten på Olavsrelikvien

Fjerde artikkel: I begynnelsen var melodien

Femte artikkel: Kropper skapt til kjærlighet

Sjette artikkel: Morgenstjernen på himmelen 

Syvende artikkel: Se ikke på våre synder

Åttende artikkel: Ett legeme, mange lemmer

Niende artikkel: Et sykehus i håpets tegn