Tredje søndag i advent: Den glade forventningen

 

ADVENTSTEKSTEN 3: Denne serien gir en kort forklaring av kirkebønnen fra hver søndagsmesse i adventstiden. Kirkebønnene er ofte svært gamle tekster fra Kirkens tradisjon. De er i seg selv små stykker teologisk poesi, med nær forbindelse til lesningene og andre tekster i messen.

 

GLEDESBUDSKAP: Der de to forrige søndagers kirkebønner la vekt på at vi må komme Herren imøte, ber vi på den tredje søndag i advent om "styrke" – vi kan lese det som nåde – til å oppleve gleden. Foto: iStock 

 

 

Vi har bedt om "himmelsk visdom" og "viljestyrke" til å møte Kristus med rettferdige gjerninger. Nå er vi klare til å komme frem til festen.

 

Tekst: Eirik A. Steenhoff

 

Kirkebønn 3. søndag i advent:

 

Herre, vår Gud, du ser ditt folk vente med lengsel på festen for Herrens fødsel.

Styrk oss og la oss oppleve gleden over så stor en frelse. Hjelp oss alltid å feire den med høytid og jublende fryd.

 

Tredje søndag i advent kalles for Gaudete-søndag etter inngangsverset: "Gled dere (lat. gaudete) i Herren, atter sier jeg: Gled dere, for Herren er nær" (Fil. 4,4–5). Søndagen markeres tradisjonelt – og karakteristisk – ved bruk av en spesiell rosafarve som liturgisk farve. Tanken er at adventstidens liturgiske lilla er blitt ispedd julehøytidens hvite. Det uttrykker håpet og gleden i den tilstundende høytid.

Det glade budskap preger også resten av lesningene og kirkebønnen. Første lesning fra profeten Jesaja innevarsler et "gledesbudskap for de fattige" (61,1). "Vær alltid glade", skriver Paulus i sitt første brev til tessalonikerne (5,16). "Måtte fredens Gud ... bevare dere helstøpte, så dere kan stå plettfrie frem når vår Herre Jesus Kristus kommer." (v. 19). Her anvender apostelen det greske parousia, et viktig ord for Kristi annet komme, som altså på latin oversettes til adventus.

Et latinsk ordspill understreker den sterke lengselen i dagens kirkebønn: "Gud ser (lat. conspicis) sitt folk" som ser med lengtende forventning (fideliter exspectare) til festen. Ordene conspicis og exspectare er beslektet med hverandre. Setningen kan oversettes bokstavelig: "Gud ser over sitt folk," som "ser frem til" ham. Med andre ord: Vi venter på ham, men vi er allerede ventet. Gud vet at vi venter! Men han er klar til å oppfylle sine løfter.

Ordet exspectare kjenner de fleste katolikker også fra den nikenske trosbekjennelsen: "Jeg venter (exspecto) de dødes oppstandelse og det evige liv". Oppfyllelsen av Guds løfter ligger ikke i dette livet. Det er det nye, evige liv vi forbereder oss på i adventstiden. Jesu fødsel er ikke en isolert begivenhet, men henger uløselig sammen med korset og oppstandelsen. Derfor er adventstiden en forberedelsestid på samme måte som den store fastetiden før påske. Men den er også full av glede. Både den lille og store fasten har egne dager som uttrykker ren glede over det som skal skje. Fjerde søndag i fastetiden kalles Laetare-søndag, fra et annet ord for "glede", fra den dagens inngangsvers.

Vi rykker stadig nærmere Kristi komme. Men der de to forrige søndagers kirkebønner la vekt på at vi må løpe ham i møte, og rydde veien for at vi skal nå frem til ham, ber vi i dag om "styrke" – vi kan lese det som nåde – til å oppleve gleden. Skjønt, det norske "oppleve" er for svakt her. Det latinske ordet pervenire er enda et ordspill som har med "å komme" å gjøre: Mens advenire betyr å vente, betyr pervenire å komme frem, eller "oppnå."

Som om bønnen vil si: Nå har vi ventet lenge nok, vi har løpt lenge nok, nå vil vi komme frem til bryllupsfesten.

 

Les de andre artiklene i serien:

Første søndag i advent: Å løpe Kristus i møte

Annen søndag i advent:  Hindrene på veien

Tredje søndag i advent: Den glade forventningen