Kunst på langfredag: «Kristus korsfestet»

 

«Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»

Luk. 23, 46
 

Han har utåndet. Mørke. Stillhet. Det er over.

 

Tekst: Therese Sjøvoll 

                                                            

                                                                                          VÅRT VERK PÅ LANGFREDAG: «Kristus korsfestet» av Diego Velázquez. 

«Kristus korsfestet» ble malt av Diego Velázquez (1599 – 1660) omkring 1632, sannsynligvis for San Plácido klostret i Madrid. Bildet er stort: 248 x 169 cm. Her møter vi Kristus i full, menneskelig størrelse. For den troende må det ha vært sterkt å møte den korsfestede Kristus, i form av dette bildet, i et dunkelt, lite klosterkapell. I dag henger Velázquez’ maleri i Museo del Prado i Madrid.
Velázquez’ maleri av den korsfestede viser Kristus etter at døden har inntrådt. Lidelsen er over. En av soldatene har stukket ham med et spyd, og ut kom blod og vann. Det er fullbrakt. Han er død.

Rundt ham er det mørke og Kristi kropp stråler mot oss, blek, nærmest hvit, mot korsets tre. Kristi kropp er vakker som en marmorskulptur, og nå død, men vi kan fornemme at denne kropp har vært fullt levende. Fullt menneskelig.

Et lys skinner om hodet med tornekronen. Hodet er bøyd og håret henger i tjafser nedover den ene siden av ansiktet. Håret er et visuelt ekko av blodet som renner fra hans naglende hender og føtter og fra såret i hans side.

 

Rytme

Komposisjonen er stram. Den er enkel, men nøye konstruert for maksimal effekt.

Korsets loddrette pæl og Kristi kropp spjærer mørket og deler billedflaten i tre større, vertikale felter. Disse danner en rytme bildet: mørke, lys, mørke. Den vertikale bevegelsen gjentas i blodet som renner og håret som henger ned over ansiktet.

Billedflaten deles også på tvers i horisontale felter. Den mest dominerende horisontalen er korsets tverrbjelke: Denne balanseres av fotstøtten og skiltet over Kristi hode. På skiltet står det Jesus av Nasareth, Jødenes Konge, og anklagen gjentas over tre (horisontale) linjer: først på hebraisk, så gresk, så latin. Lendekledet er også en slags horisontal med variasjoner.                                                             

Bildet har en visuell rytme som struktureres av gjentagende horisontaler og vertikaler. Kristi kropp, med hans ustrakte og slakt kurvede armer, binder korsets horisontal og vertikal sammen. Denne bevegelsen forsterkes av diagonalene i lendekledets folder, som er et ekko av armenes kurve.

 

Gud og menneske

På korset møtes det menneskelige og det guddommelige. Korsets horisontale akse representerer det menneskelige liv, og den vertikale aksen representerer forbindelsen mellom det himmelske og det jordiske. Alt samles i Kristus, i inkarnasjonen, i Ordet som har blitt kjød.

 

Hvorfor har du forlatt meg?

Vi er nær den korsfestede. Øyet må være hos Jesus, det kan ikke vandre som i andre bilder av korsfestelsen.Vi ser ikke de tre Maria-er som, ifølge Johannesevangeliet, sto ved hans kors: hans mor, morens søster (gift med Klopas) og Maria Magdalena. Ei heller ser vi Johannes, «disippelen han elsket», eller Salome, eller soldatene eller kvinnene som hadde fulgt ham til Jerusalem, slik evangeliene beretter.

Møtet er direkte. Uten fortolkning. Vi ser ikke ikke lidelsen og sorgen til Jesu mor og hans følgere. Det finnes ikke landskap, skyer, eller meteorologiske fenomener.

Vi ser alene Jesus.

 

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Matt. 27, 46

 

Et faktum

Det er komposisjonens geometri, rytme og struktur som gjør dette bildet så slående. Det er også kontrastene: lys og det dypeste mørke, det harde kors mot den myke hud.

Korsfestelsen var brutal. Kristus led. Dette vet vi. Velázquez trenger ikke overbevise oss. Han konstaterer et faktum: Kristus led og døde for oss.

Det er dette faktum bildet inviterer oss til å kontemplere.

 

«Så høyt har Gud elsket verden, at Han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Joh. 3, 16

 

 

 

 

Diego Rodríguez de Silva y Velázquez (født 6. juni 1599, død 6. august 1660), vanligvis omtalt som Diego Velázquez, var en spansk maler, og den fremste kunstneren i hoffet til kong Filip IV i Madrid. Velázquez var en fremragende portrettmaler, og har blitt stående som den største kunstneren fra den spanske barokken.