Kunst på skjærtorsdag: «Det siste måltid»

 

«Ta og ét alle derav: for dette er mitt legeme som skal gis for dere.

Ta og drikk alle derav: for dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakts blod, som skal utgydes for dere og for de mange til syndenes forlatelse.

Gjør dette til minne om meg.»

Fra den eukaristiske bønn i Den hellige messens liturgi. Jmf. Luk. 22, 19-20; Matt. 25, 26-29; Mark. 14, 22-25; 1. Kor. 11, 23-26

 

Det var den siste kvelden. Det siste måltidet. Jesus hadde samlet displene i Jerusalem for å feire pesach, den jødiske påskehøytiden som feires til minne om israelittenes befrielse fra slaveriet i Egypt.

 
Tekst: Therese Sjøvoll

 

VÅRT VERK PÅ SKJÆRTORSDAG: «Det siste måltid» av Pascal Dagnan-Bouvaret (1852 – 1929).   

 

Ved denne høytiden skulle offerlammet slaktes når solen hadde gått ned, og spises samme kveld med usyret brød og bitre urter. Offerlammets blod skulle være israelittenes merke. Det skulle  smøres på husets dørbjelke og dørstolper, for da ville Herren spare dem og«gå forbi» (pesach) deres hus. Den natten slo Herren ihjel alle førstefødte i Egypt, men israelittene ble spart. Moses førte dem så ut av Egypt, og ut av trelldommen,  slik Herren hadde befalt.

 

Rundt nattverdsbordet

I Pascal Dagnan-Bouvarets (1852 – 1929) maleri av «Det siste måltid» (ca. 1896)  samles disiplene i et dunkelt rom. Fargene er dempet. Det går fra gyldenhvit til gyldenjord, til støv, hud og blod. Dagnan-Bouvaret hadde lært av de gamle mesterne: Poussin og Leonardos komposisjoner, Rembrandts lys og palett.

Disiplene sitter rundt et u-formet bord, en hensiktsmessig bordplassering som vi kjenner igjen også i dag fra dåp, konfirmasjon og bryllup: Alle skal kunne se hovedpersonen(e) og delta i feiringen.

Antydningen av et tønnehvelvet tak ses i bildets øvre venstre hjørne. Sannsynligvis er dette en allusjon til romersk samfunnsmakt og, i forlengelsen, Pontius Pilatus, som skulle spille en avgjørende rolle under Jesu forhør. Tønnehvelvede tak var typisk for romersk arkitektur, og romerne var de første som benyttet denne byggeteknikken systematisk.

Rommet er knapt utsmykket. Det er kun et langt tøystykke som pryder veggen. Er vegghenget et frempek til forhenget i templet som snart skal revne? Tøystykket er trukket sammen og knytt med jevne mellomrom. Dette skaper en gjentagende form og rytme, og en dybde i bildet, som trekker oss nærmere inn i mysteriet.

 

Verdens lys

Vi vet det er natt. Det er den natten Jesus blir forrådt. Intet dagslys opplyser disiplene. Den eneste lyskilden i rommet er Jesus selv. Jesus står oppreist – prestelik – foran bordet, foran alteret. Hele Jesu kropp stråler. Fra issen til de tærne vi ikke ser under kappen. Han er en søyle av lys i disiplenes midte.

 

  «Jeg er verdens lys, den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»

Joh. 8, 12

 

Hverken Jesus eller disiplene har glorier, som i tidligere tiders bilder av dette motivet. Lyset kommer fra Jesu bryst, fra Jesu hjerte. Disiplene bades i Jesu lys. Han opplyser dem. Det er et hellig, guddommelig lys som fyller hele rommet og vitner om dette dramatiske øyeblikket. For det er det skjer.

 

Innstiftelsen

Jesus tar brødet – ta og ét alle derav, for dette er mitt legeme – tar vinen – ta og drikk alle derav, for dette er mitt blods kalk. Displene bes om å gjøre dette «til minne om meg». Jesus innstifter i dette øyeblikk nattverden og med dette presteskapet.

Disiplene er tydelig beveget. Alle vender hodet mot Jesus og ser på ham. Untatt én. Judas Iskariot. Han som skal forråde Jesus med et kyss. Judas’ kropp og blikk er vendt ut mot rommet, hendene er forknytt og kroppen anspent. Øynene og tankene er et annet sted. Jesus selv ser rett mot oss. Han er intenst tilstede, slik han er i alle nattverdsmåltider som skal følge etter denne natt. 

 

 «Far, timen er kommet. Herliggjør din sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg.»

Joh. 17, 1

 

Les også: 

 

Pascal-Adolphe-Jean Dagnan-Bouveret (født 7. januar, 1852 , død 3. juli, 1929) regnes som en av Frankrikes fremste naturalister.