En samtale med Rolf Sand om St. Sunniva skole: – Her skal jeg bo

 

I anledning jubileumsåret (i 2015 var St. Sunniva skole 150 år, red. anm.) fikk undertegnede tips om at skuespiller Rolf Sand var nært knyttet til St. Sunniva i sin barndom, og i høst fikk jeg en samtale med Sand, som fyller 96 år i februar.

 

Tekst: Kirsten Guldhaug Varkøy, lærer (2016) ved St. Sunniva skole.
Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum


Rolf Sand presiserte at han ikke har vært elev ved St. Sunniva, men bodde åtte år, 1926 – 1934, på internatet i fjerde etasje i samme bygning som skolen, mens han var elev ved St. Olav menighetsskole. Han har mange betraktninger om og minner fra de to skolene.

 
Alene

Sand legger ikke så stor vekt på bak- grunnen for at han bodde på inter- natet, men på spørsmål om årsaken, fortalte han en bevegende historie om at han 6 1⁄2 år gammel, med en koffert og trehjulssykkel, ble plassert ved inngangen til St. Sunniva med instruks om å si: «Her skal jeg bo.» Moren hadde dratt til USA for å prøve seg som ballettdanser, og meningen var at sønnen skulle komme etter. Men da moren sendte sin søster og sønn billetter til Amerikabåten, solgte tanten billettene og plasserte nevøen hos St. Josephsøstrene. Etter at moren forgjeves hadde stått på kaien for å ta imot sønnen sin, mistet familien all kontakt med henne.


Fattig og rik

Rolf Sand føler sterk tilknytning til St. Olav kirke, der han har hatt de store barndoms-og ungdomsopplevelsene. Da St. Olav menighet ble opprettet i 1843, var ifølge Sand halvparten av menigheten tidligere håndverks- familier fra kontinentet som var blitt proletarisert og tvunget inn i  industrien. Dette var fattige familier. Samfunnet var preget av store klasse- skiller. Det var kun bemidlede familier som kunne la barna gå på St. Sunniva skole fra den ble etablert i 1865, mens barna fra fattige familier gikk gratis på St. Olavs menighetsskole.

De store klasseskillene opplevde Rolf Sand tydelig, og han har grunnet meget på disse. Han synes slett ikke dette passet i Kirken; det var ikke et kristent menneskesyn som rådet. Han innrømmer at han nok misunte barna som fikk gå på St. Sunniva. De var privilegerte, hadde foreldre som ønsket mer avansert undervisning for barna enn menighetsskolen kunne gi, de var velkledde og bodde sammen med foreldrene sine.

St. Josephsøstrene holdt basarer og konserter til inntekt for skolen, og de skaffet gode lærerkrefter. Den siste fløyen på St. Sunniva sto ferdig i 1929, og da benyttet menighetsskolen to klasserom i tredje etasje, langt unna hovedinngangen som de betalende elevene brukte. I stedet måtte Rolf Sand og hans medelever benytte baktrappen. I de to rommene gikk 1. – 7. klasse sammen. Guttene gikk bare de første årene. Elevene fra de to skolene var også adskilte i friminuttene. St. Sunniva-elevene hadde hovedskolegården, mens menighetsskolens elever var lengst oppe ved hønsehuset. St. Sunniva fikk stadig bedre renommé, mens det motsatte var tilfelle for menighetsskolen.

 
Internatliv

Rolf Sand husker godt hvordan det var å bo på internatet og sier:
– Nå må St. Josephsøstrene ha meg unnskyldt, men jeg lurte på hvorfor de slo så mye og så hardt. Jeg fikk aldri noe svar.
Noen av søstrene minnes han som «de rene helgener», andre for at de slo. Han husker mange slag og mye juling. Dette var dog ikke spesielt for St. Josephsøstrene, men typisk for datidens barneoppdragelse. Da pastor Irgens ble apostolisk administrator i bispedømmet, forbedret forholdene seg for internatbarna. Han forbød søstrene å slå og avskaffet ordningen med at barna måtte i kirken tre ganger hver søndag og gå til messe før hver skoledag. Sand mener at menighetsskolen ble slått sammen med St. Sunniva skole omtrent samtidig med at han flyttet derfra i 1934. Dronning Josephine var en ivrig samarbeidspartner for St. Josephsøstrene ved deres oppstart i Akersveien, og Sand minnes dronning Mauds julegaver som ble gitt internatbarna. Han husker at han fikk en vogn med to hester av dronningen.

 
Gartner og skuespiller

Søstrene satte stadig opp teaterforestil- linger på skolen, og niåringen Rolf var med som skuespiller da den nye fløyen ble åpnet. Han utdannet seg til gartner og arbeidet på Skaugum, men måtte flytte derfra da tyskerne overtok stedet under krigen. Han var da så heldig å få jobbe som gartner hos St. Joseph-søstrene i Akersveien, og han bodde på Instituttet i fire år. Også nå ble han med i diverse teateroppsetninger. Søstrene hadde bifalt hans yrkesvalg som gartner, men da han brøt opp for å bli skuespiller, spådde søstrene ham et liv i rennestenen. Da han imidlertid som hovedrolleinnehaver på Nationaltheatret mottok publikums hyllest, så han flere St. Josephsøstre som stolte deltok i applausen.

Avslutningsvis kunne jeg berolige Rolf Sand med at St. Sunniva nå – som vi ikke minst viste frem i jubileumsåret – har et mangfold av elever med ulike kulturelle og sosiale bakgrunner.

 

Biografi

  • Rolf Ove Heier Sand (1920 – 2018) var en norsk skuespiller og instruktør. Hadde mange verv i Den katolske kirke i Norge.
  • For det brede lag huskes han nok best for sin rolle Gamle Bør i filmen Bør Bør- son fra 1974.