Prestevielse: – Jeg vil stå opp for sannheten

 

 

ORDINERES LØRDAG 23. JUNI:  – Ikke sånn å forstå at jeg tar lett på det, men ordinasjonen skremmer meg ikke, sier ordinand Josef Ottersen.

 

Han er født i Assisi, vokste opp på Tromøya og på lørdag vies han til troen, håpet og kjærligheten: Kirken. 

 

Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

Diakon Josef Ottersen ordineres til prest av biskop Bernt I. Eidsvig i St. Olav domkirke, Oslo, lørdag 23. juni. Det er en stor dag for ham, en stor dag for Kirken – og en dag som man har ventet lenge på. 

I 1205 skulle Frans av Assisi ut på felttog, han ble syk og hørte de berømte ord: «Hvor vil du hen, Frans?». Det handlet om å oppdage sitt Kall. Når gjorde du det? Når begynte du å tenke på «hvor Josef vil hen?»

– Jeg har ikke hørt noen slike stemmer, og Frans hadde vel også flere episoder, så kallet kom til ham stegvis. Jeg har også opplevd at Guds vilje for meg har blitt tydeligere over tid. Tolv år gammel var jeg med på ministrant-valfarten til Roma. Det var en uke rundt nyttår 2001-2. Vi hadde audiens med paven, noe som var overveldende i seg selv. Tilfeldighetene gjorde at jeg ble blant dem som fikk kysse Den hellige fars ring. Det var en opplevelse som gjorde sterkt inntrykk, sier diakon Josef.

Noen dager senere, da Josef hadde kommet hjem til Tromøya igjen, samtalte han med sin eldre bror om den inspirerende reisen – og om hva man skal bli når man blir stor.

– Da sa jeg at jeg kunne tenke meg å bli prest. Jeg vil ikke legge for mye i utsagnet, for jeg visste jo ikke hva slags forsakelser det innebærer. Men det å tjene Kirken var uansett i mine tanker som en mulighet allerede da.

 

«Sammenhengen mellom skjønnheten i Skaperverket, i mennesket og Det guddommelige har preget hele mitt liv.»

 

Lysende kraftsenter

Josef er født 1. november 1989 i Assisi, Italia.

Har ditt fødesteds helgen, Den hellige Frans, betydd noe spesielt for deg?

– Frans av Assisi har nok betydd mer for meg enn jeg er meg bevisst, konstaterer Josef.

De tydeligste eksemplene på det er hans foreldre; de har levd som ganske radikale kristne, og alltid satt Gud på førsteplass i livet. Josefs far er kunstmaler, og foreldrene fant seg etterhvert til rette i Assisi.

– De merket seg atmosfæren der, den er så harmonisk, og så blir man aldri lei at det spennende lyset der. Pappa fant kunstnerisk inspirasjon og mamma var fascinert av Frans – der kunne drømmen realiseres, forteller Josef. 

Og så elsker familien naturen, bønnen, fred, kunst ...

– Sammenhengen mellom skjønnheten i Skaperverket, i mennesket og Det guddommelige har preget hele mitt liv. Jeg vokste opp på Tromøya, som er naturskjønt, men barndomsårene i Assisi har også sin virkningshistorie. Jeg ble døpt i San Francesco-basilikaen, og må si det var spesielt å besøke Frans' grav igjen som prestestudent.

Han er født inn i en internasjonal søskenflokk på åtte barn, de er født både i Sveits, Italia og Norge. Men Josef vil ikke romantisere tilværelsen i Assisi.

– Vi var ikke turister, men bodde der. Og mange barn delt på lite penger blir et enkelt liv. 

Det var ikke en landlig luksustilværelse som trakk mine foreldre til Italia, men det vakre landskapet og spiritualiteten. De ser på Assisi som et slags kraftsenter for det gode i verden, med blant annet disse fredsmøtene, forteller Josef.

 

«Jeg var kanskje ute til langt på natt, men mange visste jo ikke at jeg gikk i
11-messen etterpå.»

 

Eksistensielt drama

Josef har studert film, arbeidet med filmproduksjon og fullførte sin mastergrad i film- og videoproduksjon våren 2015.

Var det vanskelig å velge bort filmen til fordel for Kirken?

– Det er fristende å vise til Frans av Assisi igjen: Da han fikk et glimt av sannheten, tok han konsekvensen av det. Noe av det samme skjedde for meg. Jeg så disse glimtene, men jeg forsøkte lukke øynene for dem. Etterhvert turte jeg å se nøyere etter, og å tenke tanken: «Er det prest jeg vil bli?» Da jeg innså at det kanskje er dette som vil gjøre meg lykkelig, søkte jeg opptak på St. Eystein presteseminar. Det var akkurat som om ting falt på plass i det valget. Jeg var ikke usikker på egne vegne, men kanskje på hvordan mine omgivelser ville reagere.

Hvorfor det?

– Tja ... det var ikke det at livstilen min ikke var kompatibelt med et kristent liv, men jeg tror ikke vennene mine skjønte hvor mye Kirken og troen betød for meg dengang. Jeg var aktiv på Studentersamfundet i Trondhjem og en av gjenglederne på studentfestivalen UKA. Jeg var kanskje ute til langt på natt, men mange visste jo ikke at jeg gikk i 11-messen etterpå.

Josef følte en dragning mot kallet gjennom studenttilværelsen, men forsøkte å kompensere for det med to løfter ovenfor Gud:

–For det første ville jeg stadig gjøre mer for kirken og ungdomsarbeidet. Og så ville jeg bruke min karriere i filmbransjen til å fremme det gode, sanne og vakre. Jeg tror at Gud ville velsignet det valget også, men jeg følte at det ikke var nok. Jeg ville gi meg helt.

 

«Én ting er at jeg har valgt Gud ... det største miraklet er at Han i løpet av disse seks årene har valgt meg.» 

 

TRYGG PÅ VALGET: – Jeg kunne aldri gjort dette av meg selv ... . Det er nesten et gudsbevis i seg selv, humrer ordinand Josef Ottersen.

 

Kallet gir frihet

Etter ministrant-valfarten til Roma uttalte Josef for første gang at han kunne tenke seg å bli prest. Så passerte det mange år før tanken igjen kom til uttrykk, da med ny styrke og kraft.

Så hvordan bestemte du deg for å bli prest?

– Jeg satt i Norges Unge Katolikkers arbeidsutvalg, og på våren var vi på en årlig retrett sammen. Retrettholderen utfordret oss blant annet på spørsmålene «hva lengter du etter?» og «hva lengter Gud etter i deg?». Med en pause fra den hektiske hverdagen, hadde jeg plutselig rom til å tenke – og tid til stillhet. Jeg innså at det bare er som prest jeg kunne gjøre det jeg elsker mest resten av livet. Så å si på vei ut døren fra klosteret var det at jeg ringte til p. Sigurd Markussen og sa «Vi må snakke sammen ... », forteller Josef.

Hva gjør deg trygg på at dette er det rette valget for deg?

– Ført og fremst fordi dette valget er noe jeg har fortsatt å velge i seks år. Men jeg er ydmyk overfor min nye gjerning, og jeg føler meg ikke verdig.

Hvorfor det?

– Det handler om det menneskelige, tror jeg – mange ser nok på prestene, og tror at de er et annet kaliber menneske, så å si. Jeg kan også slite med å be så mye som jeg ønsker, jeg kan være ukonsentrert i messen, eller glemme å se mennesker rundt meg ... «Hvordan skal jeg kunne bli prest og handle på vegne av Kristus? Hvordan kan jeg berøre det Aller helligste?», tenker jeg. Da finner jeg trygghet i å tenke på at til tross for at jeg ikke er perfekt, så vil Gud bruke meg. Én ting er at jeg har valgt Gud ... det største miraklet er at Han i løpet av disse seks årene har valgt meg. Jeg kunne aldri gjort dette av meg selv ... . Det er nesten et gudsbevis i seg selv, humrer ordinanden.

 

Inviterer til hverdagsmirakel

Når diakoner skal ordineres til prest, kommer alltid forsakelsen opp som tema, alle løftene: Det du må ofre for å kunne vie ditt liv til Kirken. Josef tenker annerledes om det:

– Alt du kan liste opp som ulemper ved å bli katolsk prest, er samtidig fordelene. Det er en stor frihet i å tjene Kirken – der det er behov, du trenger ikke blande inn egenviljen i ett og alt. Man kan si at det er stor frihet i ikke å ha familie, ekteskapet betyr også forsakelse ... . Uansett hva du velger, så handler livet ofte om å sette andre først, uten å miste seg selv. Det er ikke sånn at du forsvinner i kjærligheten, og da forsvinner du ihvertfall ikke som prest i Kirken, bedyrer Josef. 

Tallet på antall prester i Den katolske kirke globalt er stabilt. I Norge er det ikke så mange kall, men i år ordineres det to prester i St. Olav domkirke.

Hva vil du si til dem som spekulerer på om de har et kall?

Just do it! Hehe, men mer alvorlig: et subjektivt kall er ikke tilstrekkelig. Jeg tror ikke alle som har et sterkt ønske om å bli prest, nødvendigvis burde blir det. Det viktigste er at det er Gud som lokker deg – og at Kirken kan bruke deg. Man blir ikke prest for sin egen del, men for andre, for Kirken – og for Gud, mener Josef.

Han opplever at mange anser prestens rolle og oppgave som viktig, men antar at de fleste da tenker på de store hendelsene som dødsfall, kritisk sjelesorg, bryllup og dåp. Mange glemmer det mer hverdagslige:

– Messen er det sentrale i de fleste troendes hverdag. Der skal vi bidra til at de møter Gud. Når jeg ved kommunionsutdelingen løfter opp Kristi legeme, er det akkurat som om jeg ser dem med Hans kjærlighet. I de troendes øyne ser jeg et snev av deres personlighet og lengsel. Som forvalter av sakramentet er vi ikke bare vitne til et stort møte mellom Gud og menneske, som fyller den enkelte med Kristi kjærlighet og Den hellige ånds kraft. Vi kan be for dem, mens vi bidrar til å gi dem den største gaven i livet. Det er et hverdagsmirakel som er lett å glemme.

 

Ordinasjonen skremmer ikke

Det finnes sannsynligvis like mange – om ikke flere – oppfatninger om hvordan en prest bør og skal være som det finnes troende:

Hvordan ønsker du å bli som prest, diakon Josef?

– Mitt aller høyeste ønske, eller den største nåde, er å være en hellig prest. Forhåpentlig blir jeg også en glad prest. For meg handler ikke prestegjerningen om å plassere seg selv inn i en kategori, slik som liberal eller konservativ.  Jeg skal forsøke å være autentisk, jeg vil stå opp for sannheten. Hvis man ikke føler at man gjør det, kan man bare slutte med én gang.

Snart skal du forsøke å oppfylle ditt eget ønske om deg selv. På lørdag ordineres du, og på søndag skal du feire din første messe som prest.

Hvilke tanker og følelser vekker den kommende ordinasjonen hos deg?

–Det er mye å tenke på, så jeg har ikke sovet så godt de siste nettene. Når jeg får lagt bak meg de siste forberedelsene, skal jeg konsentrere meg om bønnen, gjestene og familien. Jeg må si jeg også er veldig rørt over at så mange mennesker som jeg bryr meg om – og som merkelig nok også bryr seg om meg – stiller opp på så mange måter. Selve ordinasjonsmessen gleder jeg meg egentlig bare til: Liturgien er vakker, musikken er vakker – forhåpentlig klarer jeg bare å være til stede og nyte det som skjer. Ikke sånn å forstå at jeg tar lett på det, men ordinasjonen skremmer meg ikke.

 

«Hvis jeg som prest tror på Jesu realpresens i eukaristien, hvis jeg stadig streber
etter å elske fullkomment, og hvis jeg ikke mister det himmelske håp for øyet
– da kan jeg bli en god prest.»

 

Vær oppmerksom!

Vi lever i et sekulært samfunn. 2013 var det første året en like stor prosentandel (38 prosent) svarte «ja» som «nei» på spørsmålet «Tror du på Gud?» (Norsk Monitor). I 2017 svarte 46 prosent at de ikke tror, mens 34 prosent svarte at de tror på Gud.

Hvorfor er det sånn?

– Det tyder på at de gudløse er blitt nærmest religiøse i sin forkynnelse ovenfor andre. Vi ser det i akademia, media og i landets undervisningsinstitusjoner. Jeg mener ikke at de har en felles og planlagt agenda, at det er en konspirasjon. Men i sin selvtilfredshet blir de sekulære forkjemperne ganske intolerante. Dette er kreftene vi møter. Den største krisen er likevel vårt eget problem: Vi når ikke inn i folks hjerte. Når det er sagt, så tror jeg alltid Kirken har representert en minoritet. Selv da «alle» var katolikker i middelalderen, tror jeg en stor andel ikke egentlig brydde seg. Jeg tror ikke at det vil bli vesentlig færre kristne i fremtiden, men hos dem vil troen bli sterkere og tydeligere.

Hvordan vil du som prest møte denne utfordringen, og hva kan Kirken gjøre stilt overfor et slikt formidabelt utviklingstrekk?

­– Ingen kan gjøre dette alene, vi må alle bidra med vårt. Det viktigste jeg kan gjøre som prest er selv leve med tro, håp og kjærlighet. Dette uttrykkes vakkert i ordinasjonen når biskopen rekker ordinanden kalken og sier: «Etterlign det du berører». Hvis jeg som prest tror på Jesu realpresens i eukaristien, hvis jeg stadig streber etter å elske fullkomment, og hvis jeg ikke mister det himmelske håp for øyet – da kan jeg bli en god prest.

Det er Hellighetens år i år. Det har du engasjert deg sterkt i. Hva legger du i «hellighet»?

– Først må jeg innrømmet at jeg er kjempedårlig på hverdagshellighet. Jeg liker nok å strekke meg etter de store tingene.. og forsømmer de små tingene. Så jeg møter en sunn utfordring i Den hellige Thérèse. Jeg mener at Kirken må snakke mer om helliggjørelse, og vi må snakke mer om den forvandlende nåden. Kallet til hellighet er ikke noe fjernt, fra en annen tid, eller for bare noen få utvalgte: Det handler rett og slett om hvordan vi kan la oss forvandle av Gud på arbeidsplassen, på fotballbanen, i familien ... Gud er alltid oppmerksom på oss, og det eneste vi trenger å gjøre er å bli oppmerksom på Ham tilbake. Da fyller han oss med sitt vesen, slik at vi blir litt bedre – og verden også.

 

Ordinasjonsmesse

Lørdag 23. juni 2018 kl. 14.00 blir diakon Josef Ottersen presteviet i St. Olav domkirke i Oslo av biskop Bernt I. Eidsvig. Etter ordinasjonen blir det mottagelse ved Kirken. D. Ottersen vil gi primissvelsignelser i St. Josephs kirke fra kl. 17.00 samme dag. Han feirer sin første messe som prest kl. 11, søndag 24. juni i St. Olav domkirke, Oslo.

 

Les mer om d. Josef Ottersen

 

Les om p. Paul Opatas ordinasjon