Olsok 2018: Kongen som formet Norge

 

Olsok 2018 

UTFORDRER:  Forfatter og religionshistoriker Øystein Morten mener Hellig Olavs levninger bør finnes. – Liket hans vil skape stor oppmerksomhet om hva han står for og hvorfor han er et viktig symbol for oss, sier han. Foto: Spartacus forlag

 

Hellig Olav er kongen som samlet Norge tre ganger – med nesten 900 års mellomrom.

 

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

I 1015 reiser Olav Haraldsson til Norge med to handelsskip. Han hadde fem biskoper, flere prester og 120 krigere ombord. Altfor lite til å erobre et rike, selvsagt, men skipene var full-lastet med sølv og gull. Dessuten hadde Olav en avtale med mektige kong Knut i England om at det var han som skulle organisere kirken i landet og styre det. Den kommende kongen kom langt med sine utenlandske rikdommer. Og hvis ikke de alene kunne kjøpe norske høvdingers lojalitet, brukte Olav Haraldsson sverdet, brutalt og uten nåde. Han regjerte frem til 1028, og fikk vedtatt den første kristenrett av tinget på Moster i 1024, så drev militære nederlag i Sverige og folkets agg ham på forsmedelig flukt i østerled.  

Olav kom tilbake med ny hær i 1030, målet var atter å samle land og makt under seg som kristen konge. Vi markerer felttogets endelikt under Olsok: Olav tapte slaget på Stiklestad, og falt selv 29. juli. Slik kom han, paradoksalt nok, likevel til å samle Norge, både i land og tro. 

På Stiklestad kjempet han jo hovedsakelig mot andre kristne høvdinger – og han tapte. Hvorfor fremstår han likevel som kristningskongen fremfor noen?

– Olav hadde med seg viktige geistlige fra Wessex i 1015; disse satte i gang en prosess med å organisere en felles kristendom i Norge – og senere ble kristenretten innført under Olavs beskyttelse. Slik sett hadde han en viktig rolle for utbredelsen av kristendommen, også før sin død. At hans motstandere, slike som Erling Skjalgsson, Kalv Arnesson og Einar Tambarskjelve, også var kristne, betyr mindre i denne sammenhengen, forteller Øystein Morten, religionshistoriker fra Universitetet i Oslo og forfatter av blant annet boken «Jakten på Olav den hellige» (Spartacus forlag, 2013).

Etter slaget på Stiklestad overtok Knut den mektiges sønn Svein kongemakten i Norge, og motstanderne hans ble de samme mennene som hadde kjempet mot Olav. Da ble det et sterkt virkemiddel å peke på de trønderske stormennene som djevelens redskaper.

– Og hvem var det de egentlig hadde tatt livet av? Jo, Olav, en mann som etter sin død viste seg å være hellig, fordi kroppen hans ikke råtnet og folk kjente den hellige kraften skinne fra den døde, sier Morten.

Slik ble Olav et symbol for innføringen av kristendommen, mener religionshistorikeren: Han var kongen fra den mektige Hårfagre-ætten og en hellig mann i kristendommen. Morten resonnerer: 

– At han tapte og døde på Stiklestad, passer perfekt inn i denne fortellingen. Akkurat som Jesus ofret han livet for sannheten. Øksen som felte Olav, ble symbolet til den norske kirken, med akkurat den samme symbolikken som korset på Golgata. Tapet og døden blir en seier, fordi liv og død settes inn i en mye større sammenheng.   

 

Slik fremstilles Hellig Olav i kirken San Carlo al Corso, Roma

 

Vårt sterkeste nasjonalsymbol

3. august året etter slaget helligkåres Olav Haraldsson; han blir Olav den hellige, Rex Perpetuus Norvegiae (Norges evige konge). Nok en gang samler han rike og folk under seg. Biskop Grimkjell erklærer at alle fra og med denne dag i 1031 skulle feire messe og be tidebønner, slik vi gjør den dag idag. De feiret det som på norrønt het olafsvaka, nå kaller vi kirkehøytiden olsok.

Vi, altså nordmenn/kvinner flest, kaller Olav Haraldsson for Olav den hellige den dag idag – 500 år etter reformasjonen. Hvordan vil du beskrive hans posisjon i norsk kulturell bevissthet?

– Olav er det sterkeste symbolet vi har i Norge i dag. Han symboliserer vikingen, det kulturelle stedet vi kommer fra; kristendommen, veien vekk fra krigerideologien og inn en større lærdomstradisjon med et etisk ankerfeste; og samlingen av Norge, Olav bekjempet alle småkongene, spesielt i Opplandene. Men knapt noen i Norge i dag forstår hvorfor Olav symboliserer disse størrelsene. De skjønner ikke hvordan vikingen henger sammen med helligheten, de skjønner ikke hva slaget på Stiklestad har med kristendommen å gjøre, fordi det var kristne på begge sider – og de har en vag fornemmelse av at det var Harald Hårfagre som samlet Norge på 800-tallet, sier religionshistoriker Morten.

 

VENDTE OM: Hvorfor ble en mann med en så belastet fortid helligkåret? – Det er i selvovervinnelsen, hengivelsen til Gud og hans vilje til å dø for det han trodde på, at vi finner svaret, sier biskop Bernt I. Eidsvig. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen 

 

 

«Op med Kirken paa Olavsdagen!» 

Olav Haraldsson, etterhvert Olav den hellige, var en betydningsfull verdslig regent. Hvor viktig er han som helgenkonge, etter sin død, biskop Bernt I. Eidsvig?

– Spør heller Bjørnson – og du finner svar i hans store Olsoktale, sier biskopen lunt lakonisk.

Vi så gjør: 29. juli 1897 holdt Bjørnstjerne Bjørnson (bildet t.h., NTB) en tale på Ilevolden, Trondheim. Nasjonalideologen benyttet anledning til å mane det norske folk, og ganske særlig landets kirke, til å samle seg mot svenskekongen: Norge skulle bli fritt og selvstendig igjen, slik som under Olav den helliges sagnomsuste regjeringstid.

«Op med Kirken paa Olavsdagen! Det gjelder nu som paa Olavs Tid: Norge ligger under for en fremmed Magt, bare saa længe det ikke er enigt. Et enigt Norge faar hvad det har Ret til, jevnsides andre selvstændige folk», oppildnet Bjørnson et tallrikt publikum.

– Talen beskriver Olavs martyrium, liv og hans virkning i det norske folk. Den er veldig, og det til tross for mange hundre års reformasjon og Den norske kirkes iherdige forkynnelse mot venerasjonen av De hellige, kommenterer biskopen.  

«Hellig Olav og jomfru Maria blev jaget ut av landet, deres kirker vanhelliget og ranet, ofte ødelagt. De maate da vel føle det som om de selv var gjort utlæg. Olav den helliges land uten Olav, det maate for de fleste være, som landet var bestemt til at dø. Hjertet var skaaret ut av det», talte Bjørnson fyrig videre.

– Det han beskriver er ikke bare en nasjonal stemning, men den virkelighet han kjenner. Og Bjørnson kjente den norske folkesjel bedre enn de fleste, konstaterer biskop Eidsvig.

Lars Roar Langslet (bildet t.h., NTB) skriver i St. Olav forlags artikkelsamling «Olav – konge og helgen, myte og symbol» (1981) at «Den autoritet Olav den hellige har utøvet i norsk historie, som myte og symbol, overgår langt den makt Olav Haraldsson hadde i sin regjeringstid.»

Etter hans død har Norge vært et samlet, om enn ikke et fritt, rike.

«Dermed ble helgenkongen en av de viktigste forutsetningene for en egen norsk nasjonalfølelse, da den omsider utviklet seg – langt senere.»

Olav den hellige, vår evige konge, bidro således, i 1905, 875 år etter sin død, til at Norge atter en gang samlet seg – og vant frihet og selvstendighet.

Da er det passende og forståelig at Langslet i samme artikkel fører i pennen: «Jeg sa at Olav den hellige er en av de viktigste formgivende skikkelser i vår historie. Det er snaut sagt, for ingen annen kan vel gjøre ham rangen stridig som den viktigste.»

 

Brutal konge, mild helgen

Olav Haraldsson var en brutal mann – og du beskriver noen av de bestialske bedriftene han deltok i, slik som drapet på erkebiskop Ælfheah. Hvordan kunne en slik mann bli helgenkåret – og omtalt på slike måter?

 

Be til Olav at han deg unner

Makt i sitt land,

Guds mann er han.

 

Han kan få av Gud selv

år og fred for alle menn

Dersom du dine bønner

vender til ham

Hoffskald Torarinn Lovtunge

 

– Fordi ondskapen er integrert i helligheten hos Olav. I noen kirker ble kongen fremstilt idet han strever med å holde en drage under foten sin. Dragen har hans eget ansikt: Han er helgenen som kjemper med sin egen ondskap, og vinner til slutt. Men hans egen ondskap er en forutsetning her. For noen år siden besøkte jeg p. Olav Müller i Trondheim. Jeg var nysgjerrig på hvorfor Olav var hans foretrukne helgen. Han svarte: ‘En plettfri helgen som Frans av Assisi passer ikke for meg. Jeg klarer ikke å identifisere meg med han. Jeg er en stor synder, og Olav var også en stor synder. Derfor passer han så godt for meg’, sier religionshistoriker og forfatter Øystein Morten.

Hva mener du er den vanligste misforståelsen om Olav den hellige?

– Tja. At han ikke var hellig, kanskje? At han bare var en ond viking, og derfor ingen hellig mann. Slike slutninger viser at man ikke vet hva ‘hellig’ betyr i denne sammenhengen, påpeker Morten.

Olav utførte grusomme handlinger både før og etter at han ble Norges konge; det er vel-dokumentert at han plyndret, drepte og voldtok – og kristnet Norge med sverd. Hvordan kan en slik person ende opp som helgen og ideal?

– Hva vokste han opp med, hva han så, var med på og ble fortalt som barn og ung mann – det formet han, naturligvis. I hans tid var vikingen det store ideal, det var krigeren og erobrerens hensynsløse tidsalder. For oss som er oppvokst i arven etter Olavs kristningsverk, fremstår dette naturligvis som grusomt. ‘Hvordan han kan være hellig’, spør vi. Vel, han omvendte seg fra dette og til noe nytt og annet. Det er i selvovervinnelsen, hengivelsen til Gud og hans vilje til å dø for det han trodde på, at vi finner svaret. Han visste nok at han ville tape på Stiklestad, men han kjempet mot overmakten for å beskytte landet mot hedenskap og utenlandsk styre. For dette var han altså villig til å ofre sitt liv. Det ble hans martyrium og undrene som skjedde etterpå er et mysterium. Snusfornuften er oss ikke til hjelp her, sier biskop Bernt I. Eidsvig.

 

TAPTE SLAGET: Olav Haraldsson tapte slaget på Stiklestad, men erobret nasjonen som Rex Perpetuus Norvegiae.  – Tapet og døden blir en seier, fordi liv og død settes inn i en mye større sammenheng, sier forfatter Øystein Morten. Ill.: Halfdan Egedius

 

Samlende tiltrekningskraft

Hellig Olav har fremdeles en samlende og tiltrekkende kraft, og tusenvis av pilegrimer valfarter hvert år til Trondheim, Nidarosdomen og vår St. Olav domkirke, både før, under og etter Olsok. Hver uke ber tusenvis av katolikker om hans forbønn – mange samlet om relikvien i St. Olav domkirke, Oslo.

Du har gjort grundige undersøkelser av Olavsrelikvien i St. Olav domkirke, Oslo. Mener du at det er en genuin relikvie av Olav Haraldsson, Olav den hellige – vår helgen(konge?

– Vi klarte ihvertfall ikke å motbevise det, svarer forfatter Morten.

I boken «Jakten på Olav den hellige» er hans resonnement tydelig: «Men sett at alt sammen er juks, gjennomført på 1600-tallet eller tidligere: De måtte ha skaffet seg en kostbar relikviebeholder fra 1200-tallet og lagt et skinneben i dette. Det var ikke hvilket som helst ben de skaffet heller; fra en person død rundt 1030, som ikke var blitt jordgravd, som var blitt mumifisert etter sin død og var ca. 35 år gammel da han døde – alt sammen akkurat som Olav Haraldsson. Jeg tror ikke på alle disse tilfeldighetene.»

Mortens undersøkelser dokumenterer, så godt det vitenskapelig lar seg gjøre, at Olavsrelikvien faktisk er av Olav den hellige. Gjør det noen forskjell?

– Vi har alltid trodd at relikvien var ekte. For hvem ville så kort tid etter reformasjonen ha behov for å lage en legende om en katolsk relikvie? Dr. theol. Johs. J. Duin førte besnærende sannsynlighetsbevis for relikviens ekthet i sin bok ‘Streiftog i norsk kirkehistorie’ (St. Olav forlag, 1984, s. 365 ‘Helligdomsarmen’, først utgitt i St. Olav kirkeblad, nr. 42, 1955), sier biskop Bernt I. Eidsvig.

Duin skriver: «Når det derfor 150 år efterat reformasjonen er innført i Danmark-Norge et kostbart relikviegjemme inneholdende et ben – i en meget nøktern fortegnelse betegnes som ‘Hellig Olavs arm’, så bør man – inntil det motsatte eventuelt bevises – gå ut fra at navnet og tingen hører sammen, og at man virkelig på det tidspunktet oppfattet tingene således.». Det motsatte er ikke bevist, tvert om – det kunne ikke bevises.

– Jeg synes Duins argumentasjon fra 1984 er ganske overbevisende. Legger vi dette til Mortens nyere undersøkelser, med C14-datering foretatt av Ångströmlaboratoriet i Uppsala, så er all tvil borte for min del. Vår relikvie er av Olav den hellige, sier biskop Bernt I. Eidsvig.

 

EKTE VARE:  Forfatter Øystein Mortens vitenskapelige undersøkelser fjernet den siste tvil om Olavsrelikviens ekthet. – Vi har alltid trodd at relikvien var ekte. For hvem ville så kort tid etter reformasjonen ha behov for å lage en legende om en katolsk relikvie, spør biskop Bernt I. Eidsvig. Foto: Kristin Svorte

 

Et 1000-årsoppdrag

Men hvor befinner resten av hans levninger seg? De som engang var katedralen i Nidaros’ store kapital. Etter at domen brant i 1531 og reformasjonen raste innover landet i 1537, ble helgenkongens levninger heller lettferdig behandlet. Erkebiskop Olav Engelbrektsson flyttet dem først i all hast til festningen på Steinvikholmen, så flyktet han. Olavsskrinet stod igjen, og svenske tropper ribbet det for verdier: 95 kilo sølv, 170 små og store krystallstener og litt gull. Vår helgenkonge ble forøkt røvet, han ble gravet ned og gravet opp, og til slutt, i 1568, atter lagt i vigslet jord under Nidarosdomens stengulv. Så ble han glemt. Ikke før utpå 1800-tallet spurte historikere seg om hvor det var blitt av Norges fremste symbol på selvstendighet og styrke.

Ingen har så langt besvart spørsmålet med garantert presisjon, men mange spekulerer på mer eller mindre sannsynlige løsninger, blant andre forfatter Morten i «Jakten på Olav den hellige». Han skriver: «På 1600-tallet ble oktogonkapellet omgjort til gravkammer for bisper og offiserer. Under restaureringen av oktogonen på 1870-tallet ble disse gravene åpnet, levningene lagt over i nye kister og til slutt satt ned på samme sted. ... . Så under disse kistene kan man kanskje finne liket til Olav den hellige.»

Ingen vet eksakt hvor Olav den helliges etterlevninger ligger, foruten at de ganske sikkert befinner seg ett eller annet sted under Nidarosdomens gulv. Bør han finnes?

– Jeg tror det er viktig. Liket hans vil skape stor oppmerksomhet om hva han står for og hvorfor han er et viktig symbol for oss. Det vil tvinge frem sannere fortellinger om hvem han var og hvorfor han ble en helgen. Så må vi ta stilling til hva vi egentlig skal markere rundt et slikt liv og et slikt lik i dag. Det vil tvinge frem en refleksjon rundt hvem vi skal være som nordmenn i dag, og det er jo det viktigste; ikke hva som skjedde i 1030, men hva som skjer i 2030. Fortellingen om Olav den hellige må alltid være en fortelling om vår egen samtid, sier forfatter Morten, som formulerer et nasjonalt graveoppdrag før 1000-årsjubileet i 2030: «Finn Hellig Olav og forstå hvem nordmannen/kvinnen er idag, 1000 år etter helgenkongens død og nasjonens fødsel.»

 

Les mer