Biskop Eidsvigs preken til St. Carolus Borromeussøstrene

TAKKER FARVEL: St. Carolus Borromeussøstrene har virket i Norge i 95 år. Sr. Stefani Gowijaya og sr. Pauline Sundari er de siste søstrene igjen, som nå vil avslutte kongregasjonens apostolat i Norge. Søndag 26. august ble det holdt avslutning for søstrene i St. Mikael menighet i Moss.

 

Kjære sr. Pauline og sr. Stephani, kjære brødre og søstre i Kristus,

I denne messen tar Kirken i Norge høytidelig avskjed med St. Carolus Borromeussøstrene, som efter 95 år avslutter sitt virke i Norge. Dette gir oss en anledning til å takke søstrene – det gjør jeg på vegne av OKB og Trondheim Stift – og inkluderer en inderlig takk fra de menigheter som søstrene har tjent: først Molde, senere Hamar, Kristiansund, Ålesund, Asker/Bærum og Moss. Søstrene har pleiet syke, drevet barnehaver, deltatt i alle former for katekese og menighetsarbeide, de har vært gode rådgivere for de søkende og trøstet de ulykkelige. Kongregasjonens motto er «å elske Gud og nesten»; i Norge, det vet dere godt her i Moss, har søstrene aldri spart seg for å leve opp til dette.

         I 1923 var det registrert ca. 2800 katolikker i Norge, omtrent 500 av disse var ordenssøstre. Kirken så Norge som et misjonsland med ordenssøstre som viktige aktører. Noen nordmenn var interessert i vår liturgi og forkynnelse; det var mange flere som fikk respekt for Kirken p.g.a. søstrenes selvoppofrende arbeide i sykepleie og undervisning. I Nederland var misjonsbegeistringen stor den gang og omsorgen for Norge var påtagelig. Dette skyldtes bl.a. vår biskop Johannes Smit, selv nederlender – det var han som inviterte Carolus Borromeus-søstrene til å komme til landet.

         Sr. Stephani og sr. Pauline, begge fra Indonesia, kom hit for 30 år siden. Det er disse to som nå avslutter kongregasjonens apostolat i Norge. Ved siden av menighetsarbeidet har de vært ansatt som sykepleiere i Moss kommune. – Grunnen til at arbeidet i Norge oppgis, er mangelen på kall, særlig i Europa. Våre ordenssøstre er ikke sentimentale: de sier om seg selv at de med glede har gjort det arbeide Gud har satt dem til. Når de ikke lenger kan utføre dette, har de tillit til at andre overtar. For mange er det et mysterium at søstrene holder ut å leve sitt kall og er lykkelige ved å gjøre det; selv sier de at det bare er mulig når de «hele tiden balanserer bønn og arbeid».

         På vegne av OKB og Trondheim stift vil jeg ikke bare takke, men si litt om søstrenes betydning for vår kirke. Da det fra 1843 igjen ble tillatt å grunnlegge katolske menigheter, bodde det ca. 100 katolikker i Norge – alle utlendinger. Prestene som kom hit, var med to unntagelser også utlendinger. De støtte på fordommer og mistenkeliggjørelse, ofte på aktiv motstand. I sine små menigheter – den minste med to katolikker – var de ensomme og isolerte. Søstrene forandret dette. Det de gjorde, kunne alle forstå. Om de på meget dårlig norsk sa noe om sin tro, var pasienter og pårørende innstilt på å lytte. Søstrene var troverdige fordi de forkynte med sitt liv. I pionertiden var de ytterst fattige, men de hadde alltid noe å gi i tillegg til sin omsorg: mat til de sultne, klær til dem som frøs ...

         Det er i denne tradisjon våre Carolus Borromeus-søstre står. Selvom de forlater Norge, vil fruktene av deres bønn og arbeide forbli. Vi tør uttrykke vår ærbødige takk for at dere har sådd og vannet, for å tale med Paulus. Kirken vokser hvor dere har strevet; vår bønn skal følge dere.

 

Les også: