Pave Frans endrer Katekismen
BEKJEMPE DØDSSTRAFF: Pave Frans sier at dødsstraff ikke er forenlig med den katolske kirkes lære. Nå skal kirken kjempe for avskaffelse av dødsstraff over hele verden. Foto:REUTERS/Tony Gentile/NTB Scanpix
Pave Frans endrer den katolske katekisme. Om det frem til nylig var en antydning av legitimitet for dødsstraff, er det nå definitivt slutt på det, melder kathpress. Pave Frans endrer avsnitt i Den katolske kirkes katekisme.
Les også:
Om synet på dødsstraff frem til nå ikke har vært entydig i Den katolske lære, ble det denne uken formidlet et definitivt standpunkt. Dødsstraff er utillatelig, ettersom det ”strider mot hver enkeltpersons ukrenkbarhet og verdighet”. Kirken arbeider med ”fast mål om at det skal avskaffes i hele verden”, ifølge det sentrale avsnittet i den oppdaterte artikkel 2267 i Den katolske verdenskatekisme, som Vatikanet offentliggjorde på torsdag denne uken.
Frem til idag har Den katolske kirkes katekisme ikke kategorisk avvist henrettelse som en siste utvei. Under tidligere århundrer hadde pavene, som kirkestatens overhode, en oppfatning av dødsstraff som var preget av den tid de levde i. Frem til begynnelsen av 1800-tallet var det ansatt bødler, og den siste henrettelsen skjedde så sent som i 1868.
En tydelig avstandtagen til dødsstraff, kom først etter Det annet Vatikankonsil (1962–1965), da pave Paul VI i år 1969 avskaffet dødsstraffen i Vatikanstaten. I 1975 tok han affære for fem spanske terrorister og forsøkte å få diktator Francisco Franco til å omgjøre dødsdommene, men dessverre forgjeves.
Prinsipielt anså pave Johannes Paul II (1978–2005) og pave Benedikt XVI (2005–2013) det for å være unødvendig å tillempe teksten om dødsstraff, og arbeidet generelt for dens avskaffelse.
En endret oppfatning viste seg fra den første utgaven av katekismen i 1992 til den bearbeidede versjonen av år 1997, som kom på tysk i år 2003 og på norsk i år 2000. I den første versjonen erkjenner kirken statsmaktens rett og plikt til å ”utmåle straff som står i proporsjon til forbrytelsens alvor uten i ytterste alvorlige tilfeller å utelukke dødsstraff” (nr 2266). Allerede i 1994 ble det påbegynt en revisjon.
Bearbeidelsen fra 1997 betoner gjerningsmannens resosialisering, og begrenser i en viss utstrekning tillemping av dødsstraff. Altså kreves at ”man helt og fullt har identifisert den skyldige og fastslått hans ansvar”, videre: ”Kirkens tradisjonelle lære utelukker ikke at man griper til dødsstraff . . . – såfremt dette er den eneste mulige måten å forsvare menneskelig liv mot en urettmessig angriper” (nr 2267).
At han stiller seg prinsipielt avvisende til dødsstraff, meddelte pave Frans den 20. mars 2015 i et brev til Den Internasjonale kommisjonen mot dødsstraff. Han betonte at man generelt ikke kan bestemme over andres liv, og at heller ikke en morder mister sitt menneskeverd. Å ta livet av et menneske, kan bare rettferdiggjøres om det er følgene av et rettferdig forsvar mot en angriper – og dette vil ikke være tilfellet i henrettelsen av en fange.
I konsekvensens navn argumenterte pave Frans på katekismens 25-årsdag i oktober 2017, for en ubetinget fordømmelse av dødsstraff. Dette er nå virkeliggjort med omarbeidelsen av artikkel 2267, skriver kathpress.
I sin autentiske utgave lød Den katolske kirkes katekisme inntil nå:
2267. Kirkens tradisjonelle lære som helt har sin støtte i at ansvar må bestemmes til og identifiseres med den skyldige, har ikke utelukket anvendelse av dødsstraff dersom dette er den eneste mulige vei for effektivt å forsvare menneskelivet mot en urettmessig angriper.
Dersom ublodige midler er tilstrekkelige til å forsvare og verne menneskelivet mot en angriper, skal myndighetene nøye seg med slike, fordi de svarer bedre til de konkrete betingelser for det allmenne vel og er mer i samsvar med menneskeverdet.
Under våre dagers virkelighet med de muligheter som står til disposisjon for Staten til effektivt å bekjempe kriminalitet ved å uskadeliggjøre den som begår slikt ved at han definitivt fratas mulighetene til å komme seg fri, «skulle slike tilfeller [...] være sjeldne, om ikke praktisk talt ikke-eksisterende» (EV 56), der det er absolutt nødvendig at forbryteren tilintetgjøres.
Ny formulering:
2267. Det at den rettmessige myndighet – etter en ordentlig rettergang – kunne gripe til dødsstraff, ble lenge sett på som et adekvat svar på alvoret ved visse forbrytelser og dertil som et akseptabelt redskap, om enn ekstremt, for å verne det felles gode.
I dag er det blitt en stadig større bevissthet om at menneskeverdet aldri kan åpne for dette, heller ikke etter at det er begått særdeles alvorlig kriminalitet. Dertil har en ny forståelse av statens straffesanksjoner stadig sterkere vokst frem. Og til sist er det også blitt utviklet mer effektive forvaringsordninger som garanterer tilbørlig beskyttelse for borgerne, men som på samme tid ikke definitivt fratar den straffeforefulgtes mulighet til befrielse.
Derfor lærer Kirken – i lys av Evangeliet – at «dødsstraff er utillatelig, fordi det strider mot den menneskelige persons verdighet og ukrenkelighet»,1 Kirken arbeider iherdig for at dødsstraff skal avskaffes verden over.
1Frans, tale til deltagerne på møte arrangert av Det pavelige råd for nyevangelisering, 11. oktober 2017: L’Osservatore Romano, 13. oktober 2017, 5.
Les også: