Paven: Bispesynoden tjener Guds folk

 

MODERNISERER BISPESYNODEN:  Synoden skal bli «et effektivt uttrykk for hvordan biskopene viser sin omsorg for hele Kirken», sier pave Frans om den nye apostoliske konstitusjon «Episcopalis communio». Foto: REUTERS / Tony Gentile

 

 

Under en måned før Bispesynoden om ungdom har pave Frans publisert en apostolisk konstitusjon*, «Episcopalis communio», om Synodens struktur, som ble etablert av den salige pave Paul VI i 1965. 

 

Tekst: Giada Aquilino, Vatican News

 

Konsultasjon med Guds folk og en synodisk kirke som opplyser Det petrinske embetet (Den hellige far): Dette er noen av hovedtrekkene ved den nye apostoliske konstitusjonen* om Bispesynodens struktur. Dokumentet er datert 15. september 2018, altså noe under en måned før den XV Ordinære Generalforsamling av Bispesynoden innledes. Tema for synoden er «De unge, tro og kallsbedømmelse».

 

Til beste for hele Kirken

Etter å ha fortalt om hvordan Bispesynoden ble etablert av pave Paul VI i september 1965, og å ha beskrevet Synoden som et av de «mest verdifulle arvestykkene fra Det annet vatikankonsil», understreket pave Frans det «fruktbare samarbeidet» mellom bispesynoden og biskopen av Roma i besvarelsen av viktige spørsmål: Det vil si spørsmål hvis svar krever «spesiell kunnskap og klokskap til beste for hele Kirken». Synoden representerer et historisk øyeblikk, sa pave Frans, et øyeblikk der den beveger seg inn i et nytt «evangeliserende stadium» der den «hele tiden er på misjonsoppdrag».  Bispesynoden er kallet til å «bli en enda sterkere kanal» for evangelisering i vår tid.

 

Generalsekretariatet

Pave Paul VI forutså at en slik institusjon kunne forbedres med tidens gang. I 2006 kom den siste revisjonen av Ordo Synodi, regelverket som styrer synodenes virksomhet, initiert av pave Benedikt XVI. Pliktene til Synodens generalsekretariat, som består av generalsekretæren og et særskilt bisperåd, ble etablert av førstnevnte pave og forsterket av den andre. 

 

Biskopenes omsorg for hele Kirken

Synodens overlegninger og handlinger har vist seg spesielt verdifulle når spørsmål som «krever betimelige svar fra, og enighet blant, Kirkens hyrder». På denne bakgrunn, sier paven, har det etterhvert utviklet seg et stadig sterkere ønske om at Synoden skal bli «et effektivt uttrykk for hvordan biskopene viser sin omsorg for hele Kirken».  Dette, forklarte han, er fundert på «den faste overbevisning» om at alle hyrder har blitt valgt ut «for å tjene Guds folk, som de selv også er del av gjennom dåpens hellige sakrament».

 

Lytte til Guds folk

Biskoper, sier paven, er på samme tid både «lærere og disipler» i sin tjeneste, som inkluderer misjonen og forpliktelse til å lytte til Kristi stemme, som taler gjennom Guds folk på en måte som gjør dem «infallibile in credendo», ufeilbarlig i troen. Derfor bør Synoden også «bli et viktigere instrument for å lytte til Guds folk». Det kan den bli ved å konsultere de troende i deres lokale kirker, fordi, som paven sier, selv om Synoden er en institusjon for biskoper, kan den ikke eksistere «adskilt fra resten av de troende». Den er «et instrument som er skapt for å gi Guds folk en stemme, nettopp gjennom biskopene», som er «voktere, fortolkere og trosvitner». Fra møte til møte viser Synoden seg som et talende uttrykk for Kirkens «synodalitet», der et fellesskap av forskjellige kulturer reflekteres. Synoden viser tydelig «det grunnleggende fellesskap» mellom hyrdene og de troende, mellom biskopene og paven, som alle eksisterer i Kirken.

 

Enhet mellom alle kristne

Pave Frans uttrykker håp om at den kommende synoden «på sin egen måte kan bidra til gjenoppbygging av enheten mellom alle kristne, i overensstemmelse med Guds vilje». Ved å gjøre det kan den hjelpe Kirken til å «finne en måte å utøve pavedømmet på, som uten å fornekte det essensielle i dets misjon, uansett er åpen for en ny situasjon», slik den hellige pave Johannes Paul sa i sin «Ut unum sint».

  

* Apostoliske konstitusjoner

En apostolisk konstitusjon er den høyeste form for et kirkelig lovgivende dokument. Med et slikt dokument gir Paven lover, eller fastlegger eller modifiserer noe viktig for kirkens liv. Slike dokumenter har f.eks. dreid seg om reorganisering av den romerske kurie, særlige bemyndigelser til den apostoliske pønitentiar under hellige år, regler for pavevalg. Likesom andre kirkelige dokumenter får apostoliske konstitusjoner navn etter de første ordene i dokumentet.