– Vi må bli mer synlige som Livets Folk
LIVSVERN: – Vi må proklamere livsrett for alle og livshjelp tilpasset den enkelte, sier Maria Fongen i Oslo katolske bispedømmes Pastoralavdeling etter årets Livsvernseminar. Illustrasjonsfoto: NTB/Scanpix
Et negativt syn på mennesket, der uønskede egenskaper eller sykdom «kureres» med døden, er én av vår tids store etiske utfordringer. – Dette kommer svært tydelig frem i enkelte ungdomspartiers opprop om utvidet abortadgang helt opp til uke 24, sier Maria Elizabeth Fongen i Oslo katolske bispedømmes Pastoralavdeling.
Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Årets Livsvernseminar trakk opp de store samtidsutfordringene for kristne av alle støpninger. Deltagerne samlet seg bak livsvernets fane i erkjennelse av at hver og én er ønsket og elsket av Gud, uansett utrustning, helsetilstand eller livsfase.
I referatet fra årets Livsvernseminar heter det at «kampen for retten til liv er mer nødvendig enn noen gang». Hvordan begrunnes det?
– Vi ser dessverre en økende nedvurdering i offentlig regi og i det offentlige ordskifte av ufødte, ikke minst av embryoer og fostre med påvist kromosomfeil eller sykdom. Foreldre som ønsker å bære frem barn med utviklingsavvik, møtes med et massivt abortpress og diskriminering i behandlingstilbudet, sier Maria Fongen, rådgiver ved Oslo katolske bispedømmes Pastoralavdeling.
Hun forteller at utviklingen innen fosterdiagnostikk i stadig sterkere grad søker «det perfekte menneske» parallelt med at mulighetene for å lage «designbabyer», med bortvalg og tilvalg av egenskaper øker.
– Vi ser at uønskede egenskaper og sykdomstilstander hos ufødte og fødte «løses» med døden, sier Fongen og utdyper:
– Dette negative menneskesynet kommer svært tydelig frem i enkelte ungdomspartiers opprop om utvidet abortadgang helt opp til uke 24. Eutanasi er et annet eksempel. Vi må spørre oss hvor grensene vil gå for hvilke tilstander som kvalifiserer til utsortering av embryoer eller avslutning av livet.
Noe av det mest skremmende, mener Fongen, er at mange ikke lenger kjenner til eller anerkjenner Menneskerettighetene som idégrunnlag:
– Myndigheter, helsevesen og enkeltindivider mener seg berettiget til å definere hva et «verdig» liv er. Vi er blitt så redde for sykdom og lidelse at vi «kurerer» med døden fremfor med omsorg. Dette er en fryktbasert forsvarsmekanisme, der irrasjonaliteten overtar for fornuft og medmenneskelighet.
FRYKT: – Vi er blitt så redde for sykdom og lidelse at vi «kurerer» med døden fremfor omsorg, sier Maria Fongen i Oslo katolske bispedømmes Pastoralavdeling etter årets Livsvernseminar.
«Takket være disse mødrenes heltemodige innsats gir flere sykehus i Norge i dag situasjonsbetinget, istedenfor diagnosebetinget, hjelp til trisomi18-barn.»
Du beskriver en dyster virkelighet, Fongen. Finnes det eksempler på lyspunkter?
– Ja, heldigvis finnes det lyspunkter. Årets mottagere av Menneskeverds Livsvernpris, Anna Solberg, Siri Fuglem Berg og Åsta Årøen, var hovedinnledere på Livsvernseminaret. De er lysende eksempler på mødre som har kjempet som løvinner for sine ufødte barns rett til livet, sier Fongen.
Alle tre ventet barn med trisomi18, en tilstand som av legestanden i Norge ble avskrevet som uforenlig med liv. Virkeligheten viser derimot at de rammede barna kan leve godt i opptil flere tiår om de får skånsom starthjelp og god oppfølging.
– Takket være disse mødrenes heltemodige innsats gir flere sykehus i Norge i dag situasjonsbetinget, istedenfor diagnosebetinget, hjelp til trisomi18-barn. Solberg, Berg og Årøen har vist at ethvert barn er uendelig verdifullt, uansett kromosomantall, og at også et kort liv er verdifullt – for barnet selv og for den berørte familien, forteller Fongen i Pastoralavdelingen.
Hun minner om at Kirken er forpliktet til å forkynne Livets Evangelium, budskapet om at hver og én er ønsket og elsket av Gud, uansett utrustning, helsetilstand eller livsfase.
Les også:
Hva kom frem under seminaret når det gjelder Kirkens rolle i livsvernsarbeidet?
– Først og sist hvor viktig det er at Kirken er til stede som en klar og tydelig stemme som taler livets sak i det offentlige rom. Vi må proklamere livsrett for alle og livshjelp tilpasset den enkelte. Vi må også minne stat og helsemyndigheter på forpliktelsene som ligger i å ha signert Menneskerettighetserklæringen, ikke minst hva angår retten til samvittighetsfrihet, sier Fongen.
Under seminaret ble det også uttrykt ønske om at bispedømmet bør satse enda sterkere på å gi barn, unge og voksne kunnskap om Livets Evangelium og kristen etikk, gjennom faglig gjennomarbeidede og læremessig trofaste undervisningskonsepter.
«Om Kirken hjelper oss med å bli mer bevisste de store nådegavene som ligger i sakramentene, kan vi virkelig bli levende tegn på Guds virksomme kjærlighet overfor våre kjære.»
Familiene trenger et livsmiljø som nærer kjærlighetsfellesskapet og det åndelige liv. Hvordan mente seminardeltagerne at Kirken kan bidra til det?
– Deltagerne ga uttrykk for at det å stå alene som katolsk familie i et gjennomsekularisert samfunn ikke er noen enkel oppgave. Det kan være enda vanskeligere om bare én av ektefellene er katolikk. De etterlyste derfor hjelpemidler til å leve i samsvar med sin tro. En familie som lever med Jesus Kristus som utgangspunkt, kan bli en Huskirke som gjennomsyrer samfunnet med en uselvisk kjærlighet som overgår kost-nyttetankegangen og utstråler skjønnheten i Gud Skapers opprinnelige visjon for menneskene.
Deltagere på seminaret gav også uttrykk for at mange familier kan trenge hjelp til å lære å be sammen. Det å oppmuntre til familiegrupper som møtes for å be og dele erfaringer, har hatt stor suksess i mange land.
– Rollene som ektefeller og foreldre er også utfordrende. Om Kirken hjelper oss med å bli mer bevisste de store nådegavene som ligger i sakramentene, kan vi virkelig bli levende tegn på Guds virksomme kjærlighet overfor våre kjære. Kirken trenger familiene, derfor trenger den også å satse intensivt på å veilede ektefeller og foreldre, både åndelig og i forståelsen av deres roller, mener Fongen.
Ressursbanken Blilys er ett av verktøyene bispedømmet har utviklet for å hjelpe familier til å leve det liturgiske året bevisst. Du kan gjøre deg kjent med den på blilys.no.
Lege Katarzyna Jachimowicz fortalte om hvordan det er å stå alene i kampen for sin samvittighetsfrihet i spørsmål om liv og død. Hvilke tiltak foreslo hun?
– Hun understreket først og sist verdien i å stå sammen. Derfor foreslo hun å danne et nettverk for katolske leger og helsepersonell, gjerne inkludert andre katolikker med et livsvernengasjement. I første omgang kan det skje gjennom en Facebook-gruppe, deretter kan man se på mulighetene for å møtes jevnlig, forteller Fongen.
Den andre muligheten Jachimowicz skisserte var å bygge opp et ressurssenter for livet, dit helsepersonell og ektepar/foreldre kan komme for å få veiledning og likemannsstøtte.
«Jeg tenker det viktigste vi som Kirke kan gjøre er å forkynne klart og utvetydig hvordan ærefrykt for livet henger sammen med en helhetlig økologisk tankegang.»
Flere av seminarets unge deltagere viste interesse for Humanae Vitae og Evangelium Vitae. Hvordan kan Kirken hjelpe unge katolikker til å leve i tråd med Kirkens lære om seksualitet?
– Det var enormt oppmuntrende å høre ungdom etterspørre Humanae Vitae og Evangelium Vitae! Jeg tenker det viktigste vi som Kirke kan gjøre er å forkynne klart og utvetydig hvordan ærefrykt for livet henger sammen med en helhetlig økologisk tankegang. Det human-økologiske aspektet har større sjanser for å nå frem i dag enn i 1968, i og med økt miljøbevissthet, resonnerer Fongen.
Hun mener at det andre Kirken kan gjøre, er å bake Johannes Paul IIs kroppsteologi inn i trosopplæringen, i en form og en språkdrakt folk flest kan forstå.
– Guds design ligger i kroppene våre, taler ut fra den biologiske lovmessighet Han har utstyrt mannen og kvinnen med. Vi vil hjelpe mange om vi greier å formidle friheten og gleden som ligger i det å samarbeide med Skaperen, gjennom å anerkjenne Gud som Herre og kjærlig Forsyn, i stadig større ærbødighet for den uendelig store gaven det å unnfange et nytt menneske er, sier Fongen, og lar det ikke herske tvil om at Pastoralavdelingen gjerne arbeider med å utvikle tidsriktig undervisningsmateriale, slik at menigheter eller par kan tilbys regelmessige kurs.
Hva konkluderte seminaret med?
– Det ble dessverre ikke mye tid igjen til å konkludere. Vi var imidlertid alle enige om at vi ønsker en styrket satsing på livsvern på bispedømmenivå, med mer ressurser til pastoralarbeidet. Selv vil jeg gjerne invitere til en større idédugnad blant prester og legfolk i hele det katolske Norge. Vi trenger å bli mer synlige som Livets Folk, oppsummerer Fongen.