Årets prestemøte: Fokus på mangfold

 

Fagdag om språklig og kulturelt mangfold i katolske menigheter  

SAMTALE MED IMAM: Debattleder Marta Bivand Erdal (f.v.) sammen med p. Valdemaras Lisovskis, p. Paulus Pham Huu Y, imam Hamid Farooq og p. Pål Bratbak. 

 

Ett av temaene på det årlige møtet for prester i Oslo Katolske Bispedømme, som i år ble avholdt 1. til 4. oktober på Mariaholm, var det språklige og kulturelle mangfoldet i katolske menigheter.

 

Søkelyset ble spesielt satt på arbeid med trosformidling til barn og unge som vokser opp i dag, i lys av dette språklige og kulturelle mangfoldet, i menighetene og familiene. Gjennom foredrag, panelsamtale og gruppearbeid, ble ulike utfordringer, muligheter og dilemmaer satt på dagsorden og diskutert.

 

Hamid Farooq tok rådene på alvor, og bestemte seg for å lære seg norsk innen 3 år, eller flytte tilbake til Pakistan. 

 
En imams erfaringer

Under panelsamtalen ble erfaringer med trosformidling til barn og unge i dagens Norge tatt opp. Prestene fikk høre erfaringer utenfor Den katolske kirke i Norge, som ble delt av imam Hamid Farooq, fra ICC-moskéen i Oslo. Imamen kom fra Pakistan til Norge i 2013, og fikk dengang tre råd fra den daværende imamen som han skulle overta for. Som religiøs leder i Norge, ble han rådet til å lære seg norsk, ta førerkort og eie sin egen bolig. Hamid Farooq tok rådene på alvor, og bestemte seg for å lære seg norsk innen 3 år, eller flytte tilbake til Pakistan. For ham var det å kunne språket i samfunnet han skulle leve og virke i som imam, en helt sentral forutsetning.

 

Lærte seg norsk 

Det viste seg at han klarte å lære språket. Han har siden, og ikke uten interne diskusjoner, justert den språklige profilen i moskéen. I dag foregår mye av koranundervisningen der på norsk, mens talen under fredagsbønnen er delt mellom norsk, urdu og arabisk, og noen ganger engelsk. Ett felles språk er ikke så lett å finne, på tvers av et tyvetalls nasjonaliteter, gamle og unge, dem som er født i Norge, og dem som er relativt nyankomne. Ved å bruke ulike språk, og fremheve betydningen av norsk – særlig for de yngre – ønsker Hamid Farooq å bidra til at flest mulig skal kunne forstå.

Imamens bidrag på prestemøtet ble mottatt med interesse. Hans åpenhet, vennlighet og humoristiske sans understreket verdien av møteplasser og erfaringsutveksling, også for religiøse ledere i dagens Norge. Et gjensidig ønske om at dette er et første slikt møte av flere i en rekke, ble gjensidig uttrykt.

 

 For litauiske katolikker var det ingen selvfølge å få trosopplæring og å få den på litauisk. 

 

Fortid, nåtid og fremtid

Panelsamtalen fortsatte med erfaringer fra ulike katolske menigheter, og arbeid med ulike språklige og nasjonale grupper. P. Valdemaras Lisovskis pekte på viktige historiske, politiske og kulturelle forutsetninger for trosformidling til katolske barn i Norge, som ikke er uavhengig av hvor deres foreldre har flyttet til Norge fra.

Når det tilbys katekese på litauisk i Norge, så handler det mindre om at barna ikke snakker norsk (de fleste lærer fort, og går på vanlig norsk skole), men mer om at litauisk språk var begrenset i mange tiår under Sovjetunionen. For litauiske katolikker var det ingen selvfølge å få trosopplæring og å få den på litauisk. Språket blir her et verktøy for å nå ut til familier som i mange tilfeller ellers ikke ville funnet veien til de katolske menighetene i Norge. Slik som katolikker i Litauen har sin egen særegne historie, slik har også alle andre som har kommet til Norge som innvandrere sin historie som katolikker, enten som minoritet eller som majoritet, blant andre kristne, eller blant andre religioner, i sine opprinnelsesland.

 

Bruk flere språk 

Den katolske kirke i Norge har et flertall av prester som ikke har norsk som morsmål. Flere av de yngre prestene er vokst opp i Norge (noen også født i Norge) med foreldre fra Vietnam, men svært mange er kommet til Norge i mer eller mindre voksen alder.

P. Y (Paulus Pham Huu Y) er blant dem som har vært i Norge lenge. Han har vært sogneprest for en rekke små og mellomstore menigheter, og virket i sin tid som ungdomsprest i Norges Unge Katolikker. Han har også arbeidet ved Det vietnamesiske pastoralsenter. Hans refleksjoner knyttet an til erfaringer fra menighetsarbeidet, der trosformidling til barn og unge – katekesen – i stor grad foregår på norsk.

Han fortalte at det er en styrke om undervisning på norsk også kan suppleres med katekese på de ulike språk som er morsmål for mange i menighetene. Dette var for eksempel tilfellet for unge vietnamesiske katolikker i St. Ansgar i Kristiansand tidligere. De deltok på felles katekese på norsk, og fikk i tillegg søndagsskole på vietnamesisk hver søndag.

 

Polsk og norsk

Den nye innvandringen fra Polen det siste tiåret innebærer at flere og flere menigheter nå tilbyr katekese både på polsk og norsk. P. Y fortalte om en menighetsvirkelighet hvor barn også bytter mellom grupper, og der noen foretrekker katekese på norsk, selv om de har polsk bakgrunn. Det at det er én menighet, muliggjør nettopp slike bytter på tvers av språklige grupper. De enorme forskjellene mellom menigheter, også dem på lik størrelse, men ulikt plassert i landet, med ulike lokale kulturer og sammensetninger hva gjelder aldersgrupper, men også språklige grupper, kom veldig tydelig fram. Det finnes ingen «one size fits all» i det katolske Norge.

 

Dilemma: troens språk eller samme språk

P. Pål Bratbak pekte på dilemmaet som svært mange som har vært engasjert i menighetslivet – det være seg prester, kateketer og andre, står i: På den ene siden er det uvurderlig viktig å ta på alvor troens språk – som ikke for alle er universelt eller norsk, men dypt forankret i en bestemt kulturell og språklig kontekst. Foreldrene er hovedansvarlige for trosformidlingen til barn, og for dem er det religiøse språket sjeldent norsk.

– Når vi sier at foreldrene har dette oppdraget, som de påtok seg i dåpen, så må vi også respektere at dette gjøres på det språk og i den form de behersker. På den annen side, så vokser disse katolske barna opp i Norge, og vi har som kristne også et kall til å dele troen vår med andre. Troen er en gave vi mottar ikke bare for oss selv, men for å gi videre. Derfor er barna helt avhengige av å kunne forstå og forklare sin tro på norsk. Både overfor sine jevnaldrende, på skolen – hvor de ofte er «katolske representanter», litt uavhengig av om de selv velger denne rollen aktivt eller ikke – men også å kunne forstå og forklare troen for seg selv, på det språket mye av deres hverdagsliv foregår på, fortalte p. Pål.

Troens språk må være levende og vokse med barna inn i livet som ungdom, og som voksne. Og dette fordrer også en beherskelse av sentrale trosbegreper på norsk – i tillegg til på andre språk, gjerne. Å sette katolske barn og unge i stand til å kunne fortelle om sin tro – de ganger de ønsker å gjøre dette – på norsk, i den hverdagen de lever her i Norge, bør være en sentral utfordring fremover, mente sognepresten i St. Olav menighet, Oslo.

 

Trosformidling, språk og kultur

Gjennom panelsamtalen – og videre arbeid med temaet på prestemøtet – kom både muligheter og utfordringer, såvel som konkrete dilemmaer frem. Tre dimensjoner ved dette fortjener å løftes frem. Disse gir noen pekepinner for muligheter og utfordringer for videre innsats, – i praksis i dag, og med tanke på visjoner for fremtiden:

  1. Trosformidlingen til barn og unge – og særlig sakramentsforberedende katekese – foregår i det alt vesentlige på norsk i Den katolske kirke i Norge. Dette gjelder for de aller fleste menigheter som er små og mellomstore. Utenom de største byene er det kun katekese på polsk ved siden av norsk som tilbys. Til gjengjeld er katekese på polsk et tilbud i mange menigheter, noe som speiler både størrelsen på gruppen og deres nokså korte botid i Norge.
  2. Svært mye av fokuset på språklig og kulturelt mangfold i Den katolske kirke i Norge vris til noen få «større» grupper, utover dem fra Polen, selvfølgelig Litauen, men dernest, Vietnam, Filippinene, Sri Lanka og de spansktalende. Imidlertid er det slik at den «største gruppen» av personer som ikke er født i Norge, er født i et utall land over hele verden, og slett ikke oppfattes eller fungerer som én gruppe. Det er en super-mangfoldsgruppe, som kjennetegnes av forskjellige bakgrunner, der det å være innvandrer i Norge og katolikk er fellesnevneren.
  3. Det finnes i dag et stort antall katolske arenaer der de troende møtes på kryss og tvers av bakgrunner, først og fremst i søndagsmessene (og hverdagsmessene). Men også til kirkekaffe, og på ulike fester og arrangementer i regi av menighetene, hvor man aktivt krysser språklige skiller. Menighetsrådene har i økende grad bidratt til dette – der hvor disse speiler menighetenes sammensetning, spesielt. Både Corpus Christi-prosesjoner og Maria-prosesjoner som forener på tvers av språklig og kulturell bakgrunn, og samler om troen – heller enn om flerkultur i og for seg – er blitt stadig mer vanlige.

 

Én felles katolsk tilhørighet

Dagen ble avsluttet med refleksjoner fra flere av prestene, som understreket viktigheten av én felles katolsk tilhørighet, på tross av forskjeller og utfordringer. Dette er ikke nødvendigvis en virkelighet som er gjenkjennelig for alle katolikker i Norge i dag.

Samtidig kan en slik felles tilhørighet se forskjellig ut – menighetene er så ulike. Men med utgangspunkt i erfaringer fra land der menigheter er organisert langs språklige skiller, understreket p. Hallvard Hole OFM hvilken rikdom det er i å være sammen, på tvers av det språklige, kulturelle, som ofte framstår som så forskjellig.

 

Innvandring endrer Kirken kontinuerlig

P. Piotr Gąsior løftet frem viktigheten av å se fellestrekkene i utfordringer som Den katolske kirke står overfor i Europa generelt: Helt sentralt er å formidle troen på en troverdig og levende måte til unge.

Biskop Eidsvig minnet avslutningsvis om at den norske, katolske nyere historie er nokså kort – og at den stadig tar uventede og brå vendinger – særlig på grunn av katolikker som innvandrer til Norge. Disse beriker og endrer Kirken kontinuerlig, og det er verdt å huske at man på 1970-tallet absolutt ikke så for seg den katolske virkelighet vi har i dag.

 

Mens rigide målsetninger neppe er veien å gå, er en fullstendig tilfeldig håndtering, hvor virkeligheten dette mangfoldet former ikke tematiseres, heller ingen farbar vei.

 

Midt mellom rigid plan og kaos

Formålet med en fagdag om språklig og kulturelt mangfold og trosformidling til barn og unge på årets prestemøte var først og fremst å sette av tid til fordypning og refleksjon rundt temaet – både med tanke på muligheter og på utfordringer.

Mens rigide målsetninger neppe er veien å gå, er en fullstendig tilfeldig håndtering, hvor virkeligheten dette mangfoldet former ikke tematiseres, heller ingen farbar vei.

Til tross for at «one size fits all» ikke kan fungere i det katolske Norge, er det én utfordring fra prestemøtet som kan passe for alle, enten det er prester, kateketer, barn og unge, eller katolikker forøvrig: Det å kunne noen få utvalgte ord, eller katolske referanser, eller navnet på sentrale helgener, på tvers av språklige og kulturelle skiller. Som en enkel og konkret måte å vise nysgjerrighet overfor hverandre på, som gir mulighet til å ta del i den rikdommen som finnes nettopp i all forskjelligheten.

 

Rapport: Marta Bivand Erdal, tilrettelegger av prestemøtets fagdag

  

Fakta om fagdagen

  • Fagdagen om språklig og kulturelt mangfold i katolske menigheter ble, på invitasjon fra biskop Bernt Eidsvig, tilrettelagt av Marta Bivand Erdal i samarbeid med p. Pål Bratbak.
  • Pål Bratbak er medlem av Presterådet og Konsulturkollegiet, og biskoppelig vikar for pastoralt arbeide i OKB, foruten sin primære rolle som sogneprest i St. Olav menighet, Oslo.
  • Marta Bivand Erdal er migrasjonsforsker og har redigert boken «Migration, Transnationalism and Catholicism: Global perspectives» (2017) der erfaringer med språklig og kulturelt mangfold i katolske menigheter i ulike land er ett sentralt tema. Erdal er representant for OKB i Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn (STL), samt søndagsskolelærer og kateket i St Hallvard menighet i Oslo.